Landbruksdepartementet

Stortingsmelding om dyrevern

Innhold

• Forord
• Forutsetninger
• Generelt om dyrevernloven
  • Oversikt over og vurdering av dagens dyrevernlov
  • Forvaltning av dyrevernloven
  • Forholdet til andre lover
  • Ambisjonsnivå når det gjelder dyrevern
• Spesielle hensyn
  • Internasjonale forpliktelser
  • Avl av dyr
  • Genetikk og xenotransplantasjon
  • Produksjon av animalske matvarer
• Produksjonsdyr
  • Verpehøns
  • Kalkun
  • Kylling
  • Gris
  • Storfe
  • Pelsdyr (mink og rev)
  • Fisk i oppdrett
  • Fangst av viltlevende fisk
  • Reindrift
  • Sau og geit
  • Alternative husdyr
  • Transport av dyr til slakt
  • Slakting av fjørfe og pattedyr
• Forsøksdyr
• Selskapsdyr
• Dyreparker
• Dyr i sirkus
• Oversikt over konklusjoner
• Vedlegg

Forord

Dyrevern har hittil ikke vært en integrert del av norsk politikk. Dette til forskjell fra våre naboland, der dyrevernpolitiske spørsmål i lengre tid har vært en del av den politiske dagsordenen. En del av grunnen er kanskje at mange nordmenn har trodd - eller tror - at norske dyr har gode levekår. Vi håper at stortingsmeldingen om dyrevern vil bidra til å opplyse både politikere og andre om hvordan dyrene i Norge egentlig har det. Vi håper også at stortingsmeldingen kan bli startskuddet for en mer aktiv dyrevernpolitikk i Norge, og at den vil sette dyrenes egne interesser i fokus.

Stortingsmeldingen om dyrevern skal legge føringer for Norges dyrevern i mange år fremover. Fordi etologisk og fysiologisk forskning stadig gir oss ny kunnskap om dyrs evner og behov, er det sannsynlig at det blir behov for mange endringer i lovverket om dyrevern i årene som kommer. Derfor er det viktig at stortingsmeldingen om dyrevern blir åpen i forhold til mulige fremtidigsbehov for lovendringer eller endringer av etablert praksis - endringer som i dag kanskje fremstår som usannsynlige.

De fleste vil nok være enige om at vi mennesker bør forsøke å unngå å påføre dyr lidelse, og vi bør unngå å frarøve dem mulighetene til å leve slik de naturlig har det godt. Nesten all bruk av dyr medfører lidelse eller restriksjon for dyrene i større eller mindre grad. Likevel er det ikke realistisk at vi i dagens situasjon skal stanse all bruk av dyr i produksjon eller forskning. Men vi kan gjøre så godt vi kan.

Vi kan iallfall stanse den bruken av dyr som bare har til hensikt å more oss selv eller gi oss varer som vi ikke behøver, f.eks. pelsfarming, sirkus og dyreparker. Vi kan gi de dyrene vi mener at vi er nødt til å bruke, en så god velferd som mulig, f.eks. ved å la være å ta spedkalven fra moren, og ved å forby oppdrett av kyllinger som er så degenererte at de ikke klarer å bevege seg normalt.

At vi ikke klarer å gjøre alt godt, betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe godt. Dette betyr at hver enkelt type dyrehold bør vurderes for seg, og ikke stilles opp mot andre typer dyrehold. Det at én type dyrehold er ille, rettferdiggjør ikke at en annen type dyrehold er like ille, nesten like ille eller enda verre. Vi håper at dette blir bærende prinsipper for arbeidet med stortingsmeldingen om dyrevern.

Forutsetninger

Dyrebeskyttelsens mål

Dyrebeskyttelsen arbeider utfra enkelte grunnleggende prinsipper, og disse er lagt til grunn i høringssvaret:

Generelt

Dyrebeskyttelsens formål er å beskytte dyr mot menneskelige overgrep. Målsettingen er at ingen overgrep skjer, fordi empati og respekt styrer våre handlinger overfor dyr. Dyrebeskyttelsen vil i hovedsak oppnå fem grunnleggende friheter for dyr:

Empati og evne til omsorg er viktige egenskaper som bør fremheves og utvikles hos enkeltmennesker og i samfunnet. Samfunnets toleranse av voldelige handlinger overfor dyr svekker utviklingen av humanistiske verdier.

Et dyrs iboende verdi er uavhengig av dyrets art, individuelle egenskaper og menneskets følelsesmessige forhold til dyret.

Menneskets begrensede evne og vilje til å forstå dyrets språk og signaler, bør ikke føre til at deres evne til å føle og tenke blir undervurdert.

I tilfeller der det er tvil om dyr lider, eller kommer i fare for å lide, bør tvilen komme dyrene til gode.

En form for dyremishandling blir ikke moralsk forsvarlig fordi om en annen form for dyremishandling er like ille eller verre.

Å frarøve dyr muligheten til positive opplevelser kan være like kritikkverdig som å utsette dyr for fare for negative opplevelser.

Langsiktige målsettinger bør etterstrebes samtidig som man går inn for den mest dyrevennlige løsning på kort sikt.

Domestisering av nye arter er uakseptabelt, fordi domestiseringsprossessen alltid innebærer belastninger og lidelser for dyrene.

Innføring av nye dyrearter er uakseptabelt, fordi det medfører fare for lidelse for flere dyr. Bruk av dyr til nye formål bør av samme grunn unngås.

Alle dyr bør få leve i pakt med sine naturlige behov, og deres mulighet for livsutfoldelse bør ikke begrenses.

Fremstilling av dyreprodukter til luksusformål er ikke etisk akseptabelt.

Burdrift, bingedrift og båsdrift er uakseptable driftsformer, fordi de aldri kan dekke dyrenes naturlige behov i tilfredsstillende grad. Løsdriftløsninger er positive fordi de gir dyrene større muligheter til å leve ut sine naturlige behov.

Kunnskapen om dyrs naturlige adferdsbehov bør bedres gjennom etologisk forskning på dyrenes premisser. 

Om hold av dyr i fangenskap

Oppholdsrom for dyr bør utformes slik at rommet ikke er med på å påføre dyrene sykdom, helseplager eller ubehag. Det skal tas hensyn til lys-, luft- og lydforhold. Husdyrrom må brannsikres. Dyr bør ha mulighet til å være ute hvis de selv ønsker det.

Utearealer bør være stimulirike og gi muligheter for aktiviteter som passer arten. Dyr bør ha tilgang til tilstrekkelig beskyttelse mot sol, vind, nedbør og temperatur. Inngjerding skal ikke påføre tamme eller ville dyr skade.

Dyr skal behandles med omsorg og respekt. Dyr bør røktes og stelles slik at velvære og god helse fremmes både fysisk og mentalt hos dyrene. Dyr må ha jevnlig tilsyn av mennesker.

Dyr bør få anledning til å utføre naturlig adferd i forbindelse med parring, drektighet og fødsel. Kunstig inseminasjon kan være en belastning for dyr, fordi det kan innebære tvang som resulterer i stress og fysiske skader. Dyr bør ikke gjøres drektige før de er utvokst. Dyr bør ha tilstrekkelig tilsyn og hjelp i forbindelse med fødsel. Ved komplikasjoner må veterinær være tilgjengelig.

Forekomsten av produksjonssykdommmer hos norske produksjonsdyr er uakseptabelt høy. Medisinbruk, avl og tvang er uakseptable virkemidler for å tilpasse dyr til uegnede miljøer, eller for å sikre menneskelige behov. Det bør legges langt større vekt på forebyggende helse- og velferdsarbeid i både produksjonsdyravl og kjæledyravl.

Mutilasjoner, avl og tvang er uakseptable virkemidler for å tilpasse dyr til uegnede miljøer eller menneskelige behov.

 Transport av levende dyr bør unngås og mobile slakterier bør utvikles slik at frakt av kjøtt erstatter dyretransporter.

Dyr skal ikke føle stress, redsel, smerte eller ubehag i forbindelse med driving, bedøving eller slakting eller annen type avlivning. Slakting bør bedres med hensyn til opplæring, gjennomføring og offentlig kontroll.

Velferd

Dyrebeskyttelsen legger til grunn at iallfall alle dyr med sentralnervesystem har evne til å både nyte (ha god velferd) og å lide (ha dårlig velferd). Vi legger til grunn at når dyrene får oppfylt sine artsspesifikke adferdsbehov er risikoen for dårlig velferd minst, og muligheten for god velferd størst.

Fordi hvert enkelt dyr er et selvstendig individ, har hver enkelt også individuelle behov. Dyrebeskyttelsen mener følgelig at målet må være at alle dyr som holdes i menneskelig eie i størst mulig grad får oppfylt sine artsspesifikke og individuelle adferdsbehov.

I den nærmere gjennomgangen av de forskjellige dyreslagene nevner vi kort deres viktigste artsspesifikke adferdsbehov. Av plasshensyn regner vi ikke for hvert dyreslag opp de adferdsbehovene som er felles for alle arter. Disse er imidlertid viktige å ha i mente når man leser Dyrebeskyttelsens gjennomgang av dyrevernproblemer.

Viktige adferdsbehov

(Listen er ikke uttømmende. Momentene må ses i sammenheng, og er ikke rangert i forhold til hverandre.)

Konklusjon

Målet med dyrevernlovgivningen og politikken i tilknytning til denne bør være at alle dyr som holdes i menneskelig eie i størst mulig grad får oppfylt alle sine artsspesifikke adferdsbehov.

Helse

Med "helse" menes "Tilstand av fysisk og psykisk velvære, inkludert produksjon og reproduksjon".[1] Helsetilstand omfatter således forekomst av smittsom sykdom, arvelig sykdom, miljøindusert sykdom/skade og kombinasjoner mellom disse.

Dårlig fysisk helse vil lett medføre dårlig velferd. Motsatt er ikke god helse ensbetydende med god velferd. I norsk husdyrnæring og i forvaltningen er det et gjennomgående mantra at "norsk dyrehelse er god".[2] Dyrebeskyttelsen bestrider denne påstanden.

I forhold til andre europeiske land er Norge heldig stilt når det gjelder forekomst av mange smittsomme sykdommer. Når det gjelder arvelige sykdommer og miljøinduserte sykdommer/skader er det vanskelig å sammenligne fordi vi i stor grad mangler dokumentasjon på omfang og grad av slik sykdom både i Norge og utlandet. Enkelte sykdommer finnes det imidlertid tall på forekomsten av, og her er Norge ikke vesentlig bedre stilt enn andre europeiske land.

Hvis husdyrhelsen sammenlignes med menneskehelse, kan den neppe betegnes som annet enn elendig, spesielt tatt i betraktning at det er dyr i sin beste alder som utnyttes, og at dyrene ikke utsettes for den normale skaderisiko som et liv i frihet medfører.

Noen eksempler på norsk dyrehelse

Etter Dyrebeskyttelsens vurdering har individer med slik sykdomstilstand som eksemplifisert her, ikke "god helse". Bare på bakgrunn av disse tallene mener vi det må innrømmes at norsk husdyrhelse ikke er god. Dyrebeskyttelsen mener derfor at husdyrhelsen generelt bør bedres.

For å få oversikt over utviklingen av helsetilstanden blant norske husdyr, bør det føres veterinærstatistikk over antall behandlinger for de vanligste produksjonssykdommene. Dette ble sist offentlig tilgjengelig i 1996.[6]

Det bør pålegges alle produsenter å føre helsekort for hvert individ. Dette gjøres i dag bare hos noen få arter, f.eks. gjøres det for melkeku men ikke for verpehøns. Opplysningene fra helsekortene bør samles i en landsomfattende statistikk, under ledelse av Statens dyrehelsetilsyn.

Bedringen må hovedsakelig skje gjennom avl (f.eks. endre avlsmålene vekk fra hurtigere tilvekst og økt avdrott, og over på sunt skjelett, gode morsegenskaper, m.m.), og gjennom endring av dyrenes fysiske miljø (f.eks. gi dyrene større muligheter for bevegelse, slik at muskler og skjelett kan styrkes naturlig, og bedre klima, slik at luftveissykdommer forebygges).

I gjennomgangen av de enkelte dyreslag legger Dyrebeskyttelsen hovedvekten på adferdsbehov. Vi trekker inn fysisk helse på flere områder, men har ingen uttømmende fremstilling av helsesituasjon for hver enkelt art.

Konklusjon

Norsk husdyrhelse er generelt dårlig, men god når det gjelder forekomst av smittsom sykdom. Dyrehelsen bør bedres når det gjelder arvelig sykdom og miljøindusert sykdom/skade. Alle produsenter bør føre helsekort for hvert dyr, og opplysningene bør samles i en landsomfattende statistikk. Det bør også føres veterinærstatistikk over antall sykdomsbehandlinger. Statens dyrehelsetilsyn bør ha ansvaret for gjennomføringen.

Generelt om dyrevernloven

Oversikt over og vurdering av dagens dyrevernlov

Dyrs rettslige status

Dyrevernloven definerer ikke dyrs rettslige status. Juridisk antas det at dyr er ting. Fordi dyr er ting, har de juridisk sett ikke interesser. En logisk følge av denne tankegangen vil være, som det fremkommer i avsnittet "Dyrevernlovens formål", at siden dyr ikke har interesse av vern, er dyrevernlovens formål å verne menneskene.

I EU fikk dyr i 1998 juridisk status som følende vesener ("sentient beings").[7] Dette er fastslått i en egen protokoll som er knyttet direkte opp til Amsterdam-traktaten.

Et følende vesen vil åpenbart ha interesser som en ting ikke kan ha. For et følende vesen vil det f.eks. ha relevans å bli vernet mot lidelse. Som et tolkningsmoment vil det kunne ha stor praktisk betydning om dyrevernloven omhandler "ting" eller "følende vesener".

Fordi dyrevelferd er en del av EØS-avtalen, har Norge sannsynligvis plikt til å endre dyrs juridiske status på samme måte som EU. Juridisk er det ikke problematisk å gi dyr juridisk status som følende vesener også i Norge. Tingsretten vil fremdeles kunne gjelde der det er hensiktsmessig, f.eks. kjøpsrettslig.

Hvis dyr får status som følende vesener, vil dette rent teoretisk også bidra til å klargjøre dyrevernlovens formål (se avsnitt under).

Konklusjon

Dyrevernloven bør presisere at dyr har juridisk status som følende vesener.

Dyrevernlovens formål

Dyrevernloven definerer ikke selv sitt eget formål. Dette til forskjell fra f.eks. viltloven (§ 1)[8], naturvernloven (§ 1)[9], forurensningsloven (§ 1)[10] og andre lover som det er naturlig å sammenligne med. Heller ikke lovens forarbeider[11],[12] sier noe klart om hva som er formålet.

Uklarheten har ført til strid om hvem dyrevernloven egentlig er ment å verne: Dyrene eller oss mennesker.[13]

Studerer vi hver enkelt bestemmelse i dyrevernloven med tanke på hvilken konflikt bestemmelsen tar sikte på å forebygge/løse, ser vi at den gjennomgående konflikten står mellom dyr og menneske: Mennesket har en interesse i å utnytte dyret kommersielt eller på annen måte, og dyret har en interesse i å unngå å bli utsatt for lidelse på grunn av utnyttelsen.

Forarbeidene sier litt om hvilke momenter som er relevante ved avveiningen av disse konfliktene,[14] men dette hjelper oss lite når vi ikke vet hva målet med avveiningen skal være.

Juridisk er det direkte skandaløst at lovens formål ikke er klart. Formålet er et tungtveiende moment ved fortolkning av loven, både i domstolen, i det praktiske liv og ved utforming av nye forskrifter o.l. Praktisk vil det derfor ha stor betydning å presisere formålet.

Hvis man fastslår at dyrevernlovens formål er å verne menneskelige følelser, vil dette i seg selv virke støtende på den alminnelige rettsoppfatning. Folk forventer logisk at en dyrevernlov er ment å verne dyrene. Begrepet "dyrevernloven" er såpass godt innarbeidet at de fleste ikke-jurister blir overrasket når de hører at det reises tvil om lovens formål.

Som professor Jo Hov hevder[15], er det dessuten mest realistisk å innrømme at dyrevernloven faktisk verner dyr. Det er jo dette den - i allfall i en viss utstrekning - faktisk gjør.

Det kan dokumenteres vitenskapelig at iallfall dyr med sentralnervesystem har evner til å føle lidelse både fysisk og mentalt. Forskningen gir oss stadig nye kunnskaper om dyrs kognitive og emosjonelle evner. Allerede i dag kan vi derfor fastslå at dyr, fordi de har evnen til å lide, har en egeninteresse i å bli vernet mot lidelser. Skal vi følge logikken fra resten av vår lovgivning,[16] vil dette faktum i seg selv gi dyrene krav på vern. Hvis en kommer til at dyr, på tross av sin evne til å lide, ikke har krav på vern, trenger dette standpunktet en logisk begrunnelse som Dyrebeskyttelsen ikke kan se eksisterer.

Vi må forvente at kunnskapen om dyrenes evner og behov vil øke i årene som kommer. Lovverket bør derfor være fleksibelt nok til å kunne tilpasse seg slik ny kunnskap ved å gi dyrene styrket rettsvern etterhvert.

Konklusjon

Dyrevernloven bør presisere at formålet er å verne dyr.

Dyrevernlovens oppbygning og innhold

Dyrevernlovens oppbygning viser at den legger an til å være en generell lov (jfr. navnet på loven og kapittel 1 "Ålmenne føresegner"). Lovens intensjon om å være generell viser seg også ved at den ikke regulerer de enkelte bruksformer (f.eks. melkeproduksjon, hundehold, sirkus).

Imidlertid er de fleste av bestemmelsene i loven ganske spesialiserte. Loven plukker ut enkelte områder som reguleres, f.eks. "tilhaldsrom" (§ 4), "avliving" (§ 10), "Framsyning" (kapittel IV). Loven inneholder mange detaljbestemmelser som lovteknisk egner seg bedre i forskrift, se f.eks. § 13.

Andre områder reguleres ikke overhodet, f.eks. xenotransplantasjon, bruk av dyr i bioteknologisk produksjon, hjemløse dyr. På mange omfattende, viktige områder har vi altså lovtomme rom. Loven fremstår derfor som fragmentarisk.

De "store" dyrevernproblemene i vår tid er ikke godt regulert. F.eks. er bestemmelsene om avl i § 5, 1. og 2. ledd åpenbart ikke myntet på dagens situasjon i slaktekyllingproduksjonen, der de eneste rasene i kommersiell bruk importeres fra internasjonale avlsfirmaer. Bestemmelsene om dyr i undervisning i § 20, 1. ledd er ikke tilpasset dagens alternative læringsmetoder. Bestemmelsene i § 8 om forbud mot visse måter å fare frem mot dyr på er unødvendig detaljerte (se f.eks. oppregningen av hvordan det ikke er lov å slå dyr), men nevner ikke f.eks. bruk av elektrisk drivstav, som tematisk ville passe inn og er langt mer praktisk enn f.eks. staur. Dyrevernloven fremstår derfor som foreldet.

Følgen av at dyrevernloven er fragmentarisk og foreldet, er selvsagt at den virker uklar og blir vanskeligere å bruke hensiktsmessig. Dette øker risikoen for at den brukes feil, eller ikke brukes i det hele tatt. Dyrene blir da den skadelidende part.

Konklusjon

Dyrevernloven av 20.13.74 nr. 73 bør oppheves og erstattes av en ny dyrevernlov.

Dyrevernlovens hovedregel

Bare en helt generell bestemmelse finnes i dyrevernloven, nemlig § 2. Teoretisk er hovedregelen i § 2 at dyr "ikkje skal lida". Fordi unntaket er så vidt og upresist, "i utrengsmål", er det uklart hva som er den egentlige hovedregelen. Er det at dyr kan lide ubegrenset så sant det er nødvendig for noen mennesker? Standarden i § 2 har i liten grad vært realitetsvurdert ved rettslig prøving. Dette ble illustrert ved "pelsdommen" i 1999.[17] Her kom retten til at det var et politisk spørsmål å vurdere om pelsfarming skal tillates etter dyrevernloven. Retten så seg m.a.o. ikke kompetent til å vurdere det egentlige innhold av § 2.

De fleste kan vel være enige om at normen i § 2 er vanskelig å praktisere. Dette er særlig uheldig fordi dyrevernloven er en "brukerlov" som skal kunne anvendes av ikke-jurister som bønder, kjæledyreiere, veterinærer m.v. i deres daglige virke. Loven utfylles jo av forskrifter på en del områder, og mange brukere kjenner nok "sin" forskrift bedre enn lovteksten. Dette gjør imidlertid ikke loven bedre egnet.

Dyrebeskyttelsen mener at målet må være å unngå den vanskelige vurderingen som § 2 oppstiller, og samtidig sørge for at det finnes generelle verneregler i loven som kan danne grunnlag for utforming og fortolkning av mer spesifikke bestemmelser i lovens ordlyd, og i forskriftsverket. Samtidig bør lovteksten være fleksibel nok til å gi rom for endringer i regelverket på kort og lang sikt.

Hvis man går ut i fra at lovens formål er å verne dyr, og aksepterer at dyr er følende vesener (se avsnittene over), aksepterer man samtidig at dyr har visse interesser. Det er disse interessene som er relevante å verne. Spørsmålet er først hvilke interesser dyrene har. Dernest er spørsmålet om alle interessene skal vernes, og i såfall hvor langt vernet skal gå.

Vitenskapelig er det liten tvil om at dyr med sentralnervesystem kan lide,[18] De har derfor en interesse i å unngå all lidelse og alt ubehag som de kan føle. Dyr kan også nyte, og har dermed en interesse i å ha det godt.[19] Fravær av lidelse betyr ikke nødvendigvis at dyret har god velferd. Det å lide og det å ha god velferd (å ha det godt) er altså ikke to motsatser, men to separate standarder.

En logisk hovedregel vil etter dette være å fastslå at dyr har rett til å bli vernet mot å bli påført lidelse og ubehag, og til å ha det godt.

Meningsinnholdet i denne hovedregelen er, hva angår lidelse, egentlig det samme som i dagens dyrevernlov (hvis 1. passusen i § 2 om at dyr ikke skal lide unødvendig tillegges avgjørende vekt). I tillegg tilkjennes dyr retten til å ha det godt.

En slik klar hovedregel sikrer at at tvil om hva som er hovedregel og hva som er unntak unngås. Det sikrer et generelt utgangspunkt i enhver situasjon, slik at man unngår lovtomme rom. Det fordrer at hvert enkelt unntak begrunnes, og bedrer dermed dyrenes generelle rettssikkerhet.

Definisjonene av "lidelse", "ubehag" og "god velferd" (eller av lignende begreper som man velger å benytte i en evt. ny lovtekst), vil i sine ytterpunkter kunne medføre tolkningstvil, i likhet med et hvilket som helst annet begrep.

Kjernen i disse begrepene er imidlertid klar etter en naturlig språklig forståelse. Fordelen med slike begreper er at innholdet må fastlegges etter en objektiv standard, nemlig hva oppdatert vitenskap indikerer. Slik unngår man de sterkt subjektive vurderingene som dagens § 2 legger opp til (jfr. "...i utrengsmål..."). Begrepene vil forandre innhold i takt med utviklingen av vitenskapen, og vil derfor ikke "stivne" i holdninger som var gjengse for flere tiår siden, slik som dagens § 2 har gjort.

Det er sannsynlig at det av praktiske og økonomiske årsaker må gjøres unntak fra hovedreglene. Stortinget bør ta stilling til hvilke unntak som i grove trekk kan aksepteres for hver driftsform. Deretter kan forvaltningen spesifisere unntakene i forskriftsverket.

En endring som skissert vil ikke kreve at samtlige forskrifter etter dagens dyrevernlov forandres, fordi flere av dem allerede (evt. med mindre justeringer) kan passe direkte inn i denne malen. Den nye ordningen vil imidlertid sikre dyrene ved utarbeidelsen av fremtidige forskrifter, fordi adgangen til å utsette dem for lidelse/ubehag blir praktisk snevret inn, og lovverkets oppfordring til utvikling langt sterkere enn i dag.

Konklusjon

Den nye dyrevernlovens hovedregel bør være at dyr har rett til vern mot å bli påført lidelse, og at dyr har rett til å leve i pakt med sine artsspesifikke behov.

Dyrs rett til liv

Selv om § 2 er en generell regel, åpner den for et lovtomt rom på et viktig område: Den sier ingenting om dyrs rett til liv.

På grunn av dyrs tingsrettslige status, er i dag utgangspunktet at eieren kan drepe dyret hvis han ønsker det. Dyrevernloven og forskriftsverket[20] oppstiller krav til avlivningsmetode, men ikke til begrunnelse for avlivningen.

Når det gjelder eierløse dyr, er rettstilstanden usikker.

Utfra en "fra det mer- til det mindre-betraktning" virker det juridisk ulogisk at dyrevernloven legger opp til å regulere dyrs rett til å unngå lidelse, men ikke deres rett til liv. Det gir dårlig harmoni i lovverket når vi regulerer såpass grundig hvordan avlivning skal skje, uten først å avgjøre om det skal skje.

De fleste dyr vil kjempe for livet sitt når det blir nødvendig. Av dette kan vi slutte at de har en interesse av å være i live, uansett om dette skyldes en bevisst oppfatning, en instinktiv innskytelse e.l. Skal vi følge logikken fra regelen om dyrs rett til vern mot lidelse, bør vi også, som utgangspunkt, verne dyrs rett til liv.

En slik regel harmonerer med fredningsprinsippet som er hovedregelen i viltloven, og bidrar slik til å skape harmoni i dyrelovgivningen.[21]

Det vil selvsagt bli nødvendig med unntak fra hovedregelen, men disse må hjemles spesielt i dyrevernloven (sammenlign med viltloven der enkelte arter kan avlives i enkelte tidsrom, og ellers hvis de volder skade). Et alternativ er at enkelte hovedgrupper av unntak, f.eks. "slakting for kjøttproduksjon" og "avlivning pga. sykdom" hjemles i dyrevernloven, og at departementet tildeles myndighet til å spesifisere unntakene gjennom forskrift.

Eksempler på tilfeller der utgangspunktet om dyrs rett til liv ville kunne få selvstendig betydning hvis unntak ikke er gitt:

Konklusjon

Den nye dyrevernloven bør inneholde en regel om at der ikke annet er bestemt, har dyr rett til å leve.

Føre var-prinsippet

Spørsmålet er om føre var-prinsippet i dyrevernloven og føre var-prinsippet i viltloven er såpass like i innhold at de gir helhet i dyrelovgivningen, og medfører at tamme dyr har et tilsvarende vern som ville.

Føre var-prinsippet gjelder på miljørettens område, og er i juridisk teori formulert slik:

"Prinsippet innebærer at man skal gjennomføre tiltak for å unngå alvorlig og uopprettelig skade på miljøet, selv om man ikke har full vitenskapelig visshet om problemets omfang og konsekvenser".[23] 

Føre var-prinsippet i miljøretten innebærer altså ikke bare en passivitets-plikt (til å unngå å skade), men også en aktivitetsplikt (til å iverksette tiltak).

Prinsippet må anvendes av regelgiver (bl.a. lovgiver), og forvaltning, og kan utløse erstatningsansvar for det offentlige hvis risikoen materialiserer seg fordi prinsippet ikke er ivaretatt.[24] 

Siden føre var-prinsippet gjelder på miljørettens område, omfatter det viltloven, slik at ville dyr i dag nyter godt av prinsippet i spørsmål innen viltlovens nedslagsfelt.

Også i dyrevernlovgivningen finnes et føre var-prinsipp. Prinsippet er nedfelt i dyrevernloven § 2 "... så det (dyret) ikkje kjem i fåre for å lida ...".

Føre var-prinsippet i dyrevernloven er ikke identisk med føre var-prinsippet i miljøretten. F.eks. regulerer dyrevernlovens prinsipp lidelse, mens miljørettens prinsipp regulerer skade. Innholdsmessig vil lidelse kunne inngå i miljørettens skadebegrep. Dette viser at prinsippene innholdsmessig delvis overlapper hverandre, og altså står hverandre nær.

Spørsmålene som må stilles til dyrevernlovens føre var-prinsipp er derfor:

1) Innebærer prinsippet en passivitetsplikt (plikt til å unngå å påføre lidelse), og hvor omfattende er i så fall denne?

2) Innebærer prinsippet en aktivitetsplikt (til å iverksette tiltak for å hindre lidelse), og hvor omfattende er i så fall denne?

Ad 1) Prinsippet innebærer etter sin ordlyd en passivitetsplikt (plikt til å unngå å påføre lidelse). Likevel, slik dyrevernloven praktiseres i dag, blir føre var-prinsippet ikke anvendt av regelgiver.

F.eks. er det omstridt om fisk kan lide, men faren for at fisken lider gjenspeiler seg ikke i lovverket. Tvert om, det er lovlig å bløgge fisk (skjære opp buken og dra ut innvollene) før fisken er død, noe som påfører fisken lidelser dersom den er i stand til å føle.

Om prinsippet blir anvendt av forvaltningen er vanskelig å fastslå, siden vi ikke har noen uttømmende oversikt over bruk/ikke-bruk av prinsippet ved skjønnsutøvelsen hos de aktuelle forvaltningsorganer. En kan imidlertid anta at regelgivers ikke-bruk vil ha en viss signaleffekt på forvaltningen. Det virker derfor usannsynlig at forvaltningen skulle benytte prinsippet oftere enn regelgiver.

Tamme dyr nyter altså bare til en viss grad godt av føre var-prinsippet i passiv forstand, selv om bruken egentlig er påbudt etter dyrevernloven.

Ad 2) Spørsmålet er så om føre vár-prinsippet i dyrevernloven pålegger en handlingsplikt. Prinsippet kan iallfall medføre en viss handlingsplikt for enkeltpersoner. F.eks. er det etterhvert enighet om at en dyreeier har plikt til å gi dyrene sine mat for å hindre at de sulter i hjel unødvendig.[25] 

Forvaltningen har en viss handlingsplikt etter prinsippet. F.eks. har dyrevernnemnda plikt til å fatte vedtak i dyremishandlingssaker, jfr. § 24, 3. ledd. Det er usikkert hvor langt prinsippet strekker seg: Medfører prinsippet f.eks. plikt for sentralforvaltningen til å gi generelle forskrifter, eller til å iverksette kostnadskrevende tiltak for å hindre lidelse? Slik prinsippet praktiseres i dag, strekkes ikke handlingsplikten så langt. Det er usikkert om prinsippet medfører en handlingsplikt for regelgiver.

Tammedyr nyter altså bare til en viss grad godt av føre var-prinsippet i aktiv forstand. Det er usikkert hvor langt prinsippet strekker seg etter dyrevernloven.

Hvis føre var-prinsippet skal få god effekt, må det fastslås at det skal gjelde etter samme prinsipper som i miljølovgivningen. Dette vil også gi bedre sammenheng i dyrelovgivningen.

Konklusjon

Føre var-prinsippet bør fastslås i dyrevernloven, og bør rutinemessig legges til grunn av regelgiver, forvaltning og private ved vurdering av regelverk, virksomhet og praksis knyttet til dyrevernloven.

Særlig om hvilke dyr dyrevernloven bør omfatte

Dagens dyrevernlov omfatter ikke f.eks. insekter og bløtdyr. Begrepet "dyr" i dyrevernloven bør omfatte alle organismer med et godt utviklet nervesystem, altså alle pattedyr, fugler, krypdyr og fisk, samt en rekke krepsdyr, bløtdyr, leddormer, insekter og edderkoppdyr. Det  er et reeelt behov for å inkludere flere arter enn i dag i dyrevernloven. Eksempler:

Konklusjon

Dyrevernloven bør omfatte alle organismer med et godt utviklet nervesystem.

Særlig om tap av retten til å ha med dyr å gjøre

Dyrebeskyttelsen har undersøkt domstolenes bruk av § 32, og funnet at bruken samsvarer dårlig med lovgivers intensjon, som er å forebygge lovbrudd. Domstolene behøver derfor en presisering av lovgivers vilje. Se vedlegg, rapport nr. 2/1999 "Tap av rett og straff etter dyrevernloven" s. 10, for forslag til ny ordlyd, og s. 13 flg. om begrunnelsen. I dyrevernloven bør det presiseres at:

Konklusjon

Dyrevernlovens regler om tap av retten til å holde dyr bør presiseres og skjerpes, slik at reglenes individualpreventive effekt kan oppnås bedre enn i dag.

Forvaltning av dyrevernloven

Sentrale dyrevernmyndigheter

Forvaltningsorganene er Statens dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen (avdeling for dyrevern), Landbruksdepartementet, (avdeling for matproduksjon og helse), samt Statens næringsmiddeltilsyn hva angår tilsynsmyndighet på slakteri. Landbruksdepartementets Rådet for dyreetikk er ikke et forvaltningsorgan, men en rådgivende instans i generelle saker og enkeltsaker. Forsøksdyrutvalget og de ansvarshavende ved forsøksdyrinstitusjonene er forvaltningsorgan og godkjenner dyreforsøk (nærmere om dette i kapittelet "Forsøksdyr").

Organiseringen med dyrevern som et forvaltningsområde under Landbruks-departementet medfører habilitetslignende problemer i departementet. Landbruksdepartementet er et næringsdepartement, og dyrevernhensynene står som regel i kontrast til kravene fra næringen. Dyrevern har mer til felles med forbrukervern og miljøvern enn med landbruksinteresser.

Dyrebeskyttelsen mener at det ideelle ville være å flytte dyrevern og forbrukervern sammen i et nytt departement, og slå sammen landbruk med andre næringer, f.eks. Handelsdepartementet eller Fiskeridepartementet.

Statens dyrehelsetilsyn - Sentralforvaltningen står i dag i praksis for mesteparten av arbeidet knyttet til regelutvikling og forvaltning av dyrevernloven. Avdeling for dyrevern står i en nøkkelstilling når det gjelder utvikling og vedlikehold av alle sider ved offentlig dyrevern. Avdeling for dyrevern, som består av en håndfull personer, er sterkt underbemannet. Den uholdbare bemanningssituasjonen har negative ringvirkninger for dyrevernet i hele Norge. Dyrebeskyttelsen mener at avdelingen bør rustes opp både m.h.t. ansatte og bevilgninger.

Statens næringsmiddeltilsyn forvalter i dag tilsynet ved slakteri. Dyrebeskyttelsen mener at dyrevern-delen (i motsetning til kjøttkontroll-delen) bør overføres til Statens dyrehelsetilsyn. Dette vil lette helhetstankegangen og bedre oversikten både for myndighetene selv og for utenforstående.

Rådet for dyreetikk har et meget stramt budsjett, og har måttet redusere aktiviteten de senere årene. Rådet er siden oppstarten blitt godt kjent og har oppnådd respekt i fagmiljøer så vel som politisk. Det ville være synd om Rådet, etter å ha oppnådd dette, skal gli inn i en anonym tilværelse på grunn av pengemangel. Dyrebeskyttelsen mener at også Rådet bør få utvidet budsjettet betraktelig.

Lokale dyrevernmyndigheter

Dette omfatter fylkesveterinærer, distriktsveterinærer og dyrevernnemnder.

Dyrevernnemndenes sammensetning, rettigheter og plikter reguleres av dyrevernloven kapittel 7.

Dyrevennemndene er en stor utgiftspost for det offentlige, men gir etter Dyrebeskyttelsens syn ikke dyrene et effektivt vern.

Problemer med dyrevernnemndene

Utviklingstrekk nasjonalt og internasjonalt

Nyhetsbildet

Dyrepolitiske spørsmål er en stadig viktigere del av nyhetsbildet i Europa, men også i USA, Australia og New Zealand. Dette kommer nok dels av foreningenes aktivitet, som avsløring av grusomme dyretransporter m.v.,  dels av skandaler som munn og klovsyke epidemien. Samlet gjør dette at det er blitt satt fokus på driftsmåtene i moderne husdyrhold. Mange av driftsmåtene fremstår på en slik måte at mediene og publikum reagerer negativt.

Organisasjoner

I løpet av de siste 20 årene har det vokst frem svært mange dyrevernforeninger i Vesten, og disse vokser i medlemstall og innflytelse. De fleste organisasjoner avgrenser sitt arbeid tematisk (f.eks. jobber kun med forsøksdyr i undervisning, som Euroniche, eller kun med dyr i landbruket, som Compassion in World Farming), stedlig (f.eks. jobber kun i Norge, som Dyrebeskyttelsen Norge), eller metodisk (f.eks. jobber kun politisk, som Eurogroup for Animal Welfare).

Ideer

I løpet av de siste 20 årene har det vokst frem en egen litterær genre; dyrevernlitteratur. Mange av nåtidens fremste filosofer er opptatt av dyrevern, og flere er også direkte engasjert i dyrevernbevegelsen. Idégrunnlaget for moderne dyrevern er variert. Mange tar likevel utgangspunkt i tankene til filosofen Peter Singer eller filosofen Tom Regan.

Dyrevern belyses i dag fra en rekke forskjellige fagområder: Kriminologisk, juridisk, psykologisk, filosofisk, teologisk, o.s.v., og vi registrerer et økende tilfang av litteratur og forskning på disse og andre områder.[38]

I tillegg kommer en stadig mer omfattende etologisk og veterinærmedisinsk forskning, som dokumenterer dyrs adferdsbehov, lidelser m.v., og slik danner en faglig basis for juridiske, moralske og politiske krav om styrket dyrevern.

Det er utgitt svært lite dyrevernlitteratur på norsk, og mesteparten av eksisterende litteratur er ikke alminnelig tilgjengelig i norske bokhandler og biblioteker. Nordens største dyrevern-bibliotek finnes hos organisasjonen Djurens Rätt i Stockholm, Sverige.

Marked

Flere tilbydere har begynt å ta hensyn til dyrevern i sin markedsføring og/eller produksjon. Dette gjelder internasjonalt i større grad enn i Norge, men trendene utenfra bringes også hit med multinasjonale selskaper. Eksempler:

Personlig hygiene

Matvarer

Pels

Politikk

EU har i løpet av det siste årtiet regulert en rekke dyrevernspørsmål. Selv om EU-retten per se er fragmentarisk, har man i dag et detaljert regelverk på over ti områder innen dyrevern, vesentlig for produksjonsdyr, men også for forsøksdyr og dyr i dyreparker.[44]

EU har i løpet av disse årene utviklet seg til å bli den ledende kraft når det gjelder dyrevern internasjonalt. EU revurderer løpende sin dyrevernpolitikk, og satte senest i gang en etisk debatt i Rådet for landbruk i mai 2001.[45] De to enkelt-landene som innen EU har vært de største pådriverne, er Sverige og Storbritannia.[46]

Norge er forpliktet til å følge opp EUs dyrevernregelverk etter EØS-avtalen, og har i stor grad gjort dette. Norge har svært sjelden gått lenger enn det EUs minimumsdirektiver har krevet. Norge har, i tilknytning til at nytt regelverk er blitt laget, enkelte ganger gitt lovregler på områder som i EU er uregulert. Det har da stort sett vært snakk om å lovfeste gjeldende praksis.

I motsetning til i EU, har dyrevernpolitikk hittil vært et ukjent begrep i Norge.Inntil 2001 var dyrevern ikke nevnt på partiprogrammet til flere enn ett parti. Dette er nå i ferd med å snu. Flere politiske partier har i dag formulert en dyrevernplitikk i sine partiprogrammer.[47] Dyrevernspørsmål har vært selvstendige tema på landsmøtene til flere partier. Flere ungdomspartier har begynt å arbeide aktivt med spesielle dyrevernsaker (pelsfarming), og tatt klart standpunkt til fordel for dyrevernet.[48]

Norges ambisjonsnivå

Utviklingen totalt tyder på at dyrevern stadig blir en viktigere politisk sak, simpelthen fordi publikum er opptatt av dette.

Av konkurranseårsaker, av hensyn til generell sivilisasjonsutvikling og av hensyn til egnethet mener Dyrebeskyttelsen at Norge bør ta mål av seg til å ligge i teten internasjonalt når det gjelder utvikling innen dyrevern.

Dette betyr at vi bør ha som mål å være tidligere ute enn EU, slik at EU kan hente inspirasjon fra Norge og ikke omvendt.

Konklusjon

Norge bør ta mål av seg til å ligge i teten internasjonalt når det gjelder utvikling innen dyrevern, slik at EU kan hente inspirasjon fra Norge og ikke omvendt.

Spesielle hensyn

Internasjonale forpliktelser

WTO

Dyrevern var ikke med i Norges forhandlingsstrategi under Seattle-møtet.[49] Norge har heller ikke senere fremmet dyrevern som eget tema under WTO-forhandlingene.[50] 

Grunnen er at departementet mener dyrevern kan ikke nevnes eksplisitt i forhandlingene fordi dette gjør at u-landene vil trekke seg fra forhandlingene.[51] Departementet mener kravet om grensevern, som er Norges fremste krav, også gavner dyrevernet.

Dyrevernbevegelsen har samlet seg internasjonalt i spørsmålet om WTO. Dyrevernbevegelsens forhandlingsutspill koordineres av organisasjonen Eurogroup for Animal Welfare.

Dyrevernbevegelsen ser ikke på grensevern som en nødvendighet for dyrevern, tvert om.

Dyrevernbevegelsens hovedkrav i WTO-sammenheng er:

Prinsipalt:

Levende dyr bør unntas fra handelsreglene, fordi de ikke kan sammenlignes med varer uten følelser.

Subsidiært:

Konklusjon

Norge bør inkludere dyrevern i sine forhandlingsutspill i WTO ved å gå inn for:

OECD

OECD fastsetter produkststandarder som gjelder for alle medlemslandene. Mange av standardene er krav til hvordan et produkt må være prøvd ut sikkerhetsmessig før det kan omsettes i medlemslandene.

Mange av OECDs produkststandarder krever dyretesting, selv om det eksisterer fullgode alternativer. Flere krever også dyretester som medfører bruk av flere dyr enn strengt tatt nødvendig.

Et eksempel på at OECD i mange år holdt fast på en unødvendig metode, er LD50-testen som omsider ble strøket fra OECDs retningslinjer i 2000.

Norge har hittil ikke vært noen pådriver for dyrevern innen OECD. Regjeringen bør formulere en klar politikk for Norges dyrevern-engasjement i OECD, og sørge for at denne følges opp bl.a. ved alliansebygging med andre skandinaviske land.

Konklusjon

Norge bør arbeide for at OECD øker bruken av alternativer til dyreforsøk, evt. bytter ut metoder som krever unødvendig mange dyr, med metoder som krever færre.

FN

Dyrevern er ikke omfattet av noen FN-konvensjon. Dyrevern blir derfor konsekvent utelatt som relevant hensyn i FNs miljø-, helse- og forbrukerpolitikk. Fordi dyreverninteressene nesten alltid faller sammen med helse-, miljø-, og forbrukerhensyn, blir disse interessene indirekte svekket ved at dyrevern aldri kan brukes som støtteargument.

Dyrevernbevegelsen, ledet av den internasjonale dyrevernrganisasjonen WSPA (World Society for Protection of Animals) har i flere år arbeidet for å få FN til å vedta en egen konvensjon om dyrevern.

Norge har hittil ikke aktivt fremmet dyrevern innen FN-systemet. Regjeringen bør formulere en klar politikk for Norges dyrevern-engasjement i FN, og sørge for at denne følges opp bl.a. ved alliansebygging med andre skandinaviske land.

Konklusjon

Norge bør ha som mål at dyrevern blir satt på dagsordenen i FN, og at FN vedtar en egen dyrevern-konvensjon.

Avl av dyr

Regelverk

Avl innbefatter tradisjonell, rettet avl og genmodifisering. Dyrevernloven bestemmer at avl som påfører dyr lidelse, herunder hindrer normal adferd eller påvirker fysiologiske funksjoner i uheldig retning, er forbudt.[56] Ellers har Norge ingen særskilte bestemmelser om avl. Hverken EU eller Europarådet har gitt særskilte regler om avl. Sverige har vedtatt et eget regelverk om avl generelt,[57] og har spesielle regler om avl på hund og katt.[58]

Dyrevenlovens bestemmelser om avl får etter sin ordlyd ikke direkte anvendelse på dyr som importeres inn i landet, bare på videre avl av disse. Dette er en mangel ved loven. I henhold til EØS- og WTO-forpliktelsene bør det ikke være noe i veien for å anvende samme regler på importerte dyr som på innenlandske. Uansett kan unntaksbestemmelsene i WTO-avt. art 20 og EØS-avt. art. 13 komme til anvendelse på avl som setter dyrs helse i fare.

Etter en naturlig språklig forståelse blir dyrevernlovens bestemmelser om avl i dag ikke anvendt. Mange produksjonsdyr og kjæledyr har helseproblemer som en direkte følge av avl. Enkelte raser hindres også til å utføre normal adferd på grunn av avl.

Etiske og vitenskapelige uttalelser

Eksempler på dyrevernproblemer med årsak i avl

Forekomst av beinlidelser hos kylling har sammenheng med rask tilvekst, som er avlet frem bevisst. En svensk studie viser at bare ca. 36,5 % av kyllingene (Ross) er i stand til å bevege seg normalt ved tidspunkt for slakting, når de er mellom 29 og 33 dager gamle.[63] En dansk studie av 3.000 kyllinger fra 30 forskjellige produsenter viser at 75 % av kyllingene hadde problemer med ganglaget, 51 % hadde tibia dyschondroplasia, 32,6 % hadde krøkete tær, og 37 % hadde vridde bein.[64]

Fugler som blir lamme eller delvist lamme, hindres i å utføre normal adferd. Forskning viser at beinproblemene bl.a. har innvirkning på tidsbruk og sosial struktur i kyllingflokken.[65]

Samlet kan en fastslå at dyrevernlovens regler om avl ikke har hatt ønsket effekt, men nærmest opptrer som "sovende" bestemmelser. Reglene bør derfor presiseres, og praktiseringen innskjerpes.

Konklusjon

Det bør etableres en egen forskrift om avl. Forskriften bør omfatte også import av degenererte avlsdyr.

Genetikk og xenotransplantasjon

Ved vurdering av nye bruksmåter for dyr, bør føre var-prinsippet anvendes. (jfr. ovenfor). Formålet med nye teknikker må også vurderes. Ved vurderingen av om en ny bruksmåte er etsik akseptabel, bør bruken av dyr til utviklingen av bruksmåten også vurderes.

Hittil har genteknologi først og fremst vært brukt for å øke dyrenes effektivitet som produksjonsdyr. Det har også vært foreslått å endre dyr genetisk for å tilpasse dem bedre til et liv i restriktive omgivelser, f.eks. i bur.

Dyrebeskyttelsen mener dette er feil utgangspunkter. Miljøet bør tilpasses dyret, og ikke omvendt. Dette fremheves også av Europarådet.[68] De fleste produksjonsdyr yter allerede så mye at det neppe er økonomisk hensiktsmessig å presse dem ytterligere. Uansett vil økt inntjening pr. dyr være en uakseptabel begrunnelse for å utsette dyr for lidelse i forbindelse med genteknologi.

Metoder som f.eks. xenotransplantasjon vurderes fordi det er mangel på menneskelige organdonorer. Dyrebeskyttelsen mener at den mest logiske angrepsvinkel på dette problemet må være å arbeide for å skaffe flere donorer.

Bruk av dyr bør ikke være den første løsningen man tyr til for å løse et menneskelig problem.

Konklusjon

Xenotransplantasjon bør forbys i Norge. Genteknologiske endringer av dyr bør som utgangspunkt være forbudt, og bare tillates i bestemte tilfeller.

Produksjon av animalske matvarer

I Norge konsumerer gjennomsnittshusholdningen i dag langt mer animalske produkter enn tidligere. Kravet om billige animalske matvarer bidrar til stadig mer intensivt og industripreget dyrehold. Av hensyn til dyrevelferden bør det derfor være et mål å redusere befolkningens inntak av animalske produkter.

Intensiv produksjon av animalske matvarer har negative miljøkonsekvenser: Produksjonen er svært ressurskrevende og forurensende. I tillegg er det usunt for menneskers helse å ha et for høyt inntak av animalske (fete) produkter.

Kornet som brukes til dyrefôr, kunne vært utnyttet direkte som menneskemat, og slik gitt bedre utbytte fordi man da ikke ville fått energispille i mellomleddet (dyret). Eksempler:

Opplysningskontoret for Kjøtt og Opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt finansierer reklamevirksomhet for animalsk matvareprodusksjon. Opplysningskontorene får inn midler ved omsetningsavgift.

Omsetningsloven regulerer sammensetning og drift av omsetningsrådet, utregning av avgift m.v.[71] Etter loven skal omsetningsrådet settes sammen utelukkende av personer fra bondenæringen og Landbruksdepartementet. Omsetningsrådet har til formål å fremme salg av alle slags landbruksprodukter, jfr. § 1.

Det er i siste instans forbrukerne som betaler for omsetningsavgiften. Det er et samfunnsanliggende hvordan landbrukspolitikken utformes, og særlig hvilket kosthold som fremmes under vern av lovverket. På denne bakgrunn virker det udemokratisk at bare landbruksinteressene er representert i omsetningsrådet.

Både av hensyn til folkehelsen, forbrukernes interesser, miljøvern og dyrevern bør representanter fra slike interessegrupper ha lovbestemte medlemmer i omsetningsrådet.

Konklusjon

Produksjonen av animalske matvarer bør reduseres ved en vridning av støtteordninger over til vegetabilie-produksjon. Omsetningsloven bør endres, slik at flere interesser enn landbruksinteressene representeres i omsetningsrådet.

Produksjonsdyr

Verpehøns

Praksis

I 1999 hadde vi 3.181.286 høner i Norge.[72] I Norge finnes det i dag hovedsakelig to typer driftssystemer for høner: Bur og frittgående. I bur sitter tre høner sammen i et nakent bur. I frittgående systemer går flere tusen høner sammen i en stor hall med strø, verpekasser og sittepinner. Under utprøving er "modifiserte bur" som er noe større enn vanlige bur og utstyrt med en sandkasse, en verpekasse og sittepinne.

Omtrent 94 % av alle norske egg som selges, kommer fra burhøns.[73] Frittgående høner utgjør ca. 8 % av alle konsum-egg produserende høner.[74] Til sammenligning:

Regelverk

Offentlig regelverk

Norske regler og EU-regler

Gjeldende forskrift om hold av verpehøns i bur vil erstattes i løpet av 2001 med forskrift om hold av fjørfe og kalkun.[79],[80] Den nye forskriften implementerer EUs minimumsdirektiv 1999/74/EC. EU-direktivet bestemmer at dagens 3-høners bur blir forbudt i bruk f.o.m. 2012. Fra da av kan høner kun holdes i såkalte "modifiserte bur", som inneholder vagle, sittepinne og et lite strøbad, eller de må holdes som frittgående.

Den norske forskriften er mer detaljert enn EU-direktivet på enkelte områder, og fastsetter f.eks. spesifiserte krav til lyssetting, støy, håndtering m.v. Reglene fastslår i stor grad gjeldende praksis. Norsk regelverk er i det vesentlige likt med EUs, men regulerer enkelte områder som i EU er uregulert.

Både i EU og i Europarådet kommer høner inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket,[81],[82] og om transport[83],[84] og slakting[85],[86] av disse.

Mangel ved tilblivelsen av norsk forskrift

Da ny fjørfe-forskrift skulle skrives, oppgav Landbruksdepartementet i mandat til Statens dyrehelsetilsyn å vurdere et totalforbud mot bur.[87] Dette ble ikke gjort.[88] Forskriftsutkastet som foreligger, er dermed beheftet med det man i forvaltningsretten kaller en "mangel": Alle forutsetningene som skulle tas med i betraktning, er ikke vurdert. Det at totalforbud ikke ble vurdert, kan ha hatt avgjørende betydning for innholdet i den endelige forskriften.

Dyrebeskyttelsen mener at muligheten for et totalforbud mot burhøns nå bør vurderes.

Krav om dispensasjoner

En undersøkelse foretatt av tidsskriftet "Fjørfe" viser at det fra 1995-1999 ble foretatt norske investeringer i tradisjonelle 3-hønersbur på 65-110 kr. (regnet i 1999-kroner) pr. høneplass. "Fjørfe" signaliserer[89] et ønske om dispensasjon fra 2012-fristen etter forslag til ny fjørfeforskrift, fordi disse burene kan ha en levetid på inntil 20 år. Dyrebeskyttelsen mener at dispensasjon fra et forbud med overgangstid på 10-12 år er uakseptabelt av dyrevernhensyn og vil underminere enhver respekt for lovverket. I tillegg vil det stride mot Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.

Utenlandske nasjonale bestemmelser

I Sveits trådte nye regler om verpehøns i kraft allerede i 1981. Reglene fastsetter krav til sittepinner (minst 14 cm pr. høne), verpekasser med myk bunn, minimumsareal (minimum 800 cm2 pr. høne i besetninger på over 40 dyr).[90] Nebbtrimming er tillatt i Sveits. Sverige forbød tradisjonelle burhøns med regler som skulle tre i kraft i 1999, men ikrafttredelsen ble utsatt. Sverige tillater i dag modifiserte bur ved siden av at tradisjonelle bruanlegg fremdeles er i drift.[91] Danmark har krav om minimumsareal på 600 cm2 pr. burhøne (mot 450 cm2 i EU).[92] I 1997 innførte Australia forbud produksjon og omsetning av buregg, og reglene trer i kraft fra 2003.[93],[94]

Merking

EU har bestemt at alle egg som selges i unionen skal merkes med produksjonsmåte. Forbrukerne skal enkelt kunne se om eggene er verpet av burhøns (cage), høns fra frittgående innendørs-systemer (barn), eller høns med utemuligheter (free range). For øyeblikket diskuteres merkekriteriene. Det foreløpige forslaget[95]:

I Danmark har man i en årrekke merket alle egg med produksjonsmetode. Ordniningen har vært basert på frivillighet. Salget av buregg ble redusert med over 40 % i løpet av 5 år etter at eggekartongene med buregg ble merket "buregg".[96]

I Norge har vi ikke tvungen merking av egg, og heller ikke frivillig merking av buregg. Vi har kun frivillig merking av egg fra frittgående høner og økologiske egg.

Privat avtaleverk

Økologisk hønsehold

I Norge reguleres økologisk eggproduksjon av Debio-reglene, som koordineres med EUs krav til økologisk matproduksjon.[97] Økologisk eggproduksjon drives altså i det vesentlige på samme måte i EU som i Norge. I økologiske systemer skal hønene ha utemuligheter, og det er spesifiserte plasskrav.[98] 

I det vesentlig lever økologiske høner omtrent som andre frittgående høner når de ikke benytter utearealet (dette er et vanlig problem, og skyldes trolig bl.a. manglende tilvenning og manglende skjulesteder på utearealet - i f.eks. England går alle "free range" høner ute).

Krav fra fjørfenæringen

Fjørfenæringen i Norge er i ferd med å utarbeide et veiledende regelverk til egne produsenter.[99] Dyrebeskyttelsen er representert i referansegruppen. Selv om vi verdsetter tiltaket, mener vi at de målene som er foreslått, er så vage at vi tviler på om de vil medføre konkrete velferdsforbedringer. En vesentlig feil er også at handlingsplanen tar utgangspunkt i buret som akseptabel produksjonsform. Det tilsiktes ikke FOU-innsats som i realiteten kan bidra til å løse problemene knyttet til hold av frittgående høner.

Etiske og vitenskapelige råd

Problemene med frittgående høner

Problemer med alle driftsformer

Forslag til løsninger

Oppdrettsmiljø:

Konklusjon

Bur kan aldri tilfredsstille hønenes artsspesifikke adferdsbehov. Ny norsk forskrift om fjørfe legger derfor opp til et dyrehold som gir hønene uakseptabelt dårlig velferd, på tross av at alternative driftsformer eksisterer. Norge bør:

Kalkun

Praksis

Norge benytter de samme rasene fra internasjonale avlsfirmaer som EU (krysning mellom BUT-8 "julekalkun" og BIG-6).[134] Vi importerer besteforeldredyr, slik at vi ikke har noen direkte kontroll over avlsarbeidet.

Driftsmåten er den samme i Norge og EU (klekking i klekkemaskin på klekkeri, oppal på golv hos produsent).[135] 

Så vidt Dyrebeskyttelsen kjenner til, utøves ikke alternative driftsmåter for kalkun i Norge. Alternativer finnes. I USA drives "free range" kalkunhold der kalkunene har utemuligheter.[136]

Regelverk

Offentlig regelverk

I Norge har det hittil ikke eksistert særskilte regler for produksjon og hold av kalkun. Det er nå utarbeidet forslag til forskrift om hold av høns og kalkun der dette reguleres.[137] Spørsmålet er om regelverket bidrar til å høyne velferden for dyrene, eller bare stadfester status quo. Dyrebeskyttelsen deltok på avsluttende møte i referansegruppa for forskriften. Vi har ikke klart å finne noe eksempel på at forskriftens krav går vesentlig utover hva som allerede er praksis i bransjen.

Europarådet har en veiledning om hold av kalkun, gitt i medhold av konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket.[138] Denne er folkerettslig bindende for Norge, men siden den ikke er juridisk bindende er vi ikke nødt til å rette oss etter den.

I EU finnes ikke særskilte regler for kalkun. Slik sett er det et fremskritt at Norge etablerer et regelverk.

Både i EU og i Europarådet kommer kalkun inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket[139],[140], og om transport[141],[142] og slakting[143],[144] av disse.

Privat avtaleverk

Fjørfenæringen er i ferd med å utarbeide en veiledning med frivillige krav til sine produsenter.[145] Dyrebeskyttelsen har deltatt i arbeidet, men mener at de foreslåtte tiltakene ikke på langt nær er tilstrekkelige til å høyne dyrelferden til akseptabelt nivå.

Firmaet Svensk Fågel i Sverige har tatt i bruk et eget evalueringssystem med poeng bedømming av ulike faktorer hos kyllingprodusenten. Systemet er utformet som et slags etisk regnskap. Brukt med fornuft mener Dyrebeskyttelsen at et slikt system vil kunne motivere og bevisstgjøre produsentene.[146]

Etiske og vitenskapelige råd

FAWC om beinlidelser: "...the turkeys should not be allowed to suffer and farmers must ensure the rigorous, humane culling of lame or otherwise sick birds which are unlikely to make a speedy recovery."[147] 

Artsspesifikke adferdsbehov[148]

Dyrevernproblemer

Generelt

Fysiske lidelser

Oppdrettsmiljø

Konklusjon

Velferden til kalkun er ikke god nok. Driftsmåten bør endres. Man bør gå over til andre raser enn de som er i bruk i dag.

Kylling

Praksis

Norge benytter de samme rasene fra internasjonale avlsfirmaer som EU (Ross). Vi importerer besteforeldredyr, slik at vi ikke har noen direkte kontroll over avlsarbeidet.

Driftsmåten er den samme i Norge og EU (klekking i klekkemaskin på klekkeri, oppal på golv hos produsent).[161] 

Så vidt Dyrebeskyttelsen kjenner til, utøves ikke alternative driftsmåter for kylling i Norge. Alternative driftsmåter finnes.

I USA skiller man mellom "pastured poultry", "free range poultry" og "organic chicken" i tillegg til vanlig industrikylling. Pastured poultry drettes opp i flyttbare innhegninger slik at de alltid har tilgang til friskt gras. Free range poultry drettes opp i hønsehus med utemuligheter. Organic chicken lever som pastured poultry eller free range men får bare økologisk fôr.

Kommersielt utviklede raser egner seg dårlig for alternative driftsmåter, fordi de er for skrøpelige. F.eks. "Cornish" fugler anbefales, selv om disse har langsommere tilvekst og mindre kjøttfylde.[162] 

Alternative driftsmåter med alternative raser finnes også i Europa, bl.a. i Frankrike og England.[163] I Danmark drives økologisk, kommersiell kyllingproduksjon av ca. 20 produsenter. I 1998 produserte disse ca. 170.000 kyllinger tilsammen. Kyllingene går ute, og det rapporteres bl.a. om at driften egner seg i kombinasjon med frukttrær.[164]

Det finnes praktisk litteratur om hvordan free range/pastured kyllinghold kan drives.[165]

Regelverk

Offentlig regelverk

I Norge har det hittil ikke eksistert særskilte regler for produksjon og hold av slaktekylling. Det er nå utarbeidet forslag til forskrift om hold av fjørfe der dette reguleres.[166] Spørsmålet er om regelverket bidrar til å høyne velferden for dyrene, eller bare stadfester status quo. Dyrebeskyttelsen deltok på avsluttende møte i referansegruppa for forskriften. Vi har ikke klart å finne noe eksempel på at forskriftens krav går vesentlig utover hva som allerede er praksis i bransjen.

Europarådet har gitt en veiledning om hold av fjørfe, gitt i medhold av konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket. Konvensjonen er folkerettslig bindende for Norge, men siden veiledningen ikke er juridisk bindende, er vi i praksis likevel ikke nødt til å rette oss etter den.[167] Europaråds-veiledningen blir da også brutt av Norge på en rekke punkter.

I EU finnes ikke særskilte regler for slaktekylling. Slik sett er det et fremskritt at Norge etablerer et regelverk.

Både i EU og i Europarådet kommer kylling inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket,[168],[169] og om transport[170],[171] og slakting[172],[173] av disse.

Privat avtaleverk

Fjørfenæringen er i ferd med å utarbeide en veiledning med frivillige krav til sine produsenter.[174] Dyrebeskyttelsen har deltatt i arbeidet, men mener at de foreslåtte tiltakene ikke på langt nær er tilstrekkelige til å høyne dyrelferden til akseptabelt nivå.

Firmaet Svensk Fågel i Sverige har tatt i bruk et eget evalueringssystem med poeng bedømning av ulike faktorer hos kyllingprodusenten. Systemet er utformet som et slags etisk regnskap. Brukt med fornuft mener Dyrebeskyttelsen at et slikt system vil kunne motivere og bevisstgjøre produsentene.[175] 

Etiske og vitenskapelige råd

Artsspesifikke adferdsbehov

Dyrevernproblemer

En grundig gjennomgang er gitt av EUs veterinære komité (2000).[180] I det følgende nevnes bare et utvalg problemer.

Generelt

Adferdsproblemer

Oppdrettsmiljø

Forslag til løsninger

Konklusjon

Velferden til slaktekyllingene er uakseptabelt dårlig. Driftsmåten bør endres. Man bør omgående gå over til andre raser enn de som er i bruk i dag.

Gris

Praksis

I 1999 hadde vi 99 312 avlssvin i Norge.[202] I tillegg kom ca. 1 300 000 slaktegriser.[203] I Norge holdes slaktegris vanligvis innendørs i binge. Hel- og halvspaltegolv og fast golv er tillatt. I EU holdes også slaktegris vanligvis på denne måten.

I Norge kan avlspurke og råne stå på binge. I EU kan avlsdyr holdes fiksert, i bås, binger eller som frittgående på talle eller utegående. I EU står ca. 70 % av avlspurkene står på bås under drektigheten, og 16 % av disse er fiksert. 30 % av purkene går i grupper.[204] I Sverige går alle griser i grupper. Det anslås at 60-70 % av grisene i USA står på bås under drektigheten.[205] 

I England holdes hele 20-30 % av avlspurkene i systemer med utemuligheter (free range).[206] I Danmark har 2-4 % av avlspurkene utemuligheter, i Frankrike 7-9 %, i i Australia 5-6 %, på New Zealand ca. 28 %, i Italia ca. 1 % og i Nederland ca. 1 %.[207] 

I EU generelt er det større forskjeller mellom de enkelte svineprodusenter enn mellom land.[208] Etter hva Dyrebeskyttelsen erfarer, er norsk svineproduksjon relativt autonom i forhold til EU-landene: Vi har få produsenter som driver alternativt (utemuligheter, kaldfjøs, dypstrø, m.v.), men også få som driver maksimalt industrialisert. Norsk driftsmåte er i det store og hele ganske lik med konvensjonell drift i EU: Grisene holdes vanligvis innendørs på fast golv eller (delvist) spaltegolv. Vi kastrerer rutinemessig, klipper/filer tenner (omfang ukjent, men ikke uvanlig), og har lite miljøstimuli for grisen.

Regelverk

Offentlig regelverk

I Norge reguleres svinehold av forskrift om hold av storfe og svin, som ikke er veldig detaljert. EU-regelverkets krav p.t. oppfylles, iallfall i det vesentlige, av norske regler.[209],[210] 

Europarådet har gitt en egen veiledning om hold av gris, som er under oppdatering.[211],[212] Europarådskonvensjonens krav[213] oppfylles i det vesentlige av forskriften sammenholdt med de generelle reglene i dyrevernloven.

Hvis Stortinget velger å forby kastrering, evt. påby bedøvelse i overgangsfasen inntil forbud trer i kraft, vil dette gi Norge et konkurransefortrinn fremfor EU - i allfall inntil videre.[214]

EU er i ferd med å endre sitt regelverk for svinehold.[215] Kommisjonen har b.l.a. foreslått forbud mot helspaltegolv, og forbud mot fiksering og bås.[216]

Både i EU og i Europarådet kommer gris inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket[217],[218], og om transport[219],[220] og slakting[221],[222] av disse.

Danmark har innført nye regler om svinehold som trer i kraft for eksisterende bygg fra 2015. Reglene bestemmer at alle griser over 20 kg skal ha adgang til dusj (dette omfatter alle slaktegriser, som oppnår en slaktevekt på i overkant av 80 kg). Alle griser skal ha tilgang til halm eller annet materiale å tryne i. Minimum en tredjedel av golvet skal være fast.[223]

Sveits har bl.a. bestemt at alle griser skal ha anledning til å tryne, og altså ha materiale til å tryne i.[224]

Privat avtaleverk

Næringen har selv utformet et veiledende regelverk med målsetninger.[225] Dyrebeskyttelsen har vært med på utarbeidelsen, men mener at målsetningene ikke vil løse de mest grunnleggende problemene i svineproduksjonen (se nedenfor). Likevel inneholder utkastet til handlingsplan flere gode poenger, bl.a. målsetning om brannvarsler, og målsetning om å slutte med tannklipping.

Artsspesifikke adferdsbehov[226],[227]

Dyrevernproblemer

Fysisk lemlesting (mutilasjoner)

Andre fysiske lidelser

Oppdrettsmiljø

Forslag til løsninger

Problemer som stimulifattig miljø, halebiting, beinlidelser, høy spedgrisdødelighet og klauvlidelser vil kunne bedres hvis grisen får utemuligheter. Det finnes en rekke forskjellige opplegg, hvorav de færreste p.t. er utprøvd i Norge. Utedrift har også andre fordeler, bl.a. lavere smågrisdødelighet og lettere fødsler.[251] Forskning tyder på at reduksjon av stressorer (bl.a. ved at dyrene får gå i grupper) hos drektige purker gir bedre reproduksjon.[252] En oppsummering av praktiske råd om utedrift (supplert med litteraturhenvisninger) er gitt av Sveriges lantbruksuniversitet.[253] Eksempler:

Halebiting har sammenheng med stimulifattig miljø, bl.a. mangelen på mulighet til å tryne. Disse problemene vil reduseres ved overgang til ute-gris eller evt. andre typer driftssystemer der grisen kan sysselsette seg, f.eks. kaldfjøs med talle.

Beinlidelser og klauvlidelser vil reduseres ved overgang til ute-gris eller evt. andre typer driftssystemer der grisen kan bevege seg naturlig på et fast underlag som passer klauven.

Fiksering av purke i forbindelse med fødsel. Bør forbys, fordi fødselen går lettere når purka er frittgående. Ihjelligging blir ikke et problem hvis purka får halm til å bygge reir av, og har plass nok til å utføre normal adferd i forbindelse med fødselen.

Stor kullstørrelse bør ikke lenger være et avlsmål.

Tidlig avvenning. Avvenningsalderen bør økes betraktelig, slik at den blir så nær det naturlige som mulig.

Termoregulering. Det bør påbys at alle griser får adgang til dusj, jfr. de danske reglene.

Tørr luft. Det bør innføres krav om minimum og maksimum luftfuktighet, og produsentene bør føre logg over klimaet i grisehuset.

Tannklipping. Bør forbys. Tannfiling bør bare tillates i en overgangsperiode og da på særskilt vilkår (at biting er begynt).

Kastrering. Bør forbys. Se vedlegg.

Trynering. Fordi ny kunnskap om trynering er blitt publisert siden Stortingets beslutning, har Stortinget ikke saklig grunn til å opprettholde sitt standpunkt.[257] Danske og svenske erfaringer viser også at tryning ikke nødvendigvis representerer noe problem ved utedrift, dette beror på driftssystem og management (utedriftssystemene som refereres ovenfor medfører ikke trynering). Forbudet mot trynering bør bestå.

Konklusjon

Grisevelferden er i positiv utvikling, men fremdeles ikke god. Driftsmåten bør endres, bl.a. slik at grisene får mulighet til å tryne og til å kjøle seg ned. Kastrering og tannklipping bør forbys innen en bestemt frist. Dagens forbud mot trynering bør opprettholdes. Fiksering av sugge i forbindelse med fødsel bør forbys.

Storfe

Praksis

I 1999 hadde vi 1.030.962 storfe i Norge, hvorav 348.793 kyr.[258] Den vanligste storferasen i Norge er den særnorske NRF, som produserer både melk og kjøtt. Melkekyrne får ca. en kalv i året. Gjennomsnittsbesetningen er på 14 kyr.[259] Vi har også forskjellige kjøttferaser.

Ca. 97,5 % av alle norske fjøs er båsfjøs. Her holdes melkekyrne i individuelle båser. Ca. 70 % av fjøsene har alle eller noen ungdyr i individuelle båser.[260] I resten av fjøsene holdes ungdyrene i felles- binge. Kalvene holdes vanligvis i en felles kalvebinge eller i individuelle binger. Av løsdriftsfjøs finnes det forskjellige typer. Kjøttfe holdes vanligvis i kaldfjøs e.l. med adgang til en innhegning.

I EU er de vanligste melkekurasene sorthvit Holstein eller Friesian. Disse produserer en kalv i året fra de er ca. to år. I tillegg har man egne kjøttferaser, f.eks. Blode d`aquitaine og Limousine, som får ca. ti kalver før de slaktes. Storfeet holdes i på bås eller i løsdriftsfjøs, og adgangen til uteliv varierer. Slik sett er driftsopplegget ikke vesensforskjellig fra i Norge. Forekomsten av fysisk sykdom er relativt høy. Det anslås f.eks. at 30-60 % av melkekyrne lider av mastitt. Klauvlidelser og lamhet er vanlig men ikke tallfestet for unionen som helhet.[261]

I Nederland hadde over 90 % av melkekubesetningene løsdrift i 1995.[262] I Skottland hadde over 80 % av melkekubesetningene løsdrift i 1993.[263] 

Regelverk

Offentlig regelverk

I Norge reguleres storfehold av forskrift om hold av storfe og svin.[264] Forskriften gir bl.a. enkelte regler om minimumsareal, men er kasuistisk i formen og lite innholdsrik.

Europarådet har gitt en egen veiledning om storfe, gitt i medhold av konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket.[265] Denne inneholder et eget tillegg om kalver.[266]

EU har ingen spesifikke regler om storfe, bortsett fra regelverk om kalver.[267] Regelverket om kalver er først og fremst myntet på oppdrett av anemiske kalver, og er foreløpig lite aktuelt for Norge fordi vi praktisk talt ikke produserer kalvekjøtt.

Både i EU og i Europarådet kommer storfe inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket[268],[269], og om transport[270],[271] og slakting[272],[273] av disse.

Sveits har bl.a. bestemt at amelkekyr, kalver opp til 4 mnd. og drektige kviger sent i drektigheten skal ha liggeareale med strø.[274]

Privat regelverk

Storfenæringen er i ferd med å utarbeide en veiledning med frivillige krav til sine produsenter.[275] Dyrebeskyttelsen har deltatt i arbeidet, men mener at de foreslåtte tiltakene ikke på langt nær er tilstrekkelige til å høyne dyrelferden til akseptabelt nivå.

Etiske og vitenskapelige råd

Artsspesifikke adferdsbehov

Dyrevernproblemer ved dagens driftsformer

Oppdrettsmiljø

Fysiske lidelser og lemlesting (mutilasjoner)

Adferdsproblemer

Forslag til løsninger

Oppstalling av melkeku og ungdyr. Bås og binge bør forbys. Det finnes mange typer løsdriftsystemer, f.eks. talle, tråkktalle, eller løsdriftssystem med liggebåser.[310] Tekniske og økonomiske råd ved bygging av løsdriftsfjøs er grundig behandlet i to rapporter fra Sveriges lantbruksuniversitet.[311],[312]  Uisolerte hus fungerer ypperlig til storfe, som tåler kulde godt. Forsøk viser at kaldfjøs gir god tilvekst og sunnhetstilstand.[313] Undersøkelser tyder på at mosjon bedrer jurhelse og reduserer beinproblemer og kalvingsvansker.[314] Undersøkelser viser at det kan lønne seg økonomisk å gi ungdyrene større plass, fordi dette øker tilveksten.[315]

Løsdriftsfjøs med automatisk melkemaskin (melkerobot) der kyrne selv kan velge når de vil bli melket, gir etter all sannsynlighet dyrene bedre velferd enn vanlig melkemaskin-melking to ganger daglig.[316] 

Storfe bør ha utemuligheter daglig, selv i løsdriftsfjøs.

Kalv og ku bør gå sammen de første månedene etter fødselen. Dette gir hurtigere tilvekst og friskere kalver.[317] Forskning viser også at melkeytelsen øker når kalven får være med moren, selv om dette ikke er mer enn 30 minutter daglig.[318] Kalvebinger bør altså forbys.

Avhorning bør forbys. Næringen på få en bestemt frist på seg til å finne alternative metoder (smertefrie) for avhorning, eller avle seg vekk fra problemet. Kollete kalver bør være næringens høyest prioriterte avlsmål.

Konklusjon

Hovedregelen bør være at storfe skal holdes frittgående og ha utemuligheter året rundt. Alle individer bør kunne ligge samtidig på mykt underlag (ikke betong eller spaltegolv). Hold av storfe på bås og binge bør bare være tillatt hvis dyrene får komme ut hver dag. Det bør forbys å fjerne kalven fra moren de første månedene etter fødselen.

Pelsdyr (mink og rev)

Praksis

Mink holdes to og to i bur som skal måle minimum en kvart m2. Rev holdes vanligvis alene i et bur som skal måle minimum 0,8 m2.[319] I 2000 fantes ca. 792 pelsfarmer i Norge.[320] 77 % av befolkningen har en mening om pelsfarming. Av disse mener 73 % at det er galt å drive oppdrett av pelsdyr i bur.[321]

Regelverk

I Norge  reguleres pelsfarming av forskrift om hold av pelsdyr. For eksisterende farmer trer bestemmelsene i forskriften ikke i kraft før i 2009. Forskriften kodifiserer i stor grad gjeldende praksis.[322]

Europarådethar gitt en anbefaling om pelsdyrhold, hjemlet i konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket. Veiledningen er ikke juridisk bindende. Veiledningen påpeker at pelsdyr skiller seg fra husdyr fordi pelsdyr har blitt holdt i fangenskap i mindre enn et århundre og derfor ikke har tilpasset seg mennesker i samme grad som husdyr, som har levd hos menneskene i årtusener. Veiledningen fastslår også at farmmiljøet bør tilpasses pelsdyrenes biologiske behov, isteden for at dyrene ved hjelp av avl tilpasses farmmiljøet.[323]

EU har pr. i dag ingen eget regelverk om hold av pelsdyr, men er i ferd med å utarbeide et direktiv. EU bestemte sommeren 2000 at enkelt-land som ønsker det, fritt kan forby pelsfarming på nasjonalt territorium.

Både i EU og i Europarådet kommer pelsdyr inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket,[324],[325] og om transport[326],[327] og slakting[328],[329] av disse.

Sverige

En forskrift som trådte i kraft i januar 2001 bestemmer at rever skal holdes på en slik måte at de får anledning til å grave, og får utløp for sine behov for å bevege seg og være sammen med andre rever.[330]

Mink- og chinchillafarmingen er under vurdering i det svenske Jordbruksvärket.

England

Pelsfarming ble forbudt i 2000. Forbudet trer i kraft i 2003.[331] Englands forbud kom etter flere års nedtrapping av pelsfarmingen ved hjelp av konsesjoner.

Nederland

Revefarming er blitt forbudt i Nederland, og forbudet trer først i kraft i 2008. Parlamentet foreslo i 1999 at et forbud mot minkoppdrett skulle bli utredet, og dette arbeidet er i gang.[332]

Tyskland

Landbruksdepartementet i Tyskland arbeider med et forslag om å forby pelsfarming. For øyeblikket er departementet i ferd med å vurdere om den tyske grunnloven tillater et slikt forbud. Hvis ikke, vil departementet stramme betraktelig inn på regelverket om pelsfarming. Departementet planlegger å ferdigstille forslaget til nye regler før sommeren 2001.[333] 

Østerrike

Pelsdyrhold er forbudt i seks av ni delstater.[334]

Italia

I Italia slaktes hvert år ca. 250.000 mink for å bli til pelskåper og pyntekanter. Italienske myndigheter har bestemt at fra og med 2008 skal alle minker ha adgang til badebasseng på minst fire kvadratmeter og 50 cm dybde. De skal ha adgang til bakken, og ha grener å klatre på. Allerede fra 2002 må minkburene oppfylle visse minstemål til størrelse: En voksen mink skal ha bur på minimum to og en halv kvadratmeter.[335] 

Etiske og vitenskapelige råd

• Rådet for dyreetikk: "Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares."[336]
• Eidsivating lagmannsrett: "Retten er likevel enig i at dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres."[337]
• Komiteen til revisjon av dyrevernlovgivningen, 1973-74: "Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet i etisk lys, skulle pelsdyrholdet - for å skaffe vakkert, moderne eller kledelig pelsverk - ikke kunne forsvares såfremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp av annet materiale, f.eks. vevede stoffer."[338] Stortinget sluttet seg stilltiende til denne uttalelsen.[339]

Artsspesifikke adferdsbehov

Mink lever alene. Den har delvis svømmehud, og har en sterk motivasjon for å bade.[340]

Rødrev lever ofte i familiegrupper som deler hi og hjelper hverandre med valpene.[341] Sterkt gravebehov. Rovdyr, derfor jaktbehov.[342]

Fjellrev har ofte enormt territorium, og graver ut hi med tunneller i metervis.[343] Sterkt gravebehov. Rovdyr, derfor jaktbehov.[344]

Dyrevernproblemer

Abnorm adferd:

• Stereotypi: Forskning viser at rev utfører stereotyp adferd ca. en halv time pr. dag, og mink ca. én time pr. dag. [345] [346] [347] [348] [349]
• Valpedrap: Kjent både hos mink og rev, men omfanget er usikkert.[350] [351] Normalt totalt valpetap på revefarm er ca. 15 % av valpene.[352]
• Pelsbiting: Kjent både hos mink og rev. [353] Forskning viser at ca. 24 % av minkene tygger i stykker egen kropp. [354]

Viktige adferdsbehov som ikke oppfylles:

• Rev får ikke anledning til å grave.
• Rev får ikke anledning til å være sammen med andre rever.[355]
• Mink får ikke anledning til å bade.[356]
• Selv om den er en solitær art, må mink være i kontakt med andre minker (to og to i buret, se/høre/lukte minker i burene ved siden av).
• Mink og rev får ikke anledning til normal eteadferd (jakten er en del av denne).[357]
• Mink og rev får ikke anledning til å bevege seg normalt.
• Mink og rev får ikke oppfylt naturlige kvalitative og kvantitative behov for plass.[358]

Helse:

• Bedøvning av mink med slag mot hodet medfører stor fare for at dyret ikke bedøves skikkelig:[359] Det er lett å slå for svakt og for langt frem på hodet (slår man hardt eller langt bak oppstår blødninger som skader pelsen). Risikoen øker fordi flere hundre dyr avlives på en dag, og arbeidet er monotont og sløver sansene. Minken har en glatt, smidig kropp som er nesten umulig å fiksere.
• Bedøvning av mink med CO₂ påfører sannsynligvis dyrene lidelse. Forskning viser at mink har en sterk aversjon mot CO2-gass.[360]
• Avlivning av rev med strøm medfører sjanse for at reven ikke blir skikkelig bedøvet fordi elektrodene ikke er skikkelig rengjorte, eller ikke leder direkte i kroppen.
• Selv om naturlig parring er vanlig, brukes inseminasjon i stadig større utstrekning på rev. Dette medfører at avlshannene sædtappes. I England er elektro-ejakulasjon (i bruk i Norge) forbudt av dyrevernhensyn.[361]

Særlig om økonomi

Pelsproduksjonen: Var i 1999 bare 44 % av produksjonen i 1969.[362] 

Antall pelsfarmer: Er blitt redusert med 28 % i løpet av de siste to årene, fra ca. 1101 farmer i 1998 til 792 farmer i 2000.[363] 

Årsverk: næringen utgjorde i 1999 bare 661 årsverk.[364]

Statsstøtte: Næringen mottar ca. 70-80 millioner kroner hvert år. Dette innbefatter investeringsstøtte, forutgjevning, avløsertilskudd og fraktutgjevning.[365]

Førstehåndsverdien av produktene: Er minimal, selv blomsterproduksjonen i Norge er av større verdi.[366]

Særlig om distriktspolitikk

Skaper ikke trygge arbeidsplasser: Næringen er ekstremt konjunkturavhengig.[367]

Ikke bygdeutviklende/næringsskapende: Næringen genererer få andre arbeidsplasser, og har ingen synergieffekt i form av turisme, teknologisk utvikling, nisjeproduksjon eller kulturlandskap.[368] 

Oppfyller ikke Stortingets krav til personorientert distriktspolitikk: Næringen virker ikke kunnskapsutviklende i samfunnet, og må derfor kategoriseres som en typisk "lavkvalitetsnæring" i en økonomisk kvalitetsindeks.[369],[370]

Ikke forsvarspolitisk: Næringen har ingen betydning for Norges selvbergingsgrad. Næringen bidrar i liten grad til bosetningen, fordi hele 63 % av pelsfarmerne har annen jordbruksnæring ved siden av, og 57 % av pelsfarmerne har inntekt utenfor bruket. De 5 fylkene som er mest truet av fraflytning, er heller ikke de 5 viktigste pelsfylkene, så selv om nedleggelse av farmer skulle medføre noe fraflytning, er dette ikke kritisk for bosetningsstrukturen på landsbasis.[371]

Ikke kvinnenæring: 81 % av pelsdyrfarmerne er menn.[372] 

Dårlige fremtidsutsikter: Næringen møter økende motstand i våre naboland. I løpet av de siste årene har pelsfarming blitt forbudt i England og Nederland, og blitt underlagt strenge restriksjoner i Sverige, Sveits, Italia og Østerrike.[373]

Særlig om miljøhensyn

Forurensing: Hele 35 % av pelsdyrfarmene oppfyller ikke offentlige krav til spredeareal.[374] Farmene forurenser ved avrenning, fordamping, dumping av skrotter, og ved kjemisk behandling av skinn.

Ressursutnyttelse: Pels er en luksusartikkel som ingen behøver. Produksjonen, transporten av produktene og oppbevaringen av ferdige pelser i kjølelagre er energikrevende. Biprodukter fra fiskeri- og slakterinæringen, som benyttes til pelsdyrfor, kan utnyttes på mer miljøvennlige måter som jordforbedringsmiddel, i bioteknologi og farmakologi.[375] 

Faunaen skades: Mink, som ikke er naturlig hjemmehørende i norsk fauna, har spredd seg fra pelsfarmer og forrykker den økologiske balansen mange steder i landet. Det er ikke påvist at farmprodusering av skinn hindrer illegal jakt på truede dyrearter.[376]

Forslag til løsninger

Alternativer:

1. Pelsfarming forbys i Norge, slik som i Nederland (rev) og Storbritannia (mink og rev). Dyrebeskyttelsen går inn for denne løsningen.

2. Innføre skjerpede krav til velferden i pelsfarmer, etter mal fra Sverige (rev) og Italia (mink).

3. Innføre konsesjon for pelsdyrhold, kombinert med skjerpede krav. Dette har tidligere blitt gjort i Storbritannia.

4. Statsoverføringene til pelsnæringen avvikles, evt. i tillegg til løsningsforslag nr. 2 eller 3.

Konklusjon

Pelsfarming påfører dyrene lidelser med det formål å fremskaffe luksusprodukter. Pelsfarming bør avvikles i Norge. Et alternativ er evt. at pelsfarming underlegges regler som gir mink anledning til å bade, rev anledning til å grave og ha kontakt med andre rever, og begge arter anledning til å tilfredsstille sine behov for bevegelse.

Fisk i oppdrett

Praksis [377]

Norge driver kommersielt oppdrett av flere arter, men først og fremst av laksefisk (laks, ørret, røye). Medregnet kandidatarter, arter som holdes i steng i lengre tid og arter som benyttes til bekjempelse av lakselus, holder vi ca. 20 forskjellige fiskearter i fangenskap.

Ved produksjon av settefisk og smolt (unge laksefisker) holdes fiskene i saltvanns karanlegg med lys- og temperaturregulering. Gyteklar fisk flyttes over i ferskvann. Man stryker ut rogn og melke fra fiskene, og legger de befruktede eggene i under- eller overstrømssystemer. Før klekking overføres eggene til klekkebakker i renner eller kar. Yngelen klekkes ut og utvikler seg. Som smolt blir fisken vaksinert, og så  transporteres den til et matfiskanlegg. Transporten skjer med brønnbåt eller tankbil. I fiskeanlegget lever fiskene i merder (innhegninger i sjøen) frem til de slaktes når de veier ca. 2 kg. Slaktingen skjer ved at CO₂-gass pumpes ned i karet der fisken befinner seg.

Regelverk

Norge har ingen egen forskrift om dyrevern for oppdrettsfisk.

Europarådet har utarbeidet en veiledning om oppdrett av fisk, gitt i medhold av konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket.[378]

EU har ingen spesifikke regler om oppdrett av fisk.[379]

Både i EU og i Europarådet kommer oppdrettsfisk inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket[380],[381], og om transport[382],[383] og slakting[384],[385] av disse.

Etiske og vitenskapelige råd

• Rådet for dyreetikk om fiskeoppdrett: "Før det tas i bruk nye driftsopplegg eller teksniske innretninger må det kunne dokumenteres at tiltaket ikke har uheldig påvirkning på fiskens velferd."[386]
• Rådet for dyreetikk om lyssetting i oppdrettsanlegg: "Utvalget anbefaler at næringen på en kontrollert måte tilegner seg mer kunnskap om virkninger og bivirkninger før kunstig lyssetting eventuelt tas i alminnelig bruk."[387]

Artsspesifikk adferd [388]

Av kapasitetsårsaker går vi ikke inn på artsspesifikk adferd hos alle fiskearter her. Vi dretter opp flest laksefisk, og derfor nevnes kort laksefiskenes viktigste artsspesifikke adferd:

Laksefisk (laks, ørret, røye)

• Vandrer fra fødestedet i ferskvann til havet i forbindelse med smoltifisering, ved 1-1,5 års alder. På denne tiden inntrer både fysiologiske, morforlogiske og etologiske endringer.
• Vandring tilbake til fødestedet, dette skjer vanligvis bare en gang i livet.
• Opparbeidelse av energireserver før vandring.

Dyrevernproblemer

Generelt

Forskning på fiskevelferd har hittil ikke blitt prioritert. Eksempel: I 1999 publiserte Fiskeriforskning 73 vitenskapelige arbeider i forskjellige fora. Kun to av disse hadde direkte relevans for fiskevelferd.[389] Fiskeriforskning er nå i gang med prosjektet "Velferd hos oppdrettsfisk", som engasjerer 30 forskere og allerede har resultert i kunnskap som kan forbedre fiskevelferden.[390]

Fysiske lidelser

• Smerteoppfattelse. Enkelte bestrider at fisk kan føle smerte,[391] selv om fisk har smerte- nociceptorer koblet til nervesystemet, og reagerer adferdsmessig på smertestimuli.[392],[393] Uansett om man trekker fiskens smertefølelse i tvil, pålegger føre var-prinsippet i dyrevernloven § 2 oss å la tvilen komme fisken til gode.
• Vaksinering av oppdrettsfisk. Kan gi toksiske bivirkninger.[394] Håndtering kan gi skjellskader og påføre stress. Administrasjon intraperitonalt kan gi fysiske skader; særlig er det stor risiko for at bukveggen penetreres ved at man stikker for dypt eller i feil retning.
• Sulting. Det er vanlig å sulte fisken i 1-2 uker før slakting. Sultingen øker frekvensen av enkelte sykdommer.[395]
• Sykdom. Sykdomsutbrudd hindres i noen grad med vaksinasjon. Mange sykdommer later til å ha sammenheng med produksjonsforholdene. Et særlig problem er cataract som ofte medfører blindhet, og som har sammenheng med veksthastighet og oppdrettsmiljø. Undersøkelser viser at i enkelte farmer har 95 % av fiskene cataract, og 50 % av disse er helt blinde.[396]
• Bedøving av oppdrettsfisk. Vanligvis brukes CO₂ i kombinasjon med is og vann, men forsøk viser at bedøvelsesvirkningen inntrer svært langsomt, f.eks. i løpet av 2 minutter i gjennomsnitt på ørret,[397] og ca. 5 minutter i gjennomsnitt på laks.[398]

Adferdsproblemer

Oppdrettsmiljø

• Overbelegg i merder. Kan bl.a. medføre finneslitasje, langsommere tilvekst og aggresjon.[400] Fiskeridepartementet anbefaler 25 kg laks pr. m3 vann, mens FAWC anbefaler 15 kg pr. m3.[401]
• Kontinuerlig lys.
• Flytting og håndtering. All håndtering medfører stress for fisken, og stresset disponerer fisken for sykdom.[402] Undersøkelser av smolt viser at f.eks. maskinell samling av fisken, maskinell veiing m.m. medførte sterkt stress.[403]

Forslag til løsninger

Generelt behøves mer kunnskap om oppdrettsfiskens velferd. Egnede velferdsparametre bør identifiseres, både etologisk og fysiologisk. Forskningsinnsats bør settes inn for å løse allerede definerte problemområder, som f.eks. bedøvings- og avlivingsmetoder, skader/stress i forbindelse med vaksinering, og adferdsdeprivering p.g.a. stimulifattig miljø og overbelegg i merdene.

Selv om Fiskeriforskning for øyeblikket er i gang med et større prosjekt på området, er dette ikke problemer som en kan forvente blir løst ved et skippertak. Norge som oppdrettsnasjon bør utforme en langsiktig utviklingsplan med milepæler for forbedring av dyrevelferden i oppdrettsnæringen.

I valget mellom høy produksjon og god dyrevelferd bør velferd prioriteres.

Bedøving av oppdrettsfisk. Her trengs forsterket forskningsinnsats. Det finnes imidlertid allerede en rekke alternativer til CO₂-bedøving, og disse bør vurderes. F.eks.:

•Bruk av nedkjøling eller planteeskstrakter tilsatt i vannet er prøvet ut av Fiskeriforskning med lovende resultat.[404] 

Konklusjon

Oppdrettsfisk påføres i dag betydelige lidelser, både under oppdrettsperioden og i forbindelse med slakting. Det bør omgående innføres en forskrift med detaljerte regler for maksimumsbelegg, håndtering m.v. Det bør investeres i forskning om fiskevelferd. Som oppdrettsnasjon bør Norge lede an i dette arbeidet.

Fangst av viltlevende fisk

Praksis

Fisk fanges på forskjellige måter. Vanligst er trål, garn og krok.

Regelverk

Det finnes ikke særskilte regler om dyrevern ved fiske, bortsett fra de generelle reglene i dyrevernloven og viltloven.

Etiske og vitenskapelige råd

Dyrevernproblemer

Avlivningsmetodene påfører etter all sannsynlighet fiskene lidelse. F.eks.:

Forslag til løsninger

Utøvelse av fiske, både kommersielt og sportsfiske, bør reguleres i dyrevernloven og/eller i forskrift gitt med hjemmel i dyrevernloven. Det bør innføres forbud mot:

Holdningsskapende arbeid i fiskerimiljøer (på høgskoler med fiskerifag, m.v.). Om mulig samarbeid med jeger- og fiskerforeninger om holdningsskapende arbeid blant medlemmer og interesserte.

Forskning. For å finne nærmere kunnskap om fiskens reaksjoner på ulike fangstmetoder, og utvikle mer humane fangst- og avlivningsmetoder.

Konklusjon

Viltlevende fisk påføres etter all sannsynlighet betydelige lidelser på grunn av inhumane fangstmetoder, f.eks. bruk av krok, og på grunn av inhumane avlivningsmetoder, f.eks. bløgging og kvelning. Det bør investeres i forskning for å finne mer humane fangstmetoder for fisk. Bedøvning og avlivning av viltfanget fisk bør reguleres.

Reindrift

Praksis og regelverk

Norge er inndelt i seks reinbeiteområder. Omlag 70 % av landets ca. 200.000 reinsdyr og ca. 550 driftsenheter finnes i Finnmark.[413] Reindriften er lagt opp slik at produksjonen skal skje på sommerbeite, mens vinterbeite kun er for vedlikehold av reproduksjonsflokken.[414] Tradisjonelt har kjøttproduksjonen basert seg på ett år gamle dyr. I dag er det mest vanlig at det årlige slakteuttaket består av kalver.[415] Etter slakting er flokken gjerne redusert ved 50 %.[416] 

Reindriften har gjennomgått en betydelig modernisering de siste årene. De fleste reindriftssamer er blitt bofaste. Moderne hjelpemidler som snøscootere, helikopter og kommunikasjon har ført til mindre tilsyn med reinflokken.[417] 

Dyrene lever fritt mesteparten av livet, men blir samlet inn og håndtert ved flere anledninger, f.eks. merking, transport til/fra sommerbeiter, uønsket sammenblanding av flokker og slakting.

I Norge er det ikke gitt særskilte regler om dyrevern ved reindrift, bortsett fra enkeltbestemmelser i dyrevernloven. I 2000 bestemte Stortinget at kastrering av rein i utgangspunktet skal utføres av veterinær (og altså med bedøvelse), men at Landbruksdepartementet kan gi nærmere regler om opplæring av lekfolk, som så kan utføre kastrering med bedøvelse.[418] Slike nærmere regler er foreløpig ikke gitt, og derfor er det pr. i dag bare veterinærer som kan kastrere rein.

Hverken EU eller Europarådet har gitt særskilte regler om vern av reinsdyr. Reinsdyr kommer inn under de generelle reglene om beskyttelse av dyr i landbruket[419],[420], og om transport[421],[422] og slakting[423],[424] av disse.

Artsspesifikke adferdsbehov

Reinsdyr er nomadiske flokkdyr, men flokkstørrelsen og flokkstrukturen kan variere mye med årstiden og andre naturforhold.

På sommerhalvåret spiser flokken selektivt fra rike beiter. I en vinterbeitende flokk graver reinen groper i snøen for å finne føde, hovedsakelig lav. Om vinteren bruker reinen omtrent halvparten av tiden på beiting og 40 % av tiden på hvile, 8-9 % på gåing og 1-2 % på sosial interaksjon og kroppspleie.[425]

Dyrevernproblemer

Ved overgangen til moderne driftsformer har kontakten mellom reinen og reindriftsutøveren blitt kraftig redusert eller opphørt helt. I dag er derfor reinsdyr på de fleste steder adskillig mindre tam enn tidligere.[426] 

Ettersom dyra er lite tamme er håndtering av reinsdyr en betydelig påkjenning. Forskning viser f.eks. at løpemagens slimhinner ble sterkt påvirket ved tradisjonell innfanging med lasso, og i mange tilfeller ble det registrert blødninger.[427] Høye kortisolverdier i blodet ble også påvist ved innfanging og håndtering av rein. Leddskader og beinbrudd er heller ikke uvanlig ved dagens håndtering.[428],[429]

Veiingg av rein er i dag dyrevernmessig problematisk. Dyrene kan få panikk i dagens lukkede veiebokser, noe som bidrar til stress og fysiske skader.[430] 

Underernæring og sult er et stort problem innen reindriften. St. mld. 28: "[...] tapene over lenge tid har ligget på et nivå som ikke er forsvarlig, verken ut fra økonomiske, produksjonsmessige eller dyrevernmessige kriterier." Sultedød er i ferd med å bli en årlig kalkulert del av reindriften, noe som er dyrevernmessige uakseptabelt.[431]

Parasitter (reinbrems) kan i enkelte perioder påføre reinsdyr enorme lidelser. I ekstreme tilfeller kan det forekomme flere hundre bremser per reinsdyr.[432] 

Rovdyrskader er et stort problem enkelte steder. Angrepene kan spre panikk i flokken, noe som fører til stress og skader.

Kastrering av reinsdyr er et svært smertefullt inngrep (for referanser se gris).

Forslag til løsninger

For å unngå sultekatastrofer må det opprettes en effektiv kriseplan samt krisefôrlagre som kan benyttes under harde vintre og der beitene er redusert.[433],[434],[435]

Håndtering av dyrene må holdes på et minimum, samtidig som positiv kontakt (f.eks. fôring) eller nøytral kontakt (f.eks. tilsyn) økes. Dette vil gjøre dyrene tammere og mindre utsatt for stress når håndtering er nødvendig.

Reinsdyras ville natur tilsier at de i utgangspunktet ikke bør transporteres. Mobile slakterier må innføres som hovedregelen.

Reinsdyr bør få behandling mot parasittproblemer.

Økt tilsyn vil ha en positiv innvirkning på tamhet og vil kunne forebygge rovdyrskader.

Kastrering av reinsdyr bør forbys.

Konklusjon

Underernæring og sult på grunn av dårlige beiteforhold er dagens største velferdsproblem for reinsdyr. Dyrevernproblemer oppstår ellers i forbindelse med innsamling, håndtering, kastrering og transport av dyrene. Økt tilsyn er nødvendig for å redusere rovdyr- og andre skader. Det bør fartsettes en egen forskrift for hold av rein.

Sau og geit

Praksis og regelverk[436]

I Norge er det tradisjon for å holde sau og geit inne i vintersesongen og slippe dem på utmarksbeite på sommerhalvåret i 4-6 måneder. Sau og geit holdes i alt fra åpne skur til isolerte hus.

Per i dag finnes det ikke forskrifter for hold av sau og geit. Statens dyrehelsetilsyn har foreslått forskrifter for hold av sau på utmarksbeite.

EU har ikke noe særskilt regelverk om vern av sau og geit.[437]

Europarådet har vedtatt en veiledning om hold sau,[438] og en om hold av geit,[439] med hjemmel i konvensjonen om beskyttelse av dyr i landbruket.

Sverige har spesielle regler for hold av sau og geit. En oppsummering av disse er gitt av Jordbruksverket. Her finnes bl.a. minimum arealkrav, krav til lys, m.m.[440]

Hold av sau og geit er blant driftsformene som befolkningen forbinder med mest frihet for dyrene.[441] Saue- og geitehold er allikevel ofte forbundet med dårlige forhold innendørs og manglende tilsyn utendørs.

Artsspesifikke adferdsbehov

Sau[442]

Flokkinstinktet er sterkt hos sau, men det er ingen utpreget rangorden. Saueflokken beiter innen et territorium der de danner stier og faste hvile- og beiteplasser. Beitende dyr kan gå 6-16 km per døgn. Døgnrytmen til sauen er flokkstyrt og dyra beiter opptil 8-11 timer per dag, fordelt på 4-5 perioder. Dyra defekerer helst ikke på godt beitegras, og unngår å spise faeces forurenset gras. Under naturlige forhold prøver søya å finne en lammingsplass isolert fra resten av flokken. De første 4 timene etter fødsel er vitale for binding mellom mor og barn. Etter 3 dager er følgeinstinktet fiksert på mora. Først ved 4-5 ukers alderen begynner lammet å beite for alvor.

Geit[443]

Geiter er svært aktive og nysgjerrige dyr, og er dyktige klatrere. Geiter er opportunister og bruker mye tid (opptil 11 timer per dag) på å spise et variert vegetarisk kosthold. Geiteflokken ledes av en dominant hunn, unntatt i parringstiden når en alpha hann er mest aktiv. Dyra unngår å spise faeces forurenset gras. Under naturlige forhold finner moren en fødeplass isolert fra resten av flokken. Voksen adferd læres gjennom lek.

Dyrevernproblemer

Sau

Geit

Forslag til løsninger

Hold av sau og geit bør reguleres i forskrift som fastsetter minimumskrav til dyretetthet, lys, ventilasjon, miljøberikelse og lignende.

Sau og geit må alltid håndteres i grupper, og må alltid kunne se andre dyr. De må kunne spise eller ligge alle sammen på en gang. Utifra adferdsbehovene bør dyrene ha god fôrtilgang.[452] Sauer ser ut til å trives best under ektensive forhold når de kan selv velge å være ute eller søke ly under tak, og bør derfor ha utemuligheter året rundt.[453]

Det er behov for intensiv tilsyn på beite. Forebyggende tiltak bør settes inn der det er fare for rovdyrangrep. Spesielt sau bør avles til å bli mer robuste slik at de ikke omkommer ved ryggvelt, og kan bedre forsvare seg mot rovdyrangrep. Eventuelt bør sauehold avvikles i rovdyrtette strøk (kjerneområder).

Konklusjon

Velferden til sau og geit er ikke god nok. Forholdene for sau innendørs må forbedres for å gi dyrene mer artsegnede forhold. Situasjonen for sau på beite kan bedres gjennom intensivt tilsyn og forebyggende tiltak. Det bør fartsettes en egen forskrift for hold av småfe.

Alternative husdyr

(Illustrert ved hjort-, struts-, kanin- og andeoppdrett.)

Praksis og regelverk

Etterhvert som de økonomiske ekspansjonsmulighetene i det tradisjonelle landbruket har stanset opp, har alternative dyrearter blitt aktuelle ”nisjeprodukter”.

Det finnes omlag 25 farmer med tilsammen ca. 800 hjort i Norge.[454] Mellom 1000 og 1500 avlsstruts finnes i Norge fordelt på ca. 100 produsenter.[455] Hjort og struts holdes i innhegninger med tilhørende bygninger. Kaninbesetninger er spredt mer eller mindre over hele landet. Næringsrettet produksjon av kanin foregår ofte innendørs i bur på ca. 75 x 75 cm i gulvflate og ca. 45 cm i høyde.[456] Oppdrett av and er relativt sjelden i Norge og begrenser seg til et titalls produsenter. Andeoppdrett foregår som gulvdrift i haller.[457] 

I Norge er det ikke fastsatt særforskrifter om dyrevernforhold knyttet til hold av hjort, and eller kanin. Når det gjelder struts finnes det gitt forskrifter med utgangspunkt i dyrevernloven.[458] Hjorte- og strutseoppdrett er konsesjonspliktig i motsetning til oppdrett av kanin og and.

EU har ikke gitt særskilte regler om hold av alternative husdyr. Europarådet har vedtatt anbefalinger for flere alternative dyrearter: For struts,[459], og ender.[460]

Sverige har vedtatt egne regler om hold av hjortevilt i hegn,[461] og om stuts, [462] om gjess og ender.[463]

Artsspesifikke adferdsbehov

Hjort er i utgangspunktet svært vare flokkdyr med en instinktiv frykt for mennesker.[464] 

Strutsen er et savannedyr. Foreldrene lager reir på bakken og beskytter ungene fra predatorer og sola. Ungdyrene holder sammen med foreldrene i ca. ett års tid. Voksne kan løpe i en hastighet av opptil 70 km i timen, og kan leve i like mange år.

Enderer akvatiske fugler og tilbringer mye av tiden i vann. Ender søker mat i vann, driver omfattende kroppspleie i vann, parrer seg i vann og søker tilflukt i vann.

Kaniner er sosiale dyr som under naturlige forhold graver seg innviklede ganger i et større område.

Dyrevernproblemer

Hjorteoppdrett i Norge er basert på innfangede dyr, noe som i dyreetisk problematisk ettersom innfanging og hold av ville dyr kan innebære store påkjenninger.[465] Adferdsproblemer hos hjort i hegn inkluderer hvileløs vandring[466] 

Struts mangler gumpkjertler som skiller ut et vannavstøtende voksaktig stoff til fjærene. Dette gjør dem svært utsatt for fuktighet og nedbør.[467] Struts i fangenskap viser stor interesse for ikke-spiselige gjenstander, som kan føre til dødsfall. Dette kan skyldes utrygghet og stress.[468],[469] Struts er også utsatt for fjærhakking.[470],[471] 

Ender har ikke adgang til badevann og frarøves derfor for deres viktigste adferdsbehov.

Kaniner lever ofte i svært begrensede bur og har få muligheter til å oppfylle naturlige behov.[472] Dette kan resultere i adferdsforstyrrelser som kannibalisme, bittskader og labbesår.[473]

I hjort-, ande- og strutseoppdrett får ikke ungdyrene gå sammen med foreldre, noe som er dyreetiske betenkelig. Også i kaninoppdrett er det vanlig at unger er kun sammen med moren når de dier.[474]

Inngjerdingen kan også være en direkte årsak til lidelser og dødsfall. Dette er tilfellet for hjort (spesielt ungdyr) og struts.[475],[476]

Håndtering og transport av hjort og struts husdyr kan også by på dyrevernproblemer. I New Zeland blir omlag 6,5 % av hjort levert til slakt nedgradert som resultat av skader.[477] Håntering av struts krever gode kunnskaper og flere erfarne medhjelpere.[478]

Forslag til løsninger

Alternative husdyr er ofte lite domestiserte eller har spesielle adferdsmessige behov. Dyrevernmessige og etiske forhold omkring hold av slike dyr bør vurderes grundig på forhånd. Det er viktig å sette en høy dyreetisk standard i forkant av utviklingen. 

Konklusjon

Alternativt husdyrhold er forbundet med mange dyrevelferdsproblemer. Nye driftsformer bør ikke tillates før en grundig dyrevernmessig og etisk vurdering har vist at dyreholdet er forsvarlig. Myndigheten bør ikke oppmuntre til hold av alternative husdyr ettersom det ikke finnes tungtveiende argumenter for å domestisere flere arter. Alt alternativt hold av dyr bør være konsesjonsbelagt, og det bør stilles konsesjonsvilkår som ivaretar dyrevelferden.

Transport av dyr til slakt

Praksis og regelverk

I Norge blir grovt regnet 35 millioner fugler og 3,5 millioner pattedyr transportert til slakterier i året.[479]

Utviklingen går i retning av færre slakterier og lengre transportavstander, spesielt i fjørfenæringen.[480],[481]

Forskrifter om transport av levende dyr setter en grense på 8 timer for transport av pattedyr og 12 timer for transport av fjørfe.[482] Forskriften stiller også visse krav til transportøren og til kjøretøyet.

EU har særskilte regler om vern av dyr under transport.[483] Norges transportforskrift er en direkte implementering av EU-direktivet.

Europarådet har vedtatt en konvensjon om vern av dyr under transport.[484] Denne konvensjonen lå til grunn for utarbeidelsen av EU-direktivet, slik at direktivet i det alt vesentlige gir dyrene et like godt vern eller bedre vern enn konvensjonen. Europarådet har i tillegg gitt særskilte anbefalinger om transport av storfe[485], av sau/geit[486], og av fjørfe[487].

Dyrevernproblemer

Dyr som blir transportert opplever både fysisk og psykisk stress. Dette gjelder under lasting på gården, transport og lossing på slakteriet. Alle ledd av denne prosessen kan innebære lidelser for dyrene.

Over 50 000 dyr dør i forbindelse med transport og oppstalling (se tabell), og et ukjent antall dyr blir skadet. All praktisk erfaring tyder på at antall dyr som blir skadet under transport er mange ganger så stor som antallet som dør under transport.[488]

Antall slaktedyr død før slakt (selvdød, død under transport og oppstalling)
           Storfe    Gris    Sau/geit    Fjørfe    Alle dyr*
1993        14       571       186       28.985     29.787
1994        22       648       187       23.596     24.468
1995        25       531       258       34.962     35.891
1996        28       699       323       39.168     40.288
1997        32       678       226       51.724     52.670
1998**      23       582       265       46.275     47.145
1999**      20       711       155       55.023     55.909

Promille slaktedyr død før slakt, i forhold til totalt antall slaktedyr kontrollert
           Storfe    Gris    Sau/geit    Fjørfe    Alle dyr*
1993        0,04     0,49      0,16       1,22       1,12
1994        0,06     0,61      0,15       1,16       1,06
1995        0,08     0,53      0,22       1,54       1,42
1996        0,08     0,54      0,25       1,34       1,25
1997        0,09     0,50      0,20       1,63       1,52
1998**      0,066    0,464     0,23       1,59       1,48
1999**      0,051    0,519     0,14       1,65       1,54

(* "Alle dyr" fra 1993 til 1997 inkluderer også et mindre antall hest, rein og kanin. Kilde: Dyrebeskyttelsen Norge. ** Tallene for 1998 og 1999 er fra Statens næringsmiddeltilsyn, 2001.)

Mange former for ubehag, psysiske lidelser og fysiske skader er dokumentert. Disse er godt beskrevet i vedlagte rapport fra Dyrebeskyttelsen.[489] De alvorligste problemene er:

Fjørfe er spesielt utsatt for håndtering og tall fra et norsk slakteri tyder på at mellom 2,75 % og 4,46 % av slaktekyllinger hadde fysiske skader ved ankomst til slakteriet.[499] Hvis disse tallene er representative for Norges 35 000 000 fjørfe som slaktes i året, betyr dette at rundt en million fjørfe får fysiske skader under transport hvert år.

Forslag til løsninger

Mange av de problemene med transport av dyr til slakteri er vanskelige å unngå, og derfor er det ideelle at levende dyr ikke blir fraktet. Mobile slakterier er en løsning.

Per i dag finnes det mobile slakterier som oppfyller bestemmelser i EU for storfe, rein, hjort, sau, gris og struts.[500],[501] Det bør tilrettelegges for mobile eller semi-mobile slakterier gjennom praktiske og økonomiske tiltak. Økonomisk tilskudd til transport av livdyr bør fjernes og frakt av slakt stimuleres.

Det optimale for fjørfe er at de blir bedøvet i burene. Dette er foreslått i Sverige i forbindelse med utredningen av mobile slakterier. Burene med dyr isoleres med lufttett materiale og gass anvendes som bedøvning eller avlivningsmiddel.[502]

Informasjon om dagens problemer er basert på registrerte dødsfall under transport og oppstalling. Denne informasjon er av varierende pålitelighet og gir bare et glimt av problemene. Informasjon om dødsfall og ikke minst skader bør samles inn og gjennomgås systematisk av myndighetene.

Konklusjon

Problemene med transport og oppstalling er store, men klart størst hos gris og fjørfe. Allikevel vet vi bare hvor mange dyr som får så dårlig behandling at de dør under transport og oppstalling. Vi vet lite om hvor mange dyr som blir skadet og lider sterkt under transporten uten å dø.

Ideelt sett bør all transport ungås ved å frakte slakt og ikke levende dyr. Forholdene bør tilrettelegges mobile slakterier.

Slakting av fjørfe og pattedyr

Praksis

Med slakting menes her driving inn i slakteri, bedøving og avliving.

Kylling og kalkun bedøves ved at de henges opp på samlebånd og passerer gjennom et elektrisk vannbad som hodene dypper ned i. Gris bedøves i gasskammer; "CO₂-felle". Småfe og storfe bedøves med strømtang eller slagbolt. Alle dyr drepes ved avblødning.

Slaktemetodene for de enkelte dyreslagene er de samme i Norge som i EU.[503]

Regelverk

I Norge reguleres slakting av forskrift om dyrevern i slakterier.[504] Den norske forskriften harmonerer, iallfall i det vesentlige, med Europarådskonvensjonen[505] og EU-direktivet[506]. Den norske forskriften går heller ikke mye lenger enn disse avtaletekstene. Regelverket vårt ligger altså på omtrent samme nivå som i Europa forøvrig.

Det er utarbeidet en veiledning til slakteriforskriften, men det er ukjent hvor mye denne brukes i praksis.[507]

Etiske og vitenskapelige råd

Dyrevernproblemer

Alle arter

Fjørfe

Fjørfe

Gris

Konklusjon

Slakteprosessen for fjørfe utsetter fuglene for uakseptabelt mye smerte og stress. Alternative slaktemetoder for fjørfe bør derfor utprøves.

Driving av gris inn i slakteri som ikke er bygget om til dansk modell utsetter dyrene for systematisk mishandling og bør forbys.

Storfe- og småfe-slakterier som er bygget slik at de fordrer bruk av elektrisk drivredskap, slag og haleknekking utsetter dyrene for unødvendig mye smerte og stress. Disse bør derfor få påbud om å bygge om innen en bestemt tidsfrist.

Dagens bedøvelsesmetoder for pattedyr er ikke optimale, og bør utbedres.

Det bør innføres krav om at dyrene skal avlives før avblødning.

Offentlig kontroll med bedøving og avliving ved slakteriene bør skjerpes.

Forsøksdyr

Praksis

I 2000 hadde vi 65 forsøksdyravdelinger i Norge. Antall benyttede forsøksdyr varierer fra år til år, men har totalt vist jevn nedgang de siste seks årene (fra årene før 1995 har vi ikke funnet statistikk). I 1999 var antallet forsøksdyr 382.239.[529]

De fleste pattedyrene og fuglene stalles opp i bur eller innhegninger, mens fiskene holdes i merder eller akvarier.

Den som skal utføre dyreforsøk, må ha gjennomgått et ukeslangt kurs (FELASA C-standard) ved Norges Veterinærhøgskole. Alle dyreforsøk skal godkjennes av "ansvarshavende" ved forsøksdyravdelingen, m.a.o. den personen som er ansvarlig for dyreforsøksvirksomheten på stedet.[530] Hvis ansvarshavende er i tvil om forsøket[531] eller forsøket innebærer sterk smerte uten bedøvelse,[532] skal forsøket sendes til det sentrale Forsøksdyrutvalget for godkjennelse.

Forsøksdyravdelinger, inklusive oppdretts- og forsyningsavdelinger, må godkjennes av Forsøksdyrutvalget, og skal inspiseres av utvalget med jevne mellomrom.[533]

Regelverk

I Norge er forsøksdyrvirksomhet regulert spesielt i dyrevernloven kp. 6, og utfyllende bestemmelser er gitt i forskrift om forsøk med dyr.[534] Forskriften tilfredsstiller i all hovedsak minimumskravene i Europarådskonvensjonen om forsøksdyr.[535] Europarådet har også vedtatt en intensjonsdeklarasjon om forsøksdyr.[536] 

Dyrevernloven ble vedtatt endret i 2000, slik at bruk av dyr i undervisning og opplæring nå krever godkjennelse på samme måte som bruk av dyr i forskning og tilvirkning/utprøving.[537]

Det er gitt instruks for navngitte veterinærer ved dyreavdelinger.[538] Denne er juridisk bindende.

Veiledning til beredskapsvakt ved dyreavdelinger er under utarbeidelse.[539] Denne blir ikke juridisk bindende.

EU har nedsatt en egen rådgivende komitè til beskyttelse av forsøksdyr.[540] EU har gjennom et eget direktiv forsøkt å harmonisere alle nasjonale regler om forsøksdyr. Direktivet har også som formål å redusere antall forsøksdyr.[541] EU har også et eget direktiv om bruk av dyr til kosmetikk-testing.[542] Dette er ikke en del av EØS-avtalen.

OECD utformer retningslinjer for bruk av forsøksdyr ved produkttesting. Se kapittelet "Internasjonale forpliktelser".

Dyrevernproblemer og forslag til løsninger

Organiseringen av forsøksdyrvirksomhet

1) Ansvarshavendes stilling

I Norge har ansvarshavende ved dyreavdelingen forvaltningsmyndighet helt alene. Vedkommende avgjør hvilke dyreforsøk som skal tillates ved avdelingen.[543] Det er bare unntaksvis at det sentrale Forsøksdyrutvalget skal avgjøre dette (se ovenfor). Det er ansvarshavende som i praksis bestemmer om forsøkene skal oversendes Forsøksdyrutvalget.

De ansvarshavende har altså svært stor makt over hvilke forsøk som godkjennes i Norge.

Det er flere grunner til at ansvarshavendes eneveldige stilling er uheldig:

Det har ikke latt seg gjøre å skaffe noen fullstendig oversikt over hvilke forsøk som de ansvarshavende har godkjent og avvist i løpet av de siste fem årene. Statens dyrehelsetilsyn har ingen oversikt over dette. Det er først det siste året (2000 og 2001) at Forsøksdyrutvalget har bedt ansvarshavende om å sende inn de forsøkene de har godkjent, slik at Forsøksdyrutvalget kan revidere dem. I 2000 ble det utarbeidet et eget revisjonsskjema, og alle forsøk som ansvarshavende har godkjent blir nå revidert av et av medlemmene i Forsøksdyrutvalget.

Med så mangelfulle opplysninger er det umulig å undersøke ansvarshavendes praksis nærmere.

I USA skal hver dyreavdeling ha en egen nemnd som godkjenner alle planlagte forsøk.[544]

I Sverige godkjennes alle planlagte dyreforsøk av en regional nemnd. Det finnes tilsammen syv regional nemnder i hele Sverige.[545]

Konklusjon

Ordningen med ansvarshavende som ordinær godkjenningsmyndighet for gjennomføring av dyreforsøk bør avvikles. Myndigheten bør overføres til det sentrale Forsøksdyrutvalget.

2) Forsøksdyrutvalget

Habilitet og tillit

Sammensetningen av Forsøksdyrutvalget er regulert i en egen instruks.[546] Instruksen følger anvisningene fra dyrevernlovens forarbeider.[547],[548]

De fleste av medlemmene i utvalget har selv drevet med dyreforsøk, eller gjør det fremdeles. Enkelte er selv ansvarshavende eller navngitt veterinær ved dyreavdeling. Dette har den fordelen at medlemmene har god kjennskap til forholdene de skal kontrollere. På den annen side kan det skape habilitetskonflikter.

Hvis ordningen skal bestå og Forsøksdyrutvalget samtidig skal bli oppfattet som et reelt kontrollorgan, er det maktpåliggende at utvalgets avgjørelser offentliggjøres, både i statistisk form og slik at interesserte kan gjennomgå utvalgets faglige og etiske avveininger.

Kompetanse og kapasitet

De fleste forsøkene som Forsøksdyrutvalget skal behandle, er faglig sett svært spesialiserte. Konsekvensen er at man egentlig trenger spesialkunnskap, eller iallfall meget god tid til å gjøre litteratursøk m.v., for å kunne foreta en reell vurdering. Medlemmene av utvalget har ikke slik spesialkompetanse, bortsett fra på enkelte temaer. De har heller ikke påkrevet tid, fordi vervet i Forsøksdyrutvalget kommer i tillegg til full jobb. Forsøksdyrutvalgets sekretariat ville kunne opparbeide spesialkompetanse nok til å kunne bidra med premisser til utvalgets vedtak. I dag består sekretariatet av en person i deltidsstilling, og har følgelig ikke kapasitet til dette.

For å bedre grunnlaget for Forsøksdyrutvalgets vedtak, bør utvalgets sekretariat disponere flere ansatte enn i dag.

Arkivering og rapportering

Forsøksdyrutvalgets arkiverings- og rapporteringsrutiner hittil har vært under enhver kritikk. For årene 1998, 1999 og 2000 foreligger ikke årsrapport, bare en oversikt over antall dyr benyttet, fordelt på arter.

Fra årene 1993-1997 foreligger årsrapporter, men disse utelater svært mye relevant informasjon, f.eks.:

Dyrebeskyttelsen har bedt om innsyn i Forsøksdyrutvalgets vedtak for de siste årene, inklusive godkjenninger av forsøksdyravdelinger. Vi har fått opplyst at dette ikke er arkivert for perioden frem til mai 2000. Det har ikke vært mulig å få innsyn i årsberetningene til dyreavdelingene, jfr. forsøksdyrforskriften § 24.

God rapportering og arkivering er nødvendig for å kunne måle progresjonen i arbeidet, ha oversikt og sette nye mål. Det er også nødvendig for å oppnå nødvendig tillit i samfunnet.

Gode rapporterings- og arkiveringsrutiner bør omgående innarbeides i Forsøksdyrutvalget.

Konklusjon

Forsøksdyrutvalgets sekretariat bør få flere ansatte, hvorav fagansatte som kan bistå utvalget i saksbehandlingen, og kontoransatte som kan bistå utvalget med arkivering og rapportering. Forsøksdyrutvalget bør tilstrebe reelt innsyn for publikum.

Opplæring

Forskere som skal utføre dyreforsøk må gjennomgå kurs i forsøksdyrlære ved Norges veterinærhøgskole.[549] Kurset skal svare til kravene på FELASA C- nivå.[550]

Kurset består av en ukes teoretisk opplæring, avsluttet med kursprøve og gruppeoppgaver. I tillegg kreves tre dagers opplæring ved egen dyreavdeling.

En representant fra Dyrebeskyttelsen deltok på kurs i mai 2001. Følgende ble observert:

I løpet av en uke kan man i beste fall oppnå overfladiske kunnskaper. Likevel er kurset tilstrekkelig til at deltagerne etterpå kan bemyndiges til å utføre kirurgiske inngrep på dyr, selv om de ikke har annen relevant bakgrunn. 

Dyrebeskyttelsen mener det er uforsvarlig å la biokjemikere, biologer, tannleger og leger operere på levende dyr, (som ofte skal leve videre etter inngrepet) herunder anestesere, sedere og distribuere smertestillende.

Konklusjon

Kurset i forsøksdyrlære bør utvides, og rutinene skjerpes inn. Det bør innføres forbud mot å la andre enn veterinærer utføre operative inngrep på dyr.

Reduction

"Reduction" betyr reduksjon av antallet forsøksdyr. Uhensiktsmessig forsøksoppsett og dårlig statistikk medfører ofte at man bruker flere dyr enn nødvendig. Dette kan også lede til at man ikke trekker ut maksimalt med informasjon av forsøkene. Slik må forsøk kanskje gjentas av andre. Bruker man først dyr, bør man ha plikt til å trekke ut så mye informasjon som mulig av materialet, selv om dette kanskje ikke er direkte relevant for egne resultater.

Negative resultater publiseres ikke. Dette fører til at mange forsøk gjentas.

I forsøk blir ofte en del ekstra dyr tatt med for å "sikre" statistisk materiale, i tilfelle noen dyr dør underveis. Strengere krav til statistikk vil påtvinge bedre velferd for dyrene, fordi man da ikke vil ha råd til å miste så mange dyr.

Dyrebeskyttelsen har gjennomgått tilgjengelige søknader om dyreforsøk. I mange av søknadene er rubrikken som ber om utredning av alternativer til dyreforsøk, bare besvart med "Alternativer eksisterer ikke", e.l.

Dette er ikke god nok begrunnelse. Kravene til utredning av alternativer bør skjerpes betraktelig. Det bør, som et minimum, kreves en gjennomgang av tilgjengelig litteratur. Det bør gis en vurdering av alle mulige alternativer.

Selv om ikke alle alternativer hver for seg vil gi fullstendige svar på det forskeren ønsker, kan flere alternativer kombinert gi svar. Det er også mulig at formålet ikke egentlig krever et så spesifisert svar som forskeren har tenkt seg, og at alternativer derfor kan være hensiktsmessige fordi de gir et tilstrekkelig svar i forhold til formålet. Ved å trekke inn fagfolk fra andre disipliner kan forskeren ofte bli klar over nye muligheter for å skaffe informasjon. F.eks. kan samarbeid mellom demografer og leger i epidemiologisk forskning kanskje gi svar som legen ellers hadde måttet bruke dyreforsøk for å finne ut.

Konklusjon

Forsøksdyrutvalget bør begynne å kontrollere forsøksoppsett og statistikk, om ikke i alle forsøk så i all fall i noen. Utvalget trenger da spesialkompetanse på disse områdene. Dette kan gjøres f.eks. ved at utvalget tilknytter seg falgfolk for "review", på samme måte som vitenskapelige tidsskrifter.

Norge bør opprette en egen publikasjon for resultatene av dyreforsøk der både positive og negative resultater publiseres. Publikasjonen bør være engelsspråklig og elektronisk, slik at utenlandske forskere også kan dra nytte av den. Norge bør arbeide for at EU og etterhvert 3. land tilslutter seg prosjektet, slik at man etterhvert får en internasjonal oversikt. Dette vil være et sterkt bidrag til reduksjonen i antall forsøksdyr.

Refinement

"Refinement" betyr forbedring av forsøksbetingelsene slik at dyrene får bedre velferd og påføres mindre lidelser. Forsøksdyrkonvensjonen appendiks A gir retningslinjer for oppstalling og stell av forsøksdyr, inklusive minimumsmål for bur m.v. for forskjellige arter.[551] Reglene er ikke juridisk bindende.

Vanlig oppstalling av smågnagere og kaniner er nakne bur. Miljøberikelse, utvidet areal og løsdrift er ikke alminnelig. Dette på tross av at det eksisterer omfattende kunnskap om miljøforbedring for forsøksdyr, og klare vitenskapelige indikasjoner på at dyrene har dårlig velferd i små, nakne bur.

Farmasigiganten Novo Nordisk i Danmark har, i samarbeid med Dyrebeskyttelsen i Danmark, utarbeidet en ny politikk for oppstalling av forsøksdyr: Dyrene holdes i løsdriftssystemer med miljøberikelse.[552]

Adferdsproblemer hos forsøksdyr, eksempler

Miljøforbedringer, eksempler

Konklusjon

Forsøksdyrforskriften bør tilføres spesifiserte regler for arealkrav, miljøberikelse, gruppehold av flokkdyr, lydnivå, lysnivå og luftkvalitet m.m. for alle arter som benyttes i dyreforsøk. Det bør også utarbeides særskilte regler for hold av forsøksfisk.

Replacement

Replacement innebærer alternativer til dyreforsøk. Til forskjell fra mange andre europeiske land, f.eks. Sverige, bidrar ikke Norge økonomisk til utviklingen av alternativer til dyreforsøk. Norge har heller ingen overordnet plan for utvikling av alternativer. En offisiell "plattform" for alternativer til dyreforsøk er under utarbeidelse.[566]

Bekjentgjøring av alternativer er i dag et like stort problem som mangel på alternativer. Databasen Norina tilbyr en oversikt, men støttes ikke av det offentlige.[567]

Det finnes ikke økonomiske midler til opplysning om alternativer til dyreforsøk i forskermiljøer. Erfaring viser at bevissthetsnivået ved forsøksdyrinstitusjoner ofte er svært lavt: Man stiller sjelden spørsmål til om det er etisk riktig å bruke dyr overhodet, og har, særlig ved mindre institusjoner, ofte lavt kunnskapsnivå .

Konklusjon

Norge bør etablere en nasjonal intensjonsplan om utvikling av alternativer til dyreforsøk, og opplysning i denne forbindelse. Norge bør bevilge økonomiske midler til utvikling av alternativer til dyreforsøk, og til opplysning om disse.

Reject

Reject innebærer å avvise forsøket hvis det ikke er vitenskapelig motivert, eller hvis det påfører dyrene sterk lidelse

Dyrevernloven angir vide og vage vilkår for gjennomføring av dyreforsøk.[568] Ansvarshavende og Forsøksdyrutvalget har ingen nærmere retningslinjer å forholde seg til når de skal avgjøre om et forsøk skal tillates eller ikke. Følgen er at man nøler med å avvise forsøk med den begrunnelse at de ikke er godt nok vitenskapelig motivert, f.eks. gir helt unyttige kunnskaper.

Dyrevernloven setter ingen maksimumsgrense for hvor sterk eller langvarig smerte det er lovlig å påføre et forsøksdyr. Hverken dyrevernloven eller forskriftsverket gir noen antydning av hva som bør anses som "smerte" eller "sterk smerte" i forhold til "ubehag" e.l. Erfaring viser at oppfatningene om hva som er "smerte" eller "sterk smerte" varierer, også mellom fagfolk. Oppfatningen er subjektiv og preget av egne erfaringer, f.eks. om man har vennet seg til å observere lidelse hos dyr eller ikke.

Fordi smerte er en subjektiv opplevelse hos hvert enkelt individ, er det selvsagt umulig å lage en "fasit" over hva som er smerte. Men en veiledning kan etableres. Smerte kan registreres ved hjelp av forskjellige fysiologiske og etologiske parametre, slik at man kan danne seg et bilde av smerteopplevelsen.

Konklusjon

Dyrevernlovens vilkår for gjennomføring av dyreforsøk bør presiseres og skjerpes. Det bør inntas en regel i dyrevernloven om en maksimumsgrense for hvor sterk eller langvarig smerte det er lovlig å påføre et dyr. Det bør utarbeides veiledende regler om hva som iallfall skal anses som "smerte".

Redirect

Redirect innebærer å omfordele ressurser for å oppnå overordnede mål.

I Norge finnes det i dag ingen overordnet plan for hvilke mål man ønsker å oppnå med forsøksdyrvirkosmhet. I mange tilfeller er dette et politisk spørsmål.

Eksempel: Hvis det overordnede politiske målet er å redde flest mulig mennesker fra å dø av lungekreft, vil det kunne være samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å satse på forebyggelse av røyking enn å satse på å finne effektive medisiner mot lungekreft ved hjelp av forsøksdyr.

Konklusjon

Norge bør etablere en nasjonal intensjonsplan om målet med forsøksdyrvirksomhet.

Forsøksdyr i undervisning

Bruk av dyr i undervisning er i utgangspunktet forbudt[569], men dyr benyttes i undervisningen ved flere norske universiteter og høgskoler, f.eks. ved Veterinærhøgskolen i Oslo. Dette skjer på tross av at det beviselig finnes gode alternativer, som er i bruk ved tilsvarende studieretninger i Norge eller andre europeiske land.

Dyr benyttes også til opplæring ved dyreavdelinger, selv om det hadde vært mulig å bruke skrotter etter allerede brukte forsøksdyr, eller andre alternativer.

Konklusjon

Den totale bruken av dyr i opplæring og undervisning bør gjennomgås av offentlige myndigheter, og unødvendig bruk bør stanses.

Særlig om fisk som forsøksdyr

Fisk er Norges mest brukte forsøksdyr. I 1999 ble det brukt 337 069 fisker i forsøk, mot 382 239 forsøksdyr totalt.[570]

Det er omstridt om fisk kan føle smerte (mer om dette se kapittelet om fisk). Vi mangler mye kunnskap om fiskens adferdsbehov, og om mulighetene for miljøberikelse. Dette avspeiler seg i behandlingen fisk får som forsøksdyr.

Det finnes ingen standardisert "forsøksfisk" slik som det f.eks. finnes standardiserte muselinjer som er genetisk og mikrobiologisk like. Følgen er at for å få reproduserbare resultater, benytter forskerne ofte svært mange individer. Dette ville blitt unngått dersom man etablerte en produksjon av forsøksfisk.

Konklusjon

Hvis myndighetene mener at bruken av fisk som forsøksdyr skal fortsette, bør det investeres i forskning for å bedre forholdene for forsøksfisk, både m.h.t. inngrep/håndtering i selve forsøkssituasjonen, og m.h.t. miljøberikelse og m.h.t. reduksjon av antall individer som brukes.

Selskapsdyr

Praksis og regelverk

Det finnes ingen pålitelig oversikt over antall kjæledyr i Norge. Dyrene drettes opp i butikk eller hos oppdretter, og selges fritt.

Den som handler med dyr i næringsvirksomhet, må ha løyve av fylkesveterinæren.[571] Fylkesveterinæren kan trekke løyvet tilbake med grunnlag i en skjønnsmessig vurdering.[572]

Norge har ikke noe eget regelverk om hold av kjæledyr. EU har heller ingen regler om dette. Europarådet har vedtatt en egen konvensjon om hold av kjæledyr.[573]

Sverige har vedtatt et detaljert regelverk for hold av kjæledyr.[574]

Dyrevernproblemer

Kunnskap

Erfaring viser at kunnskapsnivået om kjæledyrene er generelt lavt i befolkningen. Folk mangler grunnleggende kunnskap om dyrenes fysiologi (f.eks. næringsbehov), deres adferdsbehov (f.eks. mosjon), deres kognitive evner (f.eks. behovet for mentale utfordringer), og deres kommunikasjonsmåte (f.eks. feiltolker dyrenes kroppsspråk).

Kjæledyreiere kan derfor lett komme til å mishandle/vanskjøtte dyrene sine uten å mene det.

Forskjellige arters egnethet som kjæledyr

Ikke alle arter egner seg like godt som kjæledyr: Noen arter har naturlige adferdsbehov som er vanskelige å tilfredsstille i fangenskap. Dette betyr at dyrene er mer utsatte for dårlig velferd og vanskjøtsel.

Kanin, chinchilla, reptiler og fugler er eksempler på dyr som lett kommer i fare for å lide i fangenskap. Rotter, hunder og katter er eksempler på arter som lettere tilpasser seg til mennesker, og som derfor er enklere å tilfredsstille. Det samme gjelder "nye" kjæledyrarter som ilder og minigris. Dette er sosiale, aktive og kommunikative dyr som ikke trenger å være i bur, men later til å ha glede av å delta i menneskenes liv. De kan godt gå fritt omkring i huset og kan like å følge med eieren ut. De formidler ubehag, smerte, glede og sorg på måter som mange mennesker evner å oppfatte.

Dyreadferdsforskere har gjort forsøk på å etablere skjemaer/veiledninger for arters egnethet som kjæledyr. Disse kan selvsagt ikke brukes slavisk, men kanskje bidra til å klargjøre enkelte problemstillinger og gi indikasjoner på egnethet.[575] 

Personer med særskilte forutsetninger kan i blant klare å gi god velferd til dyr som vanligvis vantrives i fangenskap. F.eks. når det gjelder reptiler brukes dette som argument for at hold av slike dyr bør legaliseres for alle. For myndighetene bør imidlertid det avgjørende være hvilken velferd flertallet av dyr har i fangenskap.

Myndighetene bør derfor ikke oppmuntre til hold av dyrearter som er særlig disponert for å ha en dårlig velferd i fangenskap. Tvert om bør myndighetene legge føringer for å begrense slik dyrehold, dersom det allerede er etablert, eller forhindre at det oppstår.

Mishandling

Kjæledyrene er de perfekte ofre for mishandling: De sladrer ikke, de kan skjules for omverdenen (f.eks. en skamslått hund kan holdes innesperret, slik at ingen ser sårene), og de kan ikke forsvare seg eller hevne seg.

Mishandlingen behøver ikke bestå i aktiv vold, men kan også gå ut på vanskjøtsel. Vanskjøtselen kan være bevisst, (f.eks. unngår å lufte hunden) men også uaktsom (glemmer å mate kaninen).

Offentlig kontroll

Siden myndighetene ikke har oversikt over hvor kjæledyrene befinner seg (hvilke husstander som holder kjæledyr), er det umulig å drive noen effektiv kontroll av dyrevelferden. Dyremishandling av kjæledyr vil derfor bare bli oppdaget i de tilfellene naboer o.a. blir oppmerksomme på det, og tør å melde fra.

Sverige har et detaljert regelverk om hold av kjæledyr.[576] Dette regelverket er konkret og detaljert utformet og derfor praktisk i bruk for både dyreeiere og kontrollmyndigheter. Sverige har også et eget regelverk om avl og omsetning (oppdrett) av hund og katt.[577] 

Konklusjon

Kjæledyr er utsatte for mishandling og vanskjøtsel på grunn av manglende kunnskaper og fordi de er lette ofre. For å kunne oppdage og forebygge dyremishandling trenger myndighetene oversikt over hvem som eier kjæledyr, og dette bør derfor registreres i et eget kjæledyr-register. Lovverket bør forby hold av "nye" kjæledyrarter hvis disse er disponert for å få dårlig velferd i fangenskap. Lovverket bør regulere hold av allerede tillatte arter med sikte på å redusere antallet, og å gi dyrene bedre velferd. Det bør etableres en egen forskrift om hold av kjæledyr, etter mal fra de svenske forskriftene.

Særlig om kanin

Kaniner er flokkdyr som har en sterk motivasjon for bevegelse (hopping) og graving. De er nattaktive.[578] 

Vanlig oppstalling av kanin er bur. Som kjæledyr vil kaninene sjelden få mulighet til å leve i en flokk med normal flokkstruktur. I beste fall holdes de kanskje to og to, og da må hannene kastreres for at de ikke skal jage hunnen eller den andre hannen. Dyrene vil sjelden få tillatelse til å hoppe rundt i huset om natten, for da gjør de fra seg og gnager på inventar - i verste fall på elektriske ledninger. Mange kaniner slipper aldri ut av buret sitt. I bur har kaninene ikke mulighet til å grave, hoppe omkring, utøve normal eteadferd, eller relatere seg sosialt til artsfrender på normal måte.

Kaniner i bur kan få adferdsforstyrrelser, f.eks. begynne å tygge på burinnredningen eller pusse seg unormalt mye.[579]

Kaniner har et svært forsiktig kroppsspråk og lite lyder. For mennesker er det derfor vanskelig å kommunisere med kaniner. Derfor overser folk lett at kaninen vantrives eller er syk.

Konklusjon

Kaniner bør holdes i innhegninger med mulighet til å gå inn i egnet hus for å søke ly mot kulde og fukt. Innhegningen bør være så stor at de kan mosjonere, og bør være miljøberiket på en måte som motiverer dyrene til normal aktivitet. De bør ha rikelig med høy, mulighet til å manipulere objekter og utforske omgivelsene, herunder grave. Kaniner bør alltid stalles opp sammen med artsfrender. Det bør utarbeides forskrifter med spesifikke krav til hold av kanin.

Særlig om smågnagere

Smågnager inkluderer bla. mus, rotte, hamster, marsvin, chinchilla.

Dyreartene har komplekse og spesialiserte adferdsbehov som er vanskelige å tilfredsstille innen rammen av et bur. Vanligvis er bur forutsetningen for å ha dem som kjæledyr.[580],[581],[582] 

Marsvin, hamster og chinchilla har svært forsiktig kroppsspråk og lite lyder. For mennesker er det derfor vanskelig å kommunisere med dem. Derfor overser folk lett at dyrene vantrives eller er syke, og mange dør i ung alder. Dyrene er for små, redde og skjøre at de egner seg til å bli tatt med omkring slik som f.eks. hunder. De deltar ikke i menneskesamfunnet. Folk blir lett lei av dyr de ikke synes de oppnår kontakt med, og dyrene blir derfor gjerne stående ensomme i burene sine.

Et unntak er rotte, som er kommunikativ på en måte som mennesker lettere forstår. Rotter søker ofte aktivt kontakt med mennesker, på lignende måte som hunder og griser kan gjøre det. Rotter egner seg til å være med eieren omkring, fordi den er stor nok, relativt robust og svært nysgjerrig.

Lite plass, stimulifattig miljø, evt. manglende artsfrender gjør at smågnagere i bur som regel ikke får oppfylt sine naturlige adferdsbehov.

Konklusjon

Smågnagere bør holdes i store bur med stimulirikt miljø og artsfrender. De bør ha daglig omgang med mennesker og slippe ut av buret daglig for å kunne mosjonere og utforske. Det bør utarbeides forskrifter med spesifikke krav til hold av smågnagere.

Særlig om fugl

Undulater lever normalt i svære flokker. De er svært aktive, og kan fly kilometervis hver dag. Undulater vil være svært ensomme om de må leve alene, og det er et velkjent fenomen at de i blant dør tilsynelatende uten grunn; en antar av ensomhet. Likevel anbefaler ofte dyrebutikkene at man bare kjøper en fugl, for da knytter den seg sterkere til menneskene. Undulater i bur kan få adferdsforstyrrelser, f.eks. stereotyp adferd (f.eks. flytte seg frem og tilbake på sittepinnen).[583]

Papegøyer er kjent for gode kognitive evner. De har stort behov for å manipulere gjenstander, for sosial kontakt og mosjon. Undersøkelser viser at f.eks. anledningen til å lete etter egen mat virker positivt stimulerende på papegøyer i fangenskap.[584] Papegøyer i bur kan få adferdsforstyrrelser. Noen kan bli aggressive (mannevonde).

Vanlig oppstalling av fugler er bur. Mange burfugler lærer aldri ordentlig å fly. Dette medfører en stor begrensning i deres naturlige adferdsrepertoir. Selv om fuglene slippes ut for å fly daglig, er et menneskelig hjem fullt av farer, f.eks. varme kokeplater, elektriske ledninger, m.m.

Konklusjon

Fugler egner seg dårlig som kjæledyr. De bør holdes i volière med mulighet til å fly. I tillegg bør de slippes ut på daglige flyturer i huset. Fuglene bør alltid stalles opp sammen med artsfrender. Det bør utarbeides forskrifter med spesifikke krav til hold av fugl.

Særlig om fisk[585]

Forskjellige fiskearter har helt forskjellige krav til vannkvalitet, lys, vannstrømmer, topografi og temperatur. Adferdsbehovene varierer også. Det kreves inngående kunnskap om akvariefisk for å tilfredsstille dyrenes adferdsbehov og sørge for at de har god helse. Mange akvariefisk dør dessverre i ung alder fordi eieren mangler kunnskaper om dem.

Konklusjon

Enkelte fiskearter har mulighet for god velferd i fangenskap, forutsatt tilstrekkelig plass og miljøstimuli som passer arten. Andre egner seg dårlig som kjæledyr, og disse bør forbys. Det bør utarbeides forskrifter med spesifikke krav til hold av akvariefisk.

Særlig om katt

Hjemløse katter er et problem mange steder i landet. Norge har i dag ikke noe eget regelverk om hjemløse katter, bortsett fra et rundskriv om utgifter ved avlivning av eierløse dyr.[586]

Kastrering/steriliserings-modellen fremheves som en god løsning av "Katteutvalget", som i hovedkonklusjonen sier at dette bør være del av en nyansert tilnærming. Rådet for dyreetikk anbefaler at alle katter individmerkes, at det ytes offentlig støtte til frivillige organisasjoners omplassering av hjemløse katter, og at reduksjon av antallet hjemløse katter skjer ved kastrering.[587] Det Dyreetiske Råd i Danmark anbefaler alle kommunene i landet å ha en klar policy for hjemløse katter.[588] 

Italiahar gitt egne regler om hjemløse katter, og kommunenes ansvar i denne forbindelse.[589]

Kattene fryser i hjel ved lave vintertemperaturer, tørster i hjel om sommeren, pådrar seg sykdom (øremidd, øyeinfeksjoner, invollsorm, m.m.) og forplanter seg slik at antallet stadig øker. En grundig gjennomgang er gitt av "Katteutvalget" i rapporten "Eierløse/forvillede katter - problembeskrivelse og forslag til løsninger".[590]

Problemet bør forebygges ved informasjon fra Statens dyrehelsetilsyn, til utdeling på veterinærklinikker m.v. Akutte problemer bør løses ved at kattene fanges inn, behandles for sykdom, øremerkes og omplasseres hvis mulig. Alternativt kan de settes ut i samme område som de ble funnet, fortrinnsvis med en fôrvert som mater en gang daglig (frivillige), og etablerer isoporhus der kattene kan søke ly.

Hunnkatter bør rutinemessig steriliseres, fordi dette er den mest effektive måten å hindre nye kattunger på. Kastrering/sterilisering av hannkatt er også vanlig å anbefale. Dette har likevel mindre effekt, fordi bare en ukastrert katt vil kunne gjøre mange hunnkatter drektige selv om de øvrige hannkattene i området er kastrert. Kastrering er dessuten et alvorligere inngrep for individet, fordi det påvirker adferd og personlighet i langt større grad enn sterilisering av hunnkatt. Sterilisering av hannkatt er ikke vanlig, men kan ubetinget anbefales fordi det ikke forstyrrer adferden, men hindrer reproduksjon. Kommunene bør gjennom dyrevernloven pålegges økonomisk og administrativt ansvar for reduksjon av antallet hjemløse katter.

Konklusjon

Hjemløse katter bør omplasseres eller steriliseres og settes ut i området der de ble funnet.

Kommunene bør gjennom dyrevernloven pålegges økonomisk og administrativt ansvar for reduksjon av antallet hjemløse katter. Alle katter, både privateide og hjemløse, bør påbys individmerket.

Særlig om hund

Dyrevernloven har en bestemmelse om betingelsen for å holde hund varig bundet.[591] Bestemmelsen er uklar og erfaring viser at den derfor medfører store problemer for dyrevernnemndene. Bestemmelsen bør derfor fjernes.

I Sverige har man egne regler om frivillig registrering av hunder.[592] Sveits har bl.a. bestemt at hunder som holdes innestengt skal luftes daglig. Det er også gitt regler om trening av hund.[593]

Erfaring viser at det er stort behov for et eget regelverk om oppstalling av hund. Trekkhunder, gardshunder o.l., som ikke lever sammen med menneskefamilien, holdes i dag ofte bundet i line eller i hundegård. Ofte mangler hundene skikkelig ly, f.eks. hvis tynnpelsede dyr stalles opp sammen med tykkpelsede og må leve med like lite isolasjonsmateriale som disse. Miljøberikelse mangler, og hundene får ikke tilstrekkelig, jevn mosjon og sosial stimulans. Distriktsveterinæren i Oslo og Follo har utarbeidet utkast til retningslinjer for oppstalling av hund.[594]

I dag kan hvem som helst kalle seg hundetrener og starte dressurkurs. Dette medfører useriøsitet i bransjen, og mange kursdeltagere læres opp til å gjøre feil. Det bør derfor innføres sertifisering av hundetrenere, og en standardisert hundetrenerutdanning bør etableres.

Konklusjon

Det bør etableres et eget regelverk for oppstalling av hund. Det bør derfor innføres sertifisering av hundetrenere, og en standardisert hundetrenerutdanning bør etableres. Alle hunder bør påbys individmerket.

Særlig om reptiler

Hold av reptiler er i dag forbudt i Norge.[595] Begrunnelsen for forbudet er dyrevernhensyn.[596] Likevel kan det dispenseres fra forbudet, og en gjennomgang av dispensjonspraksis viser at ca. 70 % av søknadene innvilges.[597] 

Et offentlig utvalg som fikk i oppgave å revurdere reglene, har foreslått å legalisere en rekke forskjellige krypdyrarter, og utarbeidet forslag til regler om hold av disse.[598] Hovedbegrunnelsen for å tillate reptiler er at det uansett smugles reptiler inn i landet, og at enkelte mennesker ønsker å holde slike dyr.

Reptiler egner seg dårlig som kjæledyr fordi:[599]

I fangenskap holdes de fleste reptiler permanent i små terrarier (glassbur). For slanger tilsvarer terrariet gjerne omtrent halvparten av dyrenes egen kroppslengde.[600]

Konklusjon

Hold av reptiler på en dyrevernmessig akseptabel måte vil kreve omfattende godkjenning og kontroll. Med dagens økonomisk pressede situasjon i Statens dyrehelsetilsyn er det lite realistisk at dette blir gjennomførbart. Vi har allerede såpass mange krevende dyrevernproblemer å rydde opp i Norge, at det neppe vil være hensiktsmessig å etablere nye, krevende arbeidsområder på dette feltet. Hold av reptiler bør derfor fortsatt være forbudt.

Særlig om hest

Hest holdes i dag både som hobbydyr og som profesjonelle sportsdyr. Bruken av hest er altså mangslungen, og det er derfor også de dyrevernproblemene som oppstår.

Norge har ikke noe eget regelverk om hold av hest, eller om oppstalling av hest. Det er gitt noen enkeltbestemmelser i dyrevernloven, bl.a. om forbud mot pisk som fremdriftsmiddel. Det finnes forskrifter om hestesenter og diverse rundskriv om vern av løpshester.[601]

Sverige har vedtatt egne regler om forhåndsgodkjenning av stallanlegg for hester.[602] Jordbruksverket har også samlet alle regler som er relevante for hester i en egen veiledning. Her gis bl.a. spesifiserte regler om stallklima (max ammoniakknivå, m.v.), plasskrav, krav til stell m.v. Sverige har også vedtatt egne regler om vern av dyr i konkurranser.[603]

Det dyreetiske Råd i Danmark har anbefalt å etablere offentlige regler om oppholdsrom for hest.[604]

Canada har utarbeidet en veiledning for hestehold som spres via det kanadiske landbruksdepartementet. Veiledningen gir anbefalinger om transport, behandling, oppstalling m.m.[605]

Eksempler på dyrevernproblemer:[606],[607]

Konklusjon

Det bør etableres en egen forskrift om hold og trening av hest. Det bør bl.a. fastsettes minimums arealkrav mål til boks, regler om stallklima og krav til mosjon og uteliv i hamnehage. Kontrollen med konkurransehestene bør skjerpes, slik at rovdrift kan forebygges og stanses.

Dyreparker

Praksis og regelverk

Norge har i underkant av 10 store dyreparker og et større antall mindre samlinger av dyr som vises frem offentlig. Norges første dyreparker ble etablert på 1960-tallet.[608] 

Opprettelsen av dyreparker i Norge er basert på kommersiell drift hvor rekreasjon har vært det bærende element. Norge har ingen tradisjon med dyreparker knyttet til vitenskapelige institusjoner.[609] 

Direkte skaper dyreparker få arbeidsplasser, feks. Kristiansand dyrepark ansetter i underkant av 10 personer på dyreparksiden.[610]

Fremvisning av dyr er i utgangspunktet forbudt.[611] Fylkesveterinæren kan imidlertid dispensere fra forbudet. Ved etablering av dyreparker skal fylkesveterinæren forholde seg til et rundskriv fra Landbruksdepartementet.[612] Rundskrivet gir føringer på de praktiske og økonomiske forhold en dyrepark bør oppfylle. Rundskrivet viser til de svenske dyreparkforskrifter for arealkrav til de artene som ikke er spesifisert.

Sverige har en egen dyreparkforskrift som trådte i kraft i 1991 og var resultat av et mangeårig utredningsarbeid. Kravene til minsteareale i Sverige ansees som meget strenge i forhold til ellers i Europa.[613] 

England har lang tradisjon med kritiske holdninger til dyreparker og var derfor pådrivere for et regelverk som gjaldt for hele EU. EUs "Zoos directive" krever at dyrene holdes under forhold som tilfredsstiller deres biologiske behov, og at dyrene skal tilbys miljøberikelse, og at dyreholdet er av høyeste kvalitet.[614] 

Artsspesifikke adferdsbehov

Det er umulig her å gi en oversikt over adferdsbehovene til de mange ulike dyrene som holdes i dyreparker. Det kan allikevel konstateres at adferdsbehovene og helseproblemene til de artene som finnes i norske dyreparker, spenner over et større spekter enn alle de vanligste dyrene som ellers holdes i Norge som husdyr eller selskapsdyr.

I dag finnes det minst 40 arter av pattedyr, 60 arter av fugler, 20 arter av krypdyr, samt et stort antall fisk og invertebrater i norske dyreparker.[615] 

Dyrevernproblemer

Dyreparker legger sterke begrensninger på mange dyreindivider. Begrensninger på plass, miljøberikelse, sosiale interaksjoner og annen adferd er utbredt for de fleste ville arter i fangenskap. Håndtering og kontakt med dyrepassere oppleves ofte som negativt.[616] Også publikum kan ha en negativ effekt på dyrenes velferd.[617] 

Undersøkelser viser at dyreparker ikke bidrar vesentlig til større forståelse for artsvern. I gjennomsnitt bruker publikum kun sekunder eller få minutter foran hver innhegning.[618] Mye tyder på at dyreparker kan bidra til å forsterke synet på dyr som mindreverdige, underlagt menneskets kontroll og som gjenstander for menneskets fornøyelse.[619]

Etablering av moderne og dyrevernmessig akseptable dyreparker er forbundet med meget store kostnader og krav til dyrenes velferd. En innhegning kan gjerne koste flere millioner kroner.[620] Faren er stor for at økonomiske begrensninger eller konkurs vil gå utover dyrevernhensyn. Jaget etter nye sensasjoner kan også medføre at hensyn til dyrevern nedprioriteres. Det finnes flere eksempler på dyreparker som har store driftsøkonomiske problemer.

For å opprettholde besøkstall (spesielt gjenbesøk) må dyreparker stadig tilby nye attraksjoner. Dyrebarn er attraktive og blir ofte publikumsmagneter på våren for deretter å bli avlivet når de er fullvoksne. Avliving av overskuddsdyr er et problem som understrekes av Rådet for dyreetikk.[621] 

Dyreparker kan på ingen måter ansees som et alternativ til bevaring av arter i deres naturlige miljø. Dyreparkenes bidrag til artsvern er i beste fall svært begrenset. Kun et fåtall utrydningstruede arter er reintrodusert til naturen, og lite tyder på at dette har bidratt direkte til å redde arter.[622] 

Forslag til løsninger

En forutsetning for å holde et dyr i fangenskap bør være at dyret kan gis en positiv velferd gjennom god helse, stimulerende men trygge omgivelser, riktig klima og godt fôr. Arbeidet med miljøberikelse er sporadisk og må intensiveres.[623] 

Produksjonen av "overskuddsdyr" må opphøre. En forutsetning for å holde en dyreart i fangenskap må være at dyreparken kan dokumentere at reproduksjonskontroll er mulig uten at det forringer individets livskvalitet.

Antall arter i fangenskap bør begrenses. Arter det ikke er erfaring med bør man først utrede velferden til i fangenskap - adferdsbehov, helsebehov etc. Dyreparken må kunne dokumentere de nødvendige kunnskaper innen veterinærmedisin og etologi.

Godkjenning av dyreparker bør igjen overtas av de sentrale myndigheter slik at det blir en samordnet vurdering av dyreparkvirksomheten i Norge. Antall dyreparker bør holdes til et minimum av kvalitativt gode dyreparker som kan tilfredsstille krav til økonomi og kunnskap som er avgjørende for å sikre de dyrevernmessige aspektene.

Offentlig støtte til dyreparker bør begrenses. Dyrenes velferd ivaretas på best måte ved at dyr får leve der hvor de hører hjemme. Dersom det ansees som viktig å påvirke holdninger om artsvern i positiv forstand, er ulike former for safari, naturstier og naturfilmer gode alternativer.

Konklusjon

Dyreparker tilfredsstiller ikke dyrenes adferdsmessige behov. Dersom dyreparker skal tillates må det satses på et fåtall ekstensive dyreparker av høy dyrevelferdsmessig kvalitet.

Dyr i sirkus

Praksis og regelverk

Offentlig fremvisning av dyr er forbudt etter dyrevernloven § 15. Allikevel får Norges 4-5 sirkuser hvert år dispensasjon for fremvisning av svært mange dyrearter. Bruken av dyr i de ulike sirkusene varierer allikevel fra år til år, og enkelte sirkus har f.eks. vært uten elefanter i enkelte år.

EU har ikke noe regelverk spesielt om dyrevern i sirkus. EU-regelverket om vern av dyr under transport,[624] helsekrav ved import[625] og vern av truede arter[626] kommer til anvendelse på sirkusdyr.

Europarådethar ikke gitt særskilte regler om dyr i sirkus.

Dyrearter som er registrert av Dyrebeskyttelsen de siste årene er bla. elefant (afrikansk og indisk), sjøløve, kengeru, zebra, lama, kamel, hest, geit, gris, vannbøffel, zebu, hund, katt, duer og ulike papagøyearter.

Dyrene holdes i ombygde lasteplan/containere eller i telt. I disse enkle forholdene er dyrene svært utsatt for klima variasjoner.

Sirkusene reiser over store avstander i Norge fra mars/april til september/oktober. I løpet av et halvt år blir dyrene transportert flere ganger i uken.

Mennesker over hele verden reagerer på at eksotiske dyr holdes under dårlige forhold for underholdningens skyld. India, Israel og Singapore har lover som forbyr ville arter som sirkusdyr, inkludert elefanter og sjøløver.[627]

Finland har forbudt fremvisning av eksotiske dyr på sirkus, inkludert elefanter (merkelig nok med unntak av sjøløven).

I Canada har 20 delstater forbudt bruk av eksotiske og ville dyr i sirkus. Canada har et av verdens mest berømte sirkus som aldri har benyttet seg av dyr; Cirque de Soleil.[628]

Circus Circör i Sverige bruker ikke dyr under forestillingene og har fått meget god respons fra publikum og media, også i Norge.

Landbruksdepartementets Rådet for dyreetikk slår fast at "ulempen som påføres dyr i sirkus ikke må bli særlig stor før man i en etisk aveining vil ta avstand fra slik bruk av dyr".[629]

Artsspesifikke adferdsbehov

Dyr på norske sirkus representer så mange vidt forskjellige arter at det er vanskelig å utrede alle adferdsbehovene her. Noen eksempler kan illustrere mangfoldet.

Elefanter er svært sosiale dyr som vandrer det meste av dagen over store områder på søk etter variert føde. Elefantenes sosialstruktur og kommunikasjon er kompleks og foreløpig lite forstått. Elefanter har et stort repertoar av lyder og kan kommunisere over stor avstander med ultralyd. En elefant knytter gjerne spesielt tette bånd med enkelte andre individer.[630]

Sjøløver holder seg for det meste i vann - deres rette element. De lever i storfamilier eller i kolonier og bruker mye tid på å fange fisk og blekkspruter.

Dyrevernproblemer

Dyr er utstyrt til å leve i komplekse naturlige omgivelser. Under de svært begrensede og stimulifatige forholdene som sirkusene tilbyr, viser de fleste dyr en eller flere stereopypier.[631] 

Dyrene er under stadig transport hele sesongen, og dette er en påkjenning for mange dyr.

Alle elefanter som er studert eller observert har vist stereotypier (bla. vagger eller kaster på hodet).[632],[633] Denne unormale adferden kan i enkelte tilfeller utgjore opptil en tredjedel av den tiden elefanten er oppstallet.[634] Også andre sirkusdyr viser unormal adferd som kribbebiting hos hest, stress-sikling hos kameler og frustrert adferd hos zebraer.[635] 

Det finnes ikke veterinærkompetanse i Norge for å kunne sikre dyr i sirkus god helse. Selv om det fantes slik kompetanse, ville det være vanskelig å opprettholde godt tilsyn, ettersom sirkusene stadig er på reise.

Det er fremkommet flere avsløringer av svært brutale og voldelige treningsmetoder brukt på sirkusdyr. Selv om lignende forhold ikke er avdekket i Norge fastslår Landbruksdepartementets Rådet for Dyreetikk at det er "riktig at enkelte dyretrenere bruker uakseptable dressurmetoder".[636] Forhold avdekket i utlandet er høyst relevante for norske sirkus ettersom de fleste dyr er importerte og ferdigtrente i utlandet.

Det er kjent som en metode for trenerne at dyrene ikke mates før fremvisningen, både som et middel for å holde kontroll på dyrene og for at sirkusringen skal holdes fri for avføring.

Fremvisning av dyr i sirkus fremmer ikke respekt for dyr. Dyrene opptrer ikke i sitt rett element og blir tvunget til å utføre unaturlige kunster. Publikum lærer ikke noe om dyrenes sanne natur, men lærer derimot at det er akseptabelt å holde dyr under minimale forhold for underholdningens skyld.

Forslag til løsninger

Forhold for sirkusdyr tilfredsstiller ikke engang minimumsstandardene for oppstalling av dyr i dyreparker. Trening, transport og selve fremvisningen er tilleggsbelastninger. Dyrenes artsspesifikke adferdsbehov kan ikke imøteses på sirkus. Bruk av dyr i sirkus bør derfor avvikles.

Konklusjon

All forskning og praktisk erfaring viser at trening, oppstalling, transport og fremvisning av dyr i sirkus innebærer store belastninger for dyrene. Dyrevernloven § 15 bør tolkes slik at offentlig fremvisning av dyr for underholdning på sirkus ikke lenger dispenseres.

Oversikt over konklusjoner

Ambisjonsnivå

Lovverk

•Dyrevernloven bør omfatte alle organismer med et godt utviklet nervesystem.

Forvaltning

Spesielle hensyn

Internasjonale forpliktelser

Norge bør inkludere dyrevern i sine forhandlingsutspill i WTO ved å gå inn for:

Norge bør arbeide for at OECD øker bruken av alternativer til dyreforsøk, evt. bytter ut metoder som krever unødvendig mange dyr, med metoder som krever færre.

Norge bør ha som mål at dyrevern blir satt på dagsordenen i FN, og at FN vedtar en egen dyrevern-konvensjon.

Avl av dyr

Genetikk og xenotransplantasjon

Produksjon av animalske matvarer

Produksjonen av animalske matvarer bør reduseres ved en vridning av støtteordninger over til vegetabilie-produksjon. Omsetningsloven bør endres, slik at flere interesser enn landbruksinteressene representeres i omsetningsrådet.

Produksjonsdyr

Forsøksdyr

Selskapsdyr