Det offentlige dyrevernet
- samarbeidspartner eller motstander?
(Forstørr bildene ved å klikke på de.)
|
KAPITTELOVERSIKT
- Syke og døde dyr på pelsfarm >>
- Reiser ut til farmen >>
- Mattilsynet griper inn? >>
- Dyrelidelsene tar slutt >>
- Mattilsynet - en samarbeidspartner?
>>
- Takk >>
- Arbeidet fremover >>
- Hvordan DU kan hjelpe Dyrebeskyttelsen >> |
|
Døde og syke dyr, bedervet mat og ingen vannforsyning. Dette var status for
en pelsdyrfarm september 2005, godkjent av dyrevernnemnda. Dyrebeskyttelsen
Norge stanget hodet i veggen opptil flere ganger i basketak med det offentlige
dyrevernet – men gikk til slutt av med seieren. |
|
Tidlig i september i år får jeg en telefon fra en mann. Han tipser
om en pelsfarm med flere døde og syke dyr. Der er kadavre som har
ligget over lengre tid, dyr som har spist på døde dyr i samme bur,
bedervet mat og ingen vannforsyning. ”Jeg ønsker å være anonym, men
jeg har bilder som kan bevise det jeg sier”, sier han.
Neste dag kommer han opp på sekretariatet med en CD i hånden. CD-en er
full av bilder fra farmen, og etter et kjapt gjennomsyn er det ikke
tvil om at denne farmen må besøkes. Jeg ringer det lokale Mattilsynet
og ber de ta affære.
Etter noen dager ringer jeg opp igjen og hører om de har vært
på gården. Jeg blir fortalt at beskjed er gitt videre til dyrevern- |
Syk rev i pelsfarm september 2005. Foto:
Dyrebeskyttelsen Norge |
|
nemnda
og at de skal opp å se ”senere i uken”. Dagene går, og jeg er spent på
å høre om hvilke tiltak som skal iverksettes.
Neste gang jeg ringer Mattilsynet får jeg beskjed om at dyrevernnemnda
har vært på farmen dagen før. De fant ingenting å rapportere.
Ingenting å rapportere?
Jeg ringer opp igjen til tipseren og forteller hva Mattilsynet har
sagt. Han skynder seg av gårde og tar nye bilder fra gården. Etter å
ha sett de nye bildene, bestemmer vi oss for å politianmelde både
pelsdyrbonden og dyrevernnemnda. |
|
Så kommer tvilen. Kan jeg stole på vedkommende som har tipset? For
alt jeg vet, kan han ha personlige problemer med bonden. Jeg finner ut
at jeg får reise opp og se forholdene selv.
Andre lørdag i september får jeg lånt en bil og reiser av gårde. Jeg
blir tatt i mot av tipseren og en kompis. De forteller om
luktproblemer fra farmen, om kommunelegen som har gitt bonden pålegg
om å rydde opp. Den nåværende bonden har arvet gården etter farens
død; en mann de beskriver med et stort hjerte for dyrene –
pelsdyrbonde til tross.
Da er tiden kommet. Vi går gjennom skogen for ikke å bli sett av
bonden. Vi vet at bonden vil jage oss bort, hvis han hadde visst at vi
var der. Fremme ved farmen er lukten avskyelig. Den trenger seg inn i
neseborene, og flere timer etter besøket henger lukten igjen i hår,
hud og klær.
Men det verste er dyrene. Oppstallet i små bur, finner vi små og store
mink om hverandre, med møkk opp etter veggene. Mat er
ikke-eksisterende og vannet de skal forsyne seg med, er nesten
blokkert av gjødsel. Og døde dyr og syke dyr. Inntørkede kadavre, og
dyr som døde bare for noen dager siden. Dyr som spiser på døde
kamerater, og dyr som kommer til å dø om få dager. Lenger nede på
farmen er det sølv- og rødrever. Noen av revene ser syke ut, og burene
er altfor små. Bonden har også bygget nye bur som ikke |
|
Møkkete bur. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge
 |
tilfredsstiller kravene som er satt i forskriften for hold av pelsdyr.
Etter besøket prøver jeg fortvilet å få tak i dyrevernnemnd og
Mattilsynets vakthavende veterinær. Til slutt får jeg tak i
veterinæren. Nei, hun har ikke tid til å komme i dag. Hva med i
morgen? Samtidig gjør hun det helt klart at hvis hun i morgen får inn
en skadet hest, eller en annen akutt sak, må den prioriteres.
Søndag morgen møtes vi foran farmen. Jeg har tatt med Aftenposten og
Dyrebeskyttelsen Norges styreleder. Vi går inn på farmen. Bonden blir
rasende og hytter med nevene opp i ansiktet på meg. Jeg tar
dyrevernnemnd, veterinær og journalist til burene med de døde og syke
dyrene. Men de er borte! I løpet av mindre enn et døgn er de
forsvunnet! Og de burene som var verst møkkete er rengjort. Hva har
skjedd?
Vi vandrer fra bur til bur, og jeg innser at jeg ikke kommer til å
vinne i dag. Til tross for fremdeles dårlig mat og vannforsyning, til
tross for små bur og for mange dyr i burene, til tross for flere brudd
på forskriften som går på utformingen av gården, mener både
dyrevernnemnd og veterinær at det er ingenting å sette fingeren på.
Dessuten sverger bonden på at han nå har begynt å rydde opp. Og det må
vel telle for noe? ”Det er jo aldri hyggelig å se dyr i bur”, mener
dyrevernnemnda. I det Aftenposten kjører ut av gården, og vi blir
alene med veterinær, bonde og dyrevernnemnd, kommer utskjellingen.
Hvordan kunne jeg ta med en avis hit uten å si fra? Burde jeg ikke
sagt fra før vi møttes at Dyrebeskyttelsen hadde anmeldt både bonden
og dyrevernnemnda? Hva slags etiske retningslinjer er det vi jobber
etter? Hva slags faglig kompetanse har jeg til å uttale meg om dårlig
dyrehold?
Jeg ringer Aftenposten. De vil ikke skrive om saken på dette
tidspunktet, men ber meg holde dem orientert.
|
|
Uken etter ringer jeg det lokale Mattilsynet. De mener jeg har
dummet meg ut.
Noen dager senere kommer reaksjonen. Opplevelsene av gården, de
hjelpeløse dyrene og påstandene om at jeg ikke vet hva jeg holder på
med, blander seg og gjør meg usigelig trist. Samtidig vet jeg at dette
er en sak det er verdt å kjempe for. Vår kontaktperson er aktiv og
hver dag kommer det nye bilder fra gården.
Kontakten med lensmannskontoret som har mottatt anmeldelsen, er
nedslående. Det har tatt lang tid før saksdokumentene kom
etterforskeren i hende, og etterforskeren er opptatt i møter eller på
ferie. Etter over fire uker får jeg tak i ham. Han sier han har vært
på gården, og at hans inntrykk ikke samsvarer med de bildene vi har
sendt ham. På spørsmål om han kjenner regelverket for hold av pelsdyr,
er svaret negativt.
Etter flere uker tar det lokale Mattilsynet endelig affære. Etter nok
en inspeksjon på gården, blir vedtak fattet om at bonden må gjøre
omfattende forbedringer. Bonden får frist på å iverksette kravene, noe
som ikke skjer. Mattilsynet gir bonden dagbøter.
Men er dette nok? Hvorfor vedtar ikke Mattilsynet, når det er så
alvorlige forhold som det er på denne gården, å stenge gården? Hvorfor
kan ikke syke dyr avlives eller få behandling? Bør man ikke i det
minste sikre at dyrene får mat og vann?
|
Syke og døde dyr. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge
 |
|
Vår kontaktperson ringer Norges pelsdyralslag, og ber de besøke
gården. Reaksjonen er spontan. Sjokkert innrømmer de at det er det
verste de har sett. De mener at det er en personlig tragedie som
ligger bak det dårlige dyreholdet, og dagen etter deres besøk er
avliving av dyrene i gang. Når du nå sitter og leser Dyrenes
forsvarer, vil sannsynligvis alle dyrene være avlivet og pelset. Jeg
har også fått en garanti fra Norges pelsdyralslag om at de vil gjøre
alt de kan for at bonden ikke noen gang kan starte opp igjen.
|
|
|
Dagene på sekretariatet for Dyrebeskyttelsen Norge er hektiske.
Sekretariatet får mange henvendelser fra publikum med bekymringsmeldinger
om ulike typer dyrehold. Da Dyrebeskyttelsen Norge er en frivillig
organisasjon har vi ingen myndighet til å gripe inn, og er avhengig av at
det offentlige trår til og håndterer disse henvendelsene på en forsvarlig
måte. Ringer du til sekretariatet og ber om hjelp i en dyrevernsak, vil vi
som regel be deg om å ringe Mattilsynet (telefon 06040) og be de om å ta
affære.
I april 2005 sendte Dyrebeskyttelsen Norge et brev til Mattilsynet
sentralt hvor vi påpekte en rekke utfordringer innen det offentlige
dyrevernet, og da spesielt for dyrevernnemndene. De tre største problemene
per i dag er mangel på kompetanse, inhabilitet og ressursmangel.
Det offentlige dyrevernet, representert ved Mattilsynet og
dyrevernnemndene, er den eneste instans, bortsett fra politiet, som
publikum har å henvende seg til i akutte dyrevernsaker. Dyrebeskyttelsen
er en frivillig organisasjon uten myndighet til å gripe inn. Det er derfor
viktig at publikum føler tillit til at det offentlige dyrevernet fungerer.
Pelsfarm-saken tok 3 måneder å jobbe med, og Aftenposten skrev til slutt
om den. Vanvittige dyrelidelser tok slutt, og i følge Norges pelsdyralslag
ligger mye av æren hos Dyrebeskyttelsen Norge og vårt utrettelige arbeid.
Men hva skjer den dagen du ringer Mattilsynet og vil varsle om pågående
dyrelidelser? Har du kapasitet til å følge opp over lengre tid? Det skal
heller ikke være ditt ansvar. Ansvaret ligger hos de offentlige
myndigheter. Et ansvar de tydeligvis ikke er seg godt nok bevisst.
En stor, stor takk går til vår tipser og kontaktperson, som har blitt
en ihuga pels-motstander. En mer engasjert og dedikert person til
anti-pelssaken, skal du lete lenge etter. Denne gangen vil vi også takke
Norges pelsdyralslag. De tok affære der det offentlige sviktet, og gikk
inn med ressurser for å avvikle farmen.
Når det er sagt, er det også viktig å understreke at Dyrebeskyttelsen
Norge fortsatt vil jobbe for et forbud mot pelsproduksjon i Norge. Den
nevnte pelsfarmen er den andre pelsfarmen Dyrebeskyttelsen får stengt i
løpet av et år. Forholdene dyrene lever under er uverdige og lidelsene
enorme.
Dyrebeskyttelsen Norge vil også ha tett dialog og kontakt med Mattilsynet
for at vi sammen skal finne ut hvordan vi kan samarbeide og opparbeide et
dyrevern som fungerer. Du som publikum og dyrevenn må kunne ha tillitt til
at din henvendelse blir tatt seriøst, og vi som organisasjon må kunne ha
en samarbeidspartner – og ikke en motstander – i dyrevernarbeidet.
|
|
Bli medlem >>
Støtt oss
økonomisk - og få skattefradrag >>
|
 |
|
