|
|
|
|
| 2000.08.02 Dyrebeskyttelsen Oslo og omegn: Rapport oversatt og supplert av DBO |
En undersøkelse av den internasjonale hunde- og kattepelshandelen.
Et samarbeid mellom The Humane Society of the United States/Humane Society International (HSUS/HSI) og Manfred Karremann, en prisbelønnet tysk uavhengig journalist, har avdekket nye grusomheter ved pelsindustrien. Den brutale nedslaktingen av hunder og katter til pelshandel har til nå vært lite kjent. Den hemmelige etterforskningen pågikk i et og et halvt år, og resulterte i en avslørende rapport med omfattende billed- og videodokumentasjon.
Informasjon fra etterforskningen er grunnlaget for rapporten som her offentliggjøres av Dyrebeskyttelsen Oslo & omegn (DBO), med tillatelse fra - og i samarbeid med HSI. DBO har supplert med undersøkelser og dokumentasjon rundt den norske forbindelsen til hunde- og kattepelshandelen. Undersøkelsene bekrefter at handelen er global, og at den i høyeste grad angår oss her til lands.
| Etterforskerne anslår det årlige antall ofre til mer enn 2 millioner hunder og katter. Dette enorme antall dyr - helt like våre egne kjæledyr - blir hvert år plaget og drept for å lage forskjellige hud- og pelsprodukter. Skinn fra hunder og katter brukes til pelskåper, jakker, hatter, hansker, "dekorativt" tilbehør, pelskant på antrekk, lekedyr m.m. |
Etterforskerne nøstet seg tilbake fra pelsplaggene i butikkene til der den groteske virksomheten starter. Underveis traff de på mennesker som skaffet dyr tilveie, mennesker som drepte dem, mellommenn, selgere og kjøpere. Etterforskerne ble førstehånds vitner til en ufattelig brutal nedslakting av hunder og katter. En del av disse dyrene var alet opp på oppdrettsfarmer. Andre var hjemløse hunder og katter som ble fanget inn. En del var sannsynligvis stjålet fra eierne - utseende og oppførsel viste at de åpenbart var kjæledyr. Etterforskerne dokumenterte salg av pels fra disse dyrene på store auksjonshus i Europa, der det var oppkjøpere fra en rekke land. Skinnene endte opp hos det pelshandlende publikum over hele verden, Norge inkludert.
Naturligvis blir millioner av andre dyr også drept hvert år på grunn av forfengelighetsprodukter - mink, rev, vaskebjørn og mer enn et dusin andre arter. Forbrukere, designere og forhandlere distanserer seg fra grusomhetene og den unødvendige døden som er en del av produksjonen av hver eneste pelsdetalj. De distanserer seg ved å anse "pelsdyr" som mindre i stand til å lide enn kjæledyr. De fremstiller til og med noen av dyrene, f.eks mink, som en lite sympatisk og tiltrekkende art, og derfor mindre verdt å bry seg om. De påstår, høyst feilaktig, at dyrene har det bra på pelsfarmene, og at de avlives humant. Ved hjelp av slike uriktige "argumenter" rettferdiggjør de den ubarmhjertige pelsproduksjonen.
Men ingen av disse "argumentene" kan brukes når det gjelder katte- og hundepelshandelen. Etterforskningen dokumenterer en barbarisk behandling av dyrene. Mange timer lange videopptak og hundrevis av fotografier viser at metodene som blir brukt ved oppbevaring, transport og slakting av hunder og katter er uten sammenligning i sin grusomhet.
Det er sporadisk blitt rapportert om at hunder og katter blir drept for pelsen sin i en del land; bl.a. Mongolia, Korea, Australia og Storbritannia. Følgende undersøkelse setter fokus på Kina - et land som antas å være en stor kilde til hunde- og kattepels, og for handelen med disse skinnene. Det rapporteres at ett kinesisk firma selger 10.000 hunde- og kattepelskåper til Russland hvert år. Etterforskerne klarte å etablere kanaler og forbindelser som ga dem tilgang til godt skjult informasjon.
| En tysk pelsimportør fortalte etterforskerne at eksporten av hunde- og kattepelsprodukter til USA er uproblematisk: "Det er bare et spørsmål om deklarasjon" (hva produktet blir kalt). Feilmerking av produkter, for å skjule bruken av hunde- og katteskinn, ser altså ut til å være helt vanlig praksis. |
Etterforskerne besøkte statsdrevne produksjonsselskaper av "animalske bi-produkter" i Beijing og i provinsene Hebei, Heilongjuang og Henan for å innhente detaljert informasjon om produksjonen og handelen med hunde- og kattepels. Kina har også en blomstrende forretning med hundekjøtt; mens kattekjøtt bare spises i Kanton.
Etterforskningen avdekket at hunder og katter vanligvis ales opp på oppdrettsfarmer, hovedsakelig i Nord-Kina hvor det kjølige klimaet gir økt kvalitet og tykkelse på dyrenes pels. Mellom 5 og 300 hunder oppbevares på hver hundefarm, og opptil 70 katter blir holdt på en kattefarm. Hunder og katter som blir drept for sin pels kommer også ofte fra andre enn formelle oppdrettere. En kinesisk familie kan ganske enkelt ha noen katter, samt en hund eller to, og i løpet av vinteren, når den årlige slaktesesongen begynner, dreper familien dyrene og drar på markedet med skinnene. Mange landsbyer har utendørs pelsmarkeder. Disse markedene fungerer som oppsamlingssted for skinnene til de lokalt drepte hundene og kattene.
Etterforskerne besøkte en hundefarm nord for byen Harbin. De dokumenterte at hunder ble holdt innesperret i et uoppvarmet rom i den bitre kulden, omgitt av skrottene til døde hunder hengende på knagger. Noen av hundene som var i live skulle selges og spises i Harbin, pelsen skulle selges til pelshandelen. Hundene ble puttet i sekker og transportert med motorkjøretøy til slakteri - en reise på mange timer.
I Harbin var etterforskerne vitne til hold av hunder i en mørk, uoppvarmet bygning i februar-kulda - uten mat eller vann. De var tjoret fast med ståltråd. Etterforskerne ble fortalt at slakteren på dette stedet dreper 10 til 12 hunder pr. dag, selger kjøttet og pelsen deres, og at kona hans ofte transporterer hunder fra oppdrettsfarmer i nord.
For noen av hundene som kom til Harbin, var reisen ennå ikke slutt. Noen restauranter (oftest koreanske) ønsker kjøttet helt ferskt, og dermed blir noen av disse ulykkelige hundene puttet i sekker nok en gang, og deretter brakt til endestasjonen.
På en restaurant så en av etterforskerne på mens én hund ble tatt ut av sekken. Sekken med resten av hundene ble lagt ned på den iskalde bakken. Mens en og en ble tatt ut av sekken og drept, kunne de andre høre dens skrik og hyl. Ifølge etterforskeren reagerte den første hunden han observerte som enhver hund ville gjøre når den ble tatt ut i lyset - den viste sin vennlighet ved å logre med halen. Logringen stoppet da slakteren bandt hunden stramt med ståltråd så den såvidt kunne røre seg. Hunden fikk panikk og forsøkte å komme seg unna.
Slakteren løftet da hundens venstre bakbein og stakk ham i lysken. Blodet begynte å sile. Hunden hylte av smerte og kjempet fortsatt. For hver bevegelse skar ståltråden inn i hundens hals. Noen minutter senere begynte slakteren å flå hunden.
Til tross for grusomheten ved denne hendelsen, viste det seg å skulle bli enda verre tilfeller. En etterforsker rapporterte om hunder som ennå var ved bevissthet da flåingen begynte - én etterforsker videofilmet en schäferhund som blunket med øynene mens han ble pelset.
I Kina dokumenterte etterforskningen at hunder som ble drept for pelsens skyld så ut til å være tykkpelsede blandingsraser, muligens chow-chow blandinger. Men de fleste hundene som blir alet opp og drept for pelshandel er faktisk schäferhunder - den samme modige og edle hunderasen som fører blinde, redder katastrofeofre og patruljerer sammen med polititjenestemenn i Norge og resten av verden.
Etterforskerne ble fortalt av en mellommann i den kinesiske pelshandelen, at en hvilken som helst etikett kunne settes i hvilket som helst plagg eller pelsprodukt, avhengig av preferansene til kjøperen. Med andre ord; selskapet som leverte pelsen var villig til å merke hunde- og kattepels som pels fra en annen art, en art som mest sannsynlig ville være mer akseptabel for forbrukerne.
| GAE-WOLF er en populær pels for jakker og kåper i Tyskland. Men hvor mange tyskere er klar over at Gae-wolf i virkeligheten er hundepels, sannsynligvis importert fra Korea eller Kina hvor hunder blir avlet og nedslaktet under de mest grusomme forhold? Hvor mange tyskere vet at pelsen de har på seg som oftest er av deres egen høyt aktede rase, schäferhunden? |
| "Slakteren løftet da hundens venstre bakbein og stakk ham i lysken. Blodet begynte å sile. Hunden hylte av smerte og kjempet fortsatt." |
Katter blir ikke behandlet bedre enn hunder i Kina. På et blomstrende pelsmarked 300 eng. mil nord for byen Jinan i Hebei-provinsen, fant etterforskerne katteoppdrettsfarmer og en fabrikk som produserte pels av katter. Ifølge folk på pelsmarkedet og i fabrikken, blir kattene drept ved hengning. De kan også bli hengt i en snor mens vann tvinges ned i halsen gjennom en slange - til de drukner. Etter dette blir det skåret et snitt i kattens mage, skinnet blir åpnet og pelsen dratt over kattens hode. Pelshandlerne sier kattene fremdeles kan være i live når de blir flådd. Det som er viktig for dem som flår kattene, er at katteskinnet blir bevart mest mulig i ett stykke - for å optimalisere nytteverdien.
Fabrikkarbeidere sorterer kattepels etter farge. Etterforskerne ble fortalt at mer enn 100.000 katteskinn var på lager i denne ene fabrikken.
Ironisk nok blir langhårete katter holdt som kjæledyr i Kina, mens korthårskatter, spesielt grå katter og oransje tabby-katter, blir holdt utendørs, vanligvis tjoret med ståltråd og avlet for pelsen sin. Det anslås at omtrent en halv million katter blir drept hver sesong, fra oktober til februar.
| "... selskapet som leverte pelsen var villig til å merke hunde- og kattepels som pels fra en annen art ..." |
| "Når kattepelsen blir farget er det ikke lett å skille den fra annen pels", sa direktøren i et tysk firma som er fremtredende i kattepelshandelen. |
Selv om de samme landene som dreper katter og hunder for pelsen deres også produserer ferdige plagg, er pelshandelens eksistens avhengig av skinneksport til andre land. Etterforskerne fant bevis for bruk og salg av hunde- og kattepels i Tyskland, Italia og Frankrike. Fra disse landene blir pelsprodukter eksportert over hele verden.
Reportasjer i europeisk presse har pekt på betydelig import av katte- og hundepels til Tyskland. Etterforskerne kontaktet eksportører, produsenter og auksjonsmyndigheter i et forsøk på å oppspore bruken av hunde- og kattepels.
De oppdaget at hundepels, kjent i Tyskland som "Gae-wolf" var mye brukt i jakker og kåper, særlig i den laveste delen av det tyske pelsmarkedet. Det er imidlertid uklart om forbrukerne forstår at "Gae-wolf" betyr "Tam-hund".
Etterforskerne avdekket plagg av "Gae-wolf" til salgs over internet på en tysk web-adresse. De avdekket også at ved et enkelt salg i april 1997, tilbød et tysk pelsauksjonshus 10.000 beredte koreanske "Gae-wolf" skinn. Ifølge auksjonsmyndighetene kom skinnene fra hunder som var drept foregående november og desember. De fleste hundepelsene som ble solgt på auksjonen ble oppkjøpt av en belgisk buntmaker. For igjen å understreke poenget med at hunde- og kattepels bare er en del av den globale pelsindustrien, noterte etterforskerne andre skinn som var tilgjengelig på samme auksjon: rev (110.000 stk.), mink (85.000 stk.) og et utvalg av bl.a. bisamrotte, gaupe, grevling og bever. Auksjonshusansatte kunne fortelle at kundene kommer fra Tyskland, Italia, Spania, Storbritannia og USA.
Etterforskerne møtte også eieren av et tysk firma som er fremtredende i handelen med katteskinn. Selskapet kjøper katteskinn fra Kina og produserer katteskinnplagg i Hellas. Eieren anslo at minst en halv million katteskinn blir omsatt hvert år i den internasjonale pelshandelen. Selskapet brukte kattepels og -skinn i hansker, vester, fotmuffer og mange forskjellige produkter for behandling av revmatisme, inkludert bandasjer og sengevarmere.
I mange år har Italia importert hundepels og -skinn fra Kina og andre land, til produksjon av bl.a. pelskant og fôr i sko og støvler. Tidlig på 90-tallet ble et italiensk skiutstyrsfirma, Tecnica Sp. A., viden kjent for å ha brukt kinesiskeksportert hundepels i støvlekanter. Disse støvlene ble solgt i USA. Minst én annen italiensk lærvareprodusent ble identifisert av etterforskerne som importør av hundeskinn fra Kina. av pelskant og fôr i sko og støvler, så vel som andre produkter.
Frankrike er muligens et land av hundeelskere, men etterforskerne avdekket at det også her brukes hundepels importert fra Kina for å lage jakker som hovedsakelig selges i de franske alpene. Dokumentasjon viser at et fransk selskap hadde 2.000 hundepels-brikker (sammensetning av flere hundeskinn) på lager og at de ventet ytterligere 1.000 i løpet av måneden. En prisliste fra selskapet viste at i tillegg til hundepels (som kalles Loup d'Asie eller asiatisk ulv) tilbyr selskapet pels og skinn av geit, ponny, reinsdyr og antilope.
Bildet over: På en kinesisk fabrikk fant etterforskerne stabler med hundepels. Pelsene var farget og ble brukt til produksjon av jakker og kåper ved samme fabrikk. Kvaliteten på de ferdige plaggene er uten tvil istand til å lure forbrukerne. Faktisk er mange fargede hundepelser nesten umulig å skille fra liknende kåper laget av rev eller mink.
| Pelskrave av hundepels. Pelskraver lik denne er utbredt i norske forretninger. Kun en DNA-test kan avklare hvilket dyr pelsen faktisk kommer fra. |
Det er umulig å vite i hvilken utstrekning hunde- og kattepels produkter blir solgt i norske butikker. Norge importerer årlig pels- og hudprodukter fra Asia til en verdi av kr 640.653.450. Regnet i kilo omfatter importen 14.754.300 kg.
Det finnes ikke noe lovverk, eller system, i Norge som registrerer hvor mye av denne importen som omfatter katte- eller hundepels.
Det er dokumentert salg av katteskinn ved flere pelsforretninger i Norge. Pelsforretningene forteller at de selger skinnene for kr 250-300. Mange andre pelskantede produkter er imidlertid lik den katte- og hundepelsen etterforskerne så ved fabrikker i Kina og hos forhandlere og selskaper andre steder i Europa
Det er i Norge ikke påbudt å merke pelsplagg eller plagg med pelsdetaljer, med opphavsland og hvilke dyr pelsen stammer fra. I de tilfeller hvor det forekommer merking, kan disse være så misvisende at forbrukerne i praksis ikke vet hva de kjøper. Problemet er at det ikke er lett - i realiteten er det umulig - å identifisere mange av pelsproduktene. I mange tilfeller er det kun en DNA-analyse som kan avklare hvilket dyr pelsen stammer fra.
Etterforskerne dokumenterte at mange selskaper og enkeltpersoner som er innblandet i handelen med katte- og hundepels benytter tvetydige betegnelser og feilmerking for å dekke over hva produktene deres egentlig er.
Tusenvis av norske statsborgere reiser i Europa, USA og Asia, hvor hunde- og kattepelsprodukter selges daglig, selv om produktene sjelden er merket som dette.
Derfor er det stor sannsynlighet for at norske forbrukere kjøper hunde- og kattepels når de er på reise, uansett om det er deres hensikt eller ikke.
Vi er en nasjon av kjæledyreiere. Det eies anslagsvis 250.000-300.000 hunder og 300.000-400.000 katter i Norge. Ingen kjæledyreiere ville med viten og vilje utsette sine egne dyr for den ufattelige skrekk og smerte hundene og kattene opplever i regi av den globale pelshandelen. Likevel - kan noen være sikre på at de pelskantede hanskene eller den pelskantede jakken i butikkene ikke er laget av dyr, akkurat som våre egne, som måtte gjennomgå slike lidelser? Sannheten er at vi aldri kan være sikre.
Ikke-merking, feilmerking og den utstrakte bruken av pseydonymer for katte- og hundepels gjør det i mange tilfeller umulig for forbrukere å vite hva de kjøper, enten det er i Norge eller på reise utenlands. Pelshandelen medfører global samhandling og utveksling. Dyrene blir drept i ett land, foredlet i et annet og det ferdige plagget eller tilbehøret kan bli solgt i en butikk eller på et marked hvor som helst i verden.
Hunde- og kattepels er bare en del av pelsindustrien. Alt henger sammen, og handelen med katt- og hundepels er nært knyttet til hovedfraksjonen av pelshandelen. Etterforskerne så at buntmakere som handler med alle de dyreartene som tradisjonelt blir utnyttet til pelsproduksjon, også kan handle med hunder og katter. Tilgjengeligheten og bruken av hunde- og kattepels er dokumentert i pelsindustriens bransjetidsskrifter. Men det er lite sannsynlig at publikum kjenner sannheten. Trolig er til og med forhandlere, innkjøpere og designere ukjente med den virkelige opprinnelsen til noe av pelsen de kjøper eller benytter.
| Det å kjøpe et hvilket som helst pelsprodukt er en støtte til pelsindustrien totalt sett. Kjøp av det minste pelsprodukt gir signaler som medfører at dyr et eller annet sted må lide for å fylle etterspørselen. Kanskje et dyr likt ditt eget kjæledyr. |
Uttalt til DBO i januar 2000.
| Forskjellen på pelshandelen og hudhandelen er produktet. Likt for begge, er lidelsen som ligger bak. |
Etterforskerne undersøkte også rapporter om forferdelige forhold ved katteslakterier i Filippinene og hundeslakterier i Thailand. De fant ut at dette egentlig ikke var en del av pelshandelen, da disse dyrene hovedsakelig ble drept for hudens skyld (selv om likene av hunder som drepes i Thailand også benyttes til kjøtt, dyrefór, spekk og "potensøkende" midler).
Men på samme måte som pelshandelen er handelen med hunde- og kattehud global i omfang. Selskaper som benytter kattehud fra Filippinene og hundehud fra Thailand kan også bruke hud fra hunder og katter som er drept i Kina eller andre land. Hvilken som helst av disse dyrehudene kan bli brukt i produkter som lages og selges i Europa, Asia og USA.
Forskjellen på pelshandelen og hudhandelen er produktet. Likt for begge, er lidelsen som ligger bak.
Etterforskerne lokaliserte et katte-slakteri på øya Mindanao, som daglig dreper og flår opp til 100 katter. Noen skinn eksporteres til Japan og brukes til trommer og gitarer. Det er kun hankatter som blir drept for sitt skinn. Pattene til hunkattene gjør at skinnet som kan brukes blir betydelig mindre. Dette har ført til at det er få hankatter å observere i byen hvor slakteriet ligger. Oppsamlere kjører nå til byer lengre borte for å fange katter fra gatene. Noen av disse kattene er hjemløse, men ifølge kilder i Filippinene, er de fleste stjålne kjæledyr. Kattene stappes i sekker og kjøres til slakteriet, en reise som kan vare opptil seks timer, uten vann eller mat.
Selv om eierne av katteslakteriet er ekstremt forsiktig ifht. fremmede, klarte etterforskerne til slutt å komme seg på innsiden av anlegget. De fant katter tettpakket i bur. Noen av dem kjempet desperat og forgjeves for å komme seg ut, andre var totalt paralysert av frykt.
I 1996 uttalte den fillippinske landbrukssekretæren at nedslakting av katter var lovlig så lenge dyrene ble drept på en human måte. Det var ikke noe humant ved drapene etterforskerne var vitne til.
En etter en ble kattene hengt etter nakken med tau, mens andre katter var hjelpeløse vitner. Tauet ble strammere og strammere etter som kattene kjempet, og til slutt ble katten kvalt.
Deretter ble kattene flådd og skinnene lagt i isvann. Senere gjorde arbeiderne skinnene klare til pakking og utsendelse ved å skrape av fettet, salte og brette dem. Hvert skinn var verdt omtrent kr 125.
Selv om regjeringen i Thailand, på samme måte som de fleste thailendere, sterkt misliker slakt av hunder, blir store antall hunder drept i den lukrative handelen med kjøtt, skinn og andre kroppsdeler. Etterforskere dokumenterte slakting av hunder i nærheten av Sakhon Nakhon i nordøst Thailand.
Mange forskjellige hunderaser, oppsamlet fra hele landet, blir sendt til Sakhon Nakhon for å bli drept. Det anslås at 30.000 hunder blir drept hver måned i Sakhon Nakhon-området. Mange av hundene er valper.
Det vanlige er at hunder fra andre landsbyer blir sendt til Sakhon Nakhon, stappet så trangt som mulig i bur på lasteplanet til oppsamleren. Reisen kan ta opp til tre dager og hundene får verken mat eller drikke under transporten. Når de ankommer slakteriet, kan mange være syke og noen også døde. Den svake tilstanden deres gjør det lettere å drepe dem.
Det var ikke lett for etterforskerne å komme seg inn i slakteriet fordi politietterforskning og negativ presseomtale hadde gjort arbeiderne mistenksomme overfor fremmede. Men de lyktes til slutt.
De ble vitner til at en lastebil ankom slakteriet med 70 hunder, blandingsraser, schäferhunder og andre. Noen - trolig hjemløse - var sky og redde. Andre - trolig stjålne kjæledyr - så velstelte ut og var tillitsfulle. Alle møtte samme skjebne.
To menn med tunge kjepper stod klare på toppen av en lav innretning som hundene ble lastet ned i. En etter en, hylende av redsel, ble hundene dratt av lastebilen etter en ståltrådløkke rundt halsen. Foran øynene på hundene som var igjen i lastebilen, ble hver hund slått gjentatte ganger over hodet og snuten. Hundene skrek av smerte. Ofrene ble deretter kastet ned på bakken og slept av gårde av arbeidere til stedet hvor strupene deres ble kuttet over. Etterforskerne beskriver hvordan noen hunder fremdeles forsøkte å logre med halen og "be om nåde" rett før strupene deres ble skåret over.
I Tyskland snakket etterforskerne med direktøren for et selskap som driver handel med pels og hud fra katter. Selskapet benytter helt åpenlyst katteskinn i produkter til hjelp for revmatiske plager. De lager bandasjer, pulsvarmere og et antall andre såkalte "medisinske" produkter. Etterforskerne fikk også bekreftet at hundeskinn blir solgt i Tyskland som ortopediske produkter.
Andre steder er ikke hunde- og katteskinn fullt så synlig. Merking er et problem når det gjelder pels, og da spesielt pelskanter/kraver. På samme måte er det vanskelig eller umulig å vite hva slags hud som brukes i et produkt. Hundehud kan bli merket som lammeskinn, fjellgeitskinn og til og med "spesialskinn".
Noen slike produkter blir bl.a solgt i USA. Etterforskere fant plaster laget av hundehud i New Yorks Chinatown, solgt i apotek som middel mot revmatisme. Nordmenn på reise i utlandet løper risikoen å kjøpe hunde- og kattehudprodukter uten å vite om det.
Etterforskerne fikk opplysninger om at hunde- og kattehud brukes til:
En spesielt makaber vri er at hudene fra hunder, som er brutalt slaktet i Thailand, blir blandet med andre hudbiter for å produsere tyggebein til hunder. Produsenter fortalte etterforskerne at disse tyggelekene blir eksportert og solgt til utlandet. Disse typer tyggeleker er utbredt i Norge.
| Hunder lider ufattelig frustrasjon og smerte før de slaktes for deres hud og kjøtt. Stappet inn i sekker for transport, etterlatt i kulde uten mat eller vann, deretter avlivet med grusomme metoder. |
Etterforskningen dokumenterte at mange selskaper og enkeltpersoner som er innblandet i handelen med katte- og hundepels, benytter tvetydige betegnelser og feilmerking - for å dekke over hva produktene deres faktisk er.
| Etterforskerne beskriver hvordan noen hunder fremdeles fosøkte å logre med halen og "be om nåde" rett før strupen deres ble skåret over. |
Også kjent som eller merket som:
Kan være merket som:
Også kjent som:
Norske:
Statistisk Sentralbyrå, Forbrukerrådet, Statens dyrehelsetilsyn, Pelsinform, samtaler med over 50 norske pelsforretninger, buntmakere og grosisster.
Utenlandske:
Humane Society of the US/Humane Society International. Mange av opplysningene i denne rapporten er innhentet av etterforskerne, og kommer fra hendelser
de har vært vitne til, fra samtaler med personer involvert i handel med hunde- og katteskinn, og fra dokumenter de har fått tilgang
til under sin etterforskning.
|
|