Dyrebeskyttelsen Norge

2002.03.27 Dyrebeskyttelsen: Artikkel ved Doris Bruun Isaksen, leder Dyrebeskyttelsen Arendal

Nadja vant i lagmannsretten

Dyrebeskyttelsen Arendals kamp for Nadja og rettsikkerhet for dyr har ført frem i den mediaomtalte Nadja-saken. Nadja, den snille blandingshunden, ble den 07.12.2001 menigsløst dømt til døden av Sand namsrett pga. et tispeslagsmål. Justismordet vakte oppsikt og harme landet over, men takket være Dyrebeskyttelsen Arendals sterke engasjement og en dyktig og engasjert advokat, Olav Sylte fra Mandal, ble saken anket inn for Agder lagmannsrett. Lagmannsrettens kjennelse av 08.03.2002 omgjorde den skammelige dødsdommen.

Agder lagmannsretts dom er en seier ikke bare for Nadja, men for alle landets hunder - ikke minst for rettsvesenet selv. Dersom denne dommen hadde blitt stående, hadde enhver tillit til norsk rettsvesen vært knust - og som hundeeier ville du alltid ha levd i frykt, fordi din egen hund når som helst kunne bli utsatt for det samme.

Dette er Nadja-saken

Den 08.11.1999 tok Dyrebeskyttelsen Arendal imot Nadja til sitt dyrehjem, fordi eieren - en enslig mann var død - og hunden sto alene i verden. I den anledning ble Nadja presentert i omplasseringsprogrammet Dyrebeskyttelsen Norge hadde på NRK TV. Responsen var enorm. Alle ville ha den vakre hunden.

Valget falt på et ektepar ved navn Sæthre fra Asker, som den 28.11.1999 kom til Dyrehjemmet og hentet Nadja med seg hjem. Tilbakemeldingene om hunden var meget gode. I juni 2001 henvendte ekteparet seg til Dyrebeskyttelsen. Pga. sykdom følte de, til sin store sorg, at de ikke lenger maktet å ta seg godt nok av Nadja hva aktivitet angår - og ba om hjelp til å finne et nytt, godt hjem til hunden.

På den tiden tok Elisabeth og Kjell Roar Mejlænder Larsen kontakt med Dyrebeskytelsen Arendal. De ønsket å ta til seg en hund. Blant hundene festet de seg ved Nadja. Etter å ha hørt bakgrunnshistorien, var Nadja uten tvil hunden de selv hadde tatt imot til denne verden. Valpen de hadde gitt den enslige fiskeren i Homborsund. Hunden som hadde fulgt den eldre mannen overalt - i båten og på land. At denne hunden akkurat nå trengte nytt hjem - var som en skjebnens tilskikkelse. Ringen var sluttet for Nadja.

Onsdag 08.08.2001 gikk Mejlænder Larsens datter tur med Nadja i band. Det siste stykke opp mot huset slapp hun hunden, som løp mot husets inngangsdør. Farende frem fra deres eget inngangsparti kommer nabohunden Samantha settende mot Nadja. Hundene ryker sammen i et tispeslagsmål der de nå beveger seg på felles grunn. For Nadja resulterte slagsmålet i et bitt under øyet, som ble renset og desinfisert.

Lørdag 11.08.2001 oppsøkte Samanthas eier familien Mejlænder Larsen med beskjed om at de nettopp hadde vært hos dyrlegen med hunden - dvs. 3 dager etter tispeslagsmålet. Det hadde da satt seg betennelse i bittet den var påført.

Tirsdag den 14.08.2001 på kvelden mottar Dyrebeskyttelsen Arendal telefon fra Elisabeth Mejlænder Larsen. Gjennom røret høres støy og skrik fra barn - og Elisabeth med høy gråtkvalt stemme rope: "Politiet står på døra og vil ta Nadja". "Skal de ta Nadja fra oss", hører vi skrekkslagne barnestemmer rope gang på gang. Alt akkompagnert av politiets høye stemmer og dundring på døra, som de truet med å slå inn. Stemningen var uhyggelig. Man følte seg hensatt til andre regimer.

Før de fikk smelt døra igjen hadde politiet, som oppsøkte familien i uniform og tjenestebil, stukket til dem et papir. Etterhvert trakk de seg tilbake - idet de ropte "Vi kommer tilbake, for den hunden skal avlives". Papiret de hadde fått overlevert viste seg å være "Forhåndsvarsel om avlivning av hund" hvor politiet på bakgrunn av tispeslagsmålet krever Nadja avlivet med kamphundloven som hjemmel. "Forhåndsvarslet" var datert 14.08.2001 - dvs. samme dag.

Familiens barn reagerte sterkt på politiets oppførsel. Av frykt for at de skulle komme tilbake og ta Nadja var de redde for å gå på skolen. Situasjonen var like meningsløs som den var uholdbar.

Advokat ble engasjert.

For å få slutt på politiets anklager mot Nadja dro Dyrebeskyttelsen Arendal den 27.08.2001 til Elverum for å få hunden adferds- og karaktertestet av Norges fremste hundeekspert, Terje Østlie. Et testresultat fra Terje Østlie er et prestisjetungt dokument - og Nadja besto den anerkjente testen med glans. Hunden oppnådde flotte karakteristikker på alle feltene, og vi skal her sitere Terje Østlies sammenfattede skussmål:

"Nadja viser normale, fine sosiale trekk, kontaktvillig, trygg i lek med mennesker, lar seg villig håndtere av fremmede. Hunden har ikke oppført seg unomalt i noen situasjoner." Han sier også at Nadja er en forsiktig hund, som trekker seg tilbake, fremfor å angripe når farer truer.

Men politiet ga seg ikke. Den 06.09.2001 mottok Kjell Roar Mejlænder Larsen et "Forelegg" hvor han ble ilagt en bot på kr 4 000 for å ha nektet politiet adgang til huset under den ulovlige politiaksjonen den 14.08.2001. Forelegget ble ikke vedtatt.

Den 19.09.2001 sendte så politiet v/politijurist Ernst Ragnar Pfaff begjæring om avlivning av Nadja til Sand namsrett. Terje Østlies uttalelse og testresultat unnlater han å sende med. Likeså ekteparet Sæthres skriftlige uttalelse om deres gode erfaringer med hunden, som hos dem var sammen med voksne, barn og andre hunder - og aldri var aggressiv mot noen.

Den 10.10.2001 mottar familien Mejlænder Larsen brev fra politiet; anklagen mot Nadja er henlagt, fordi intet straffbart er bevist. Men for politijurist Ernst Ragnar Pfaff - som aldri har sett hunden - har det tydeligvis gått prestisje i saken. Han opprettholder sin vanvittige påstand om at Nadja er farlig for både mennesker og dyr. Med staten (politiet) som saksøker fremmer han likevel kravet om dødsdom for retten.

04.12.2001 var tispeslagsmålet oppe til behandling i Sand namsrett, med sorenskriver Kari Johanne Bjørnøy som dommer. Etter en skandaløs rettsbehandling, skjedde det utrolige. I sin kjennelse av 07.12.2001 dømte Kari Johanne Bjørnøy kosebamsen Nadja til døden.

Som sakkyndig hadde politiet oppnevnt distriktsveterinær Per Filseth. Han har heller aldri møtt Nadja. Likevel sto han i retten og aggiterte for at Nadja måtte dø pga. tispeslagsmålet, og fordi hunden er søster av Odin, som tidligere ble dødsdømt av samme rett, anklaget for å ha bitt en gutt i armen så armen brakk. Legeerklæringen i den saken konkluderte med at det var umulig si at armbruddet skyldtes hundebitt. Der fantes ingen merker etter hundertenner verken på guttens arm eller jakke.

Filseth er distriktsveterinær - ingen hundeekspert eller genforsker - men i Nadjasaken la han ut om farlige hunder og arvelighet. Han påsto at Nadja ved tispeslagsmålet hadde vist at hun er farlig og lider av farlige gener. I saker om hunders adferd og karakter benytter politiet seg ellers stadig av Terje Østlie som sakkyndig - men i denne saken uttaler dommeren i sin kjennelse at Østlies test av Nadja er av begrenset verdi for rettens vurdering - og henviser til Filseth som den sakkyndige.

Terje Østlie og fru Sæthre vitnet også muntlig for retten. Det samme gjorde Dyrebeskyttelsen og andre personer som kjenner hunden, men ingen av disse vitnemålene er nevnt i dommen. Bare nabohundens eier og de som ønsker livet av Nadja har dommeren referert. Hele dagen under rettsforhandlingen satt Nadja i bil utenfor og ventet på å komme inn. Det var nemlig avtalt at hunden skulle få møte dommer og påtalemyndighet. Men det kom kontrabeskjed. Dommer Inger Johanne Bjørnøy, aktor Ernst Ragnar Pfaff og distriktsveterinær Per Filseth ønsket ikke å møte hunden - som de aldri hadde sett - men som de på forhånd hadde bestemt seg for å dømme til døden.

Slike rettstilstander kan man ikke ha i landet. Saken måtte ankes. Dyrebeskyttelsen Arendal var da så heldig å komme i kontakt med advokat Olav Sylte fra Mandal. Hans dyktighet og engasjement for dyr og rettsikkerhet ble redningen for Nadja, resten av Norges hunder - og for norsk rettsvesen.