|
Sendt til Justisdepartementet 18.04.01
Dyrebeskytttelsen Norge ser det som positivt at hundelovgivningen samles i én lov, fordi dette vil gjøre lovverket mer oversiktlig for folk flest. Dyrebeskyttelsen er likevel kritisk til flere av de foreslåtte bestemmelsene.
Vi mener at hovedproblemet ved dagens hundehold er uansvarlige hundeeiere. Avlivning av hunden løser ikke dette problemet, fordi eieren alltid kan skaffe seg en ny hund. Slik vi oppfatter lovutkastet, er det den enkelte hund som blir definert som problemet.
Vi mener at lovutkastet ikke tar tilbørlig hensyn til det sterke følelsesmessige bånd som de fleste hundeeiere har med hunden sin. For mange barn og voksne vil avlivning av hunden innebære dyp sorg og tap av kanskje deres viktigste sosiale kontakt. Det å kreve hunden avlivet er et alvorlig inngrep i disse menneskenes private livssfære. En avgjørelse om avlivning er derfor så alvorlig at den bør ha en meget grundig begrunnelse. Avlivning bør unngås hvis problemet kan løses på mindre inngripende måter.
Hvis Staten skal kunne avlive hunder på en så lettvint måte som skissert i lovutkastet, gir dette signalvirkninger til publikum om at en hunds liv er lite verdt.
Dyrebeskyttelsen mener at ethvert liv har en verdi i seg selv. Ethvert dyr har livsvilje som bør tas hensyn til av oss mennesker. Vi bør derfor ikke se på det å ta liv som den første og mest lettvinte løsning når det oppstår interessekonflikter mellom mennesker og dyr.
Ad utkastets § 7, om hund som truer, jager eller angriper
Utifra ordlyden forstår Dyrebeskyttelsen adgangen til å avlive hund etter §7, 2. og 3. ledd som relativt snevre unntaksbestemmelser.
Dyrebeskyttelsen vil imidlertid gjøre oppmerksom på at man nok må være jurist for å forstå dette. I tiden etter
at utkastet ble kjent, har Dyrebeskyttelsen blitt konfrontert med disse bestemmelsene gjentatte ganger av forskjellige medier og enkeltpersoner.
Disse forstår uten unntak avlivningsadgangen som om hovedregelen er at enhver kan avlive løse hunder mer eller mindre etter
eget forgodtbefinnende.
Når dette er signaleffekten av bestemmelsene, har lovgiver et problem. For det første kan lovbestemmelsenes uklarhet medføre lovbrudd fordi folk fortolker dem for vidt og avliver løse hunder uten grunn, i strid med dyrevernloven og . For det andre sprer denne misoppfattelsen ugrunnet skrekk blant alminnelige borgere som har et ansvarlig hundehold.
Dyrebeskyttelsen mottar årlig en rekke henvendelser om vold mot dyr. Flere av disse dreier seg om hunder som er blitt angrepet og skadet av fremmede. Vi frykter at en hundelov med ordlyd som foreslått skal nøre opp under slik dyremishandling, fordi enkelte får oppfatning av at det nå blir "fritt fram" for å skade eller drepe hunder.
Hundeloven skal være en "brukslov", beregnet på folk flest. Dette betyr at man bør unngå bruk av typiske juridiske begreper. For en jurist viser f.eks. ord som "nødvendig" og "utilbørlig", jfr. § 7, 2. ledd at vi her har å gjøre med velkjente skjønnstemaer. Dette er ikke like opplagt for legfolk, som ikke vil koble begrepene sammen i en avveining uten videre.
DN mener at bestemmelsene i straffeloven §§ 47, 48 på en god måte ivaretar menneskers rett til å avlive hunder i nødsstituasjoner.
DN mener at bestemmelsene i § 7, 2. og 3. ledd bør strykes.
Forutsatt at departementet likevel opprettholder dem, mener vi at noen tillegg bør gjøres for å hindre full forvirring blant lovens brukere.
Først og fremst må forholdet til straffeloven §§ 47, 48 avklares. Tilsiktes en endring av rettstilstanden, og kan evt. bestemmelsene benyttes i konkurrens?
Hovedregelen bør fastslås eksplisitt. Dyrebeskyttelsen antar utifra lovutkastet at den tilsiktede hovedregelen må være at skade fra truende/jagende/angripende hund skal kunne avverges, og dette helst uten å forfolde død eller skade på verken hunden eller andre impliserte.
Dyrevernlovens regler om human avlivning bør inkorporers, se dyrevernloven § 9, 1. ledd. Likeledes bør bestemmelsene i forskrift om avlivning av hund og katt av 11. oktober 1998 gitt med hjemmel i overnevnte bestemmelser, inkorporeres. Disse gir detaljerte og uttømmende bestemmelser om hvordan hund kan avlives. Selv om situasjonen er en nødssituasjon, bør ikke dette være til hinder for at man bør forsøke å utføre avlivningen i tråd med hovedregelen i gjeldende rett.
Dyrebeskyttelsen mener at ordet "skade" gir publikum feil assosiasjoner. Poenget er jo å avverge et evt. angrep fra hunden. Derfor bør en annen ordlyd velges, f.eks. "avverge skade".
Det bør fastslås at "enhver" som skader eller avliver hunden, selv har bevisbyrden for at dette var et nødvendig inngrep. Hvis ikke risikerer man at mennesker med aggressive tendenser eller irrasjonell hundeskrekk benytter seg av hjemmelen til å gå løs på godmodige hunder med den begrunnelse at de opptrådte truende.
Ad utkastets § 8, om hund som går løs og utgjør risiko
Hvis formålet er å hindre at hund går ulovlig løs og utgjør en vedvarende risiko, nytter det lite å avlive hunden.
I alle praktiske tilfeller vil hunden ha en eier, og det er eierens manglende kontroll med hunden som er problemet, ikke hunden i seg selv.
DN mener at bestemmelsene bør strykes.
Ad utkastets § 9, om krav på avlivning av hund
Slik Dyrebeskyttelsen forstår det, er formålet her å hindre farlige hunder i å gjøre ytterligere skade.
Omtrent alle normale hunder vil jage katter, selv om de ikke nødvendigvis vil skade dem. Dette betyr at hvis en normal hund som har jaget en katt skal kunne kreves avlivet (slik utkastet hjemler!), vil lett den mest godmodige blant hunder kunne bli dømt til døden. Men dette vil ikke vesentlig minske risikoen for at den aktuelle katt eller andre katter blir jaget igjen av andre hunder.
En hvilken som helst hund vil kunne bite hvis den blir tilstrekkelig presset. Hvis en slik normalt veltilpasset hund skulle komme i en slik situasjon at den biter, vil ikke dette øke risikoen for at den skal gjøre det igjen. Avlives hunden, er det like sannsynlig at en hvilken som helst annen hund skal bite. Altså: Ingen fare avverges ved at hunden avlives.
Bestemmelsens formål oppnås m.a.o. ikke med det virkemiddelet som er valgt.
Det kan selvsagt skje at en hund får for vane å bite eller på annen måte opptre veldig aggressivt. Hvis dette blir en inngrodd del av hundens reaksjonsmønster og problemløsningsmekanisme kan det bli vanskelig å trene vekk, men ofte lar det seg gjøre for en kyndig person å endre hundens adferd. Hvis adferden kan endres, vil dette avverge nye faresituasjoner, og en såpass vidtgående reaksjon som avlivning blir dermed unødvendig.
Avlivning bør bare brukes som virkemiddel hvis akkurat den aktuelle hunden vil utgjøre en større fare enn andre hunder som kommer opp i lignende situasjon i fremtiden.
Konklusjonen blir at det må bero på en konkret vurdering om avlivning er egnet som virkemiddel eller ikke. Den skjønnsmessige adgang som er oppstilt, jfr. setningen "Avlivning kan ikke kreves eersom det ville være et uforholdsmessig inngrep.", er for snever til at alle relevante momenter kan bli bredt vurdert.
Dyrebeskyttelsen mener at bestemmelsen slik den er foreslått, bør strykes, og erstattes av en bestemmelse som åpner for større grad av skjønn.
Dyrebeskyttelsen mener at det alltid er hundeeierens ansvar hvordan hunden oppfører seg, ikke hundens. Hunden er alltid et produkt av eierens oppdragelse. En hund som er truende, eller som flyr alene omkring og skremmer folk eller dyr, har en dårlig eier. Avlives hunden som straff for eieren, kan vedkommende skaffe seg en ny hund. Mest sannsynlig vil den neste hunden bli like håpløs. DN mener at bestemmelsene om tap av rett til å ha dyr etter dyrevernloven § 32 bør utvides, slik at det blir lettere å fradømme en hundeeier retten til å ha hund. En slik reaksjon vil kunne kombineres med tvungen omsorgsovertagelse fra dyrevernnemnda. Da kan hunden omplasseres. Slik straffes eieren og ikke det uskyldige dyret, samtidig som lovreglene vil få bedre forebyggende effekt.
Ad utkastets § 9, Nærmere om avlivningskravet
Hva som menes med "berørt person" i § 9, 1. ledd er høyst uklart. Dyrebeskyttelsen ser ikke hensikten med å gjøre
vilkåret så vidt. Vi foreslår at regelen snevres inn slik at bare skadelidte kan kreve avlivning.
Å la avlivningskravet være tvangsgrunnlag etter tvangsloven, vil si å utsette det for en summarisk namsrettsbehandling.
Avlivningssakenes karakter tilsier at de bør underkastes ordinær domstolsbehandling. Avlivningssakene vil gjerne ha et omfattende faktum som omfatter hendelsen på skadetidspunktet og hundens adferd forutfor dette. Det vil være aktuelt å trekke inn fagfolk (etologer, dvs. dyreadferdseksperter - dette er en egen studieretning bl.a. på Norges Landbrukshøgskole) for å vurdere om hunden er en fremtidig trussel.
For en hundeeier vil det normalt oppleves som en tragedie om hunden avlives. Hensynet til hundeeier tilsier at saken bør få en grundig behandling.
Av Live Kleveland Karlsrud
juridisk rådgiver