|
|
|
|
Er det nødvendig å pine dyr for å vinne ny kunnskap? Har vi mennesker rett til å utsette dyr for lidelse til fordel for oss selv? Dreier alle dyreforsøk seg om å redde menneskeliv?
Innhold:- Etikk
|
Hvis man mener at dyr skal lide for menneskelige interesser, er det spørsmål om alle interesser kan rettferdiggjøre lidelse. Noen dyreforsøk utføres f.eks. for å utvikle medisin som i sin tur skal hjelpe dyr. Er det riktig å la ett dyr lide for å hjelpe et annet? Mange dyreforsøk har økonomiske motiver, f.eks. å utvikle mer effektivt husdyrfôr. Er økonomi en god grunn til å pine?
I 1865 gav fysiologen Claude Bernard ut en bok om regler foreksperimentell medisin. Denne boken har hatt stor betydning for utbredelsen av dyreforsøk. Hovedpoengene i boken er at: 1) sykdom bør fremkalles på dyr under kontrollerte forhold i et laboratorium, og 2) at laboratorieforsøkene er direkte anvendbare på mennesker i det virkelige liv. Som mange av datidens fysiologer, aksepterte Bernard ikke Darwins evolusjonsteori. Bernard mente, som Déscartes, at dyr var en slags maskiner. Han anså artsforskjellene som en variasjon over samme tema, og trodde ikke disse forskjellene hadde noe med utviklingsnivå å gjøre.
Claude Bernards vitenskapelige metode bygger altså på et mekanistisk verdensbilde, i motsetning til moderne biologi, som bygger på evolusjonsteorien. Likevel er Bernards metode fremdeles akseptert og vanlig brukt i biologisk og medisinsk forskning over hele verden.
Loven setter ingen grenser for hvor sterke eller langvarige smerter det er lovlig å påføre et dyr.
Dyrevernloven bestemmer at alle som vil utføre dyreforsøk, må ha spesiell tillatelse. Tillatelsen skal gis av et eget utvalg, Forsøksdyrutvalget. Forsøksdyrutvalget har bestemt at den institusjonen som vil utføre forsøket, kan gi tillatelse til seg selv, gjennom en egen "ansvarshavende" som skal ha overoppsynet med dyreforsøkene på stedet. Bare forsøk som antas å påføre dyrene vedvarende eller betydelig smerte, og forsøk som ansvarshavende selv er i tvil om, må sendes til Forsøksdyrutvalget. Det er institusjonen selv som vurderer om det skal søkes til Forsøksdyrutvalget eller ikke.
Det finnes retningslinjer for hvordan laboratoriedyr bør holdes oppstallet. I retningslinjene står bl.a. anbefalt minimum burstørrelse for forskjellige arter.
Landbruket, fiskerisektoren, Forsvaret, offentlige sykehus, oljesektoren, kjemisk industri og legemiddelindustri er eksempler på brukere av norske forsøksdyr.
Dyrene ble brukt til forskning, produkttesting, undervisning, produksjon av legemidler og en rekke andre formål. I praksis betyr dette f.eks. at dyrene har blitt tvangsfôret med giftige stoffer, fått operert inn implantater i kroppen, er blitt påført kreftbyller og er blitt operert på.
Langt fra alle dyreforsøk er smertefulle, men mange er ubehagelige. Det å bli holdt fast, å få sprøytestikk eller å bli tvangsforet er skremmende og ubehagelig.
Nesten alle dyreforsøk innebærer at dyrene blir avlet frem og holdt fanget i kunstige omgivelser - ofte i små, nakne bur uten aktivitetsmuligheter. Smågnagere, som er vanlige forsøksdyr, er egentlig aktive, nysgjerrige og sosiale dyr.
Rotter har f.eks. sterkt behov for å utforske miljøet rundt seg, manipulere objekter og klatre. Kaniner har stort behov for mosjon og for å grave. Forsøksdyr får sjelden slike muligheter, selv om de er friske nok til å bevege seg, og har mentalt behov for utfordringer.
I dag finnes det svært mange alternative metoder til dyreforsøk. Mange av disse alternativene har fordeler utover det at de sparer dyreliv: De er billigere enn dyr, og gir raskere og sikrere resultater. Et stort problem er at mange slike metoder er dårlig kjent. Dessuten krever enkelte internasjonale regelverk fremdeles bruk av de tradisjonelle dyretestene selv om gode alternativer eksisterer, simpelthen på grunn av tradisjon og tungrodde byråkratiske systemer.
Cellekulturer kan bl.a. brukes til fremstilling av vaksiner. Mikroorganismer kan erstatte dyr f.eks. ved testing av hvordan gifter skader arvemassen. Kjemiske metoder kan bl.a. brukes til å bestemme vitaminer, hormoner og gifter. Matematiske modeller kan brukes til å vise sykdomsprosesser, og til å bestemme giftighetsgraden i stoffer. Datamodeller kan f.eks. vise funksjonene i organer som hjerte, lunger og nyrer, og kan benyttes til å lære opp studenter i operasjonsteknikker. Mekaniske modeller kan brukes til opplæring i kirurgi og anatomi.
I dag brukes store ressurser på å forske frem medisiner mot livsstilssykdommer, og på å vise hvordan miljøgifter skader dyr og mennesker. Til slik forskning går det med mange dyr. Problemet ville blitt redusert hvis flere ressurser ble satt inn på å forebygge livsstilssykdommer, og hindre forurensning av miljøet.
Dyrebeskyttelsen Norge:
Administrerer "Fond for alternativ forskning", som årlig deler ut midler til utvikling av alternativer til dyreforsøk.
Har et medlem i Forsøksdyrutvalget, og taler slik dyrenes sak ved hvert forsøk som utvalget vurderer.
Sprer informasjon om forsøksdyrenes situasjon, og om alternativer til dyreforsøk.
Arbeider for å styrke forsøksdyrenes rettsvern, og bidro til at dyr som blir brukt i undervisning fikk skjerpet vern under dyrevernloven i 2000.
1) "Djurforsøk", SOU 1998:75, Fritzes offentliga publikationer.
2) Lafolette, Hugh, og Shanks, Niall, "Brute Science, Dilemmas of animal experimentation", Routledge, 1996.
3) Clarke, Paul A.B., og Linzey, Andrew, "Political theory and animal rights", Pluto Press, 1990.
4) Lov om dyrevern av 20.12.74 nr. 73 kp. VI.
5) Forskrift om forsøk med dyr av 15.01.96.
6) Forsøksdyrutvalget, "Antall dyr brukt i 1999", Statens dyrehelsetilsyn, 2000.
7) "European Convention for the protection of vertebrate animals used for experimental and other scientific purposes", the Council of Europe.
8) A. Hem et al., "Kompendium i forsøksdyrlære", Norges veterinærhøgskole, 2001.
9) OECD guidelines, 2001.
|
|