Truslene tigeren står ovenfor 2 Hvorfor verne tigeren?. 3 Filosofiske begrunnelser for dyrevern. 5 1) Rettighetstenkning som begrunnelse for dyrevern. 5 2) Utilitarisme (Nyttighetsprinsippet) 5 3) Sympati - følelser 6 Spesisisme som den neste frigjøringskampen. 6 Hva gjøres for å bevare tigerbestanden som truet art?. 7 Tigerens fremtid er fortsatt usikker 8

 "Tigeren er blitt et symbol på den skrøpelige eksistens av selv det sterkeste medlem av dyreriket i vår verden, og vi håper inderlig at det vil bli tatt hurtige forholdsregler for å sikre dens overlevelse. Vi håper at vi ikke har tatt et siste blikk på dette skjønne dyr i all sin prakt og ære!"

Indias nasjonaldyr, tigeren (Panthera Tigris), størst av alle kattedyr, ble omtalt slik på 1970-tallet av representanter for Project Tiger, et av de viktigste bevaringstiltakene for å bevare tigerens status. Tigeren regnes blant de mest truede artene på jorden, og India er nettopp det landet hvor det fins flest tigere igjen.

Mye av reduksjonen i tigerbestanden kan menneskene bebreides for. Krypskytning, tap av leveområde og konflikt med lokalbefolkningen verden over utgjør de største truslene mot bestanden i dag. Hele det siste tiåret har Sibirtigeren vært på WWF's liste over de ti artene som er mest etterspurt på den internasjonale svartebørsen. Den illegale handelen med truede arter, som også gjelder tigeren, regnes som ett av de største illegale markedene i verden etter narkotika og våpen.

Selv om det ikke finnes presise tall på verdens tigerbestand, regner forskere med at tallet har sunket med 95 prosent siden begynnelsen av 1900-tallet. Av en opprinnelig bestand på mer enn 100 000 tigere med åtte forskjellige underarter er det i følge anslag fra den internasjonale naturvernunionen (IUCN) bare mellom 5000 og 7000 av dette store, elegante og skjønne kattedyret tilbake i naturen. Alle de fem resterende underartene av tigrene - Sibirsk (også kalt Amur), Bengalsk, Indokinesisk, Sørkinesisk, og Sumatrisk er i fare innenfor sine landområder. I forrige århundre døde tre av de åtte underartene til tigeren ut. Bali-tigeren døde ut i 1940 årene, den kaspiske tiger i 1970årene, mens Java-tigeren ble regnet som utdødd rase i 1980årene. Den sørkinesiske tigeren ser ut til å gå den samme skjebnen i møte. Samtidig er den kinesiske bestanden av den sibirske tiger på et kritisk stadium, selv om det finnes 400 til 500 i Russland. I tillegg lever rundt 500 Sibirske tigere i dyrehager rundt omkring i verden.

Circatall og fordelinger blant underartene (kilde: www.wwf.no/core/truede_arter/tiger.asp)
Underarter	Estimert antall		Fordeling
	Minimum	Maximum
Bengalsk tiger	3176	4556	Bangladesh, Bhutan, Kina, India, Burma, Nepal
Sibirsk tiger	336	406	Kina, Nord-Korea, Russland
Sørkinesisk tiger	20	30	Sør Kina
Indonesisk tiger	1220	1785	Kambodsja, Kina, Laos, Burma, Malaysia, Thailand, Vietnam
Totalt	5183	7277

Tigeren finnes i dag i bare 14 av opprinnelig 24 land. De fleste lever såpass atskilt i små, isolerte jungelområder at det knapt kan regnes som en bestand.

Truslene tigeren står ovenfor

Tigerbestanden har ikke tålt beskatningen opp gjennom det siste århundret. Tap av leveområde, krypskytteri samt konflikter med mennesker har økt faren for tigerens utryddelse. Over hele leveområdet blir tigeren forgiftet, drept med elektrisitet, sprengt av landminer, fanget i feller og snarer, skutt eller fanget som unger.

For mindre enn hundre år siden levde tigere i området fra Øst-Tyrkia og langs den sørlige delen av det Kaspiske Hav, østover gjennom Sentral-Asia, så langt som til Okhotsk havet, sørover, gjennom det østlige Kina til det indiske subkontinentet, og hele Sørøst-Asia til og med de indonesiske øyene Sumatra, Java og Bali. Dette leveområdet har minket dramatisk og blitt veldig oppstykket i løpet av de siste tiårene. Tigere finnes nå i spredte populasjoner i deler av det indiske subkontinentet, Sørøst-Asia, Sumatra og lengst øst i Russland. I tillegg lever et lite antall i Kina, og muligens i Nord-Korea.

Krypskytning

Krypskytning - jakt for å møte etterspørselen fra den illegale handelen med ville dyr - truer fortsatt tigeren. Det har skjedd en rovdrift på det flotte skinnet gjennom hele 1900-tallet, og markedet har vært spesielt stort for tepper og jakker av tigerskinn i enkelte kretser.

Mens hovedårsaken til nedgangen i tigerbestanden inntil 1930-årene antagelig var jakt for sportens skyld (troféjakt) handler krypskytning i dag om å møte etterspørselen etter kinesiske medisinske produkter. I de siste årene år er etterspørselen på kroppsdeler fra tigeren til bruk i tradisjonell kinesisk medisin økt voldsomt. Dette skyldes mye fremgangen i den sørøstasiatiske og den østasiatiske økonomien siden 1970-årene. Det er spesielt tigerens værhår, øyne, hjerne, haler og bein som anvendes i medisiner man tror vil kurere alt fra tannpine til epilepsi. Medisinene selges på det kinesiske markedet og i det større Asia, men også blant asiatiske immigranter i Nord-Amerika og Europa.

I India vet man at hundrevis av tigere har blitt drept av krypskyttere. Mørketallene er imidlertid store, ettersom mesteparten av jakten er vanskelig å oppdage. Utenlandske turister som betaler flere tusen dollar for å skyte ville dyr som tigeren er også med på å støtte opp om rovdriften.

Tap av leveområde leder til konflikt med lokalbefolkningen

I møtet mellom tigeren og lokalbefolkningen oppstår stadig konfliktsituasjoner. Mellom 1940 og slutten av 1980-årene var den største trusselen tap av leveområder som menneskene forårsaket. Befolkningsveksten, skogshugsten og utvinningen av mineraler har skjøvet tigeren vekk fra deres reservater. For en tiger som trenger store territorier blir det problematisk at deres naturlige boområde blir stadig mindre. Tigrene kan med menneskene så tett innpå lett føle seg isolerte og ufri, noe som igjen kan føre til dødbringende kamper om territorium mellom tigrene og menneskene. Færre naturlige byttedyr er en annen konsekvens, slik at tigrene  må oppsøke bebodde områder der den ikke hører hjemme  - som byer og landsbyer - for å finne mat. Tigeren tvinges til å drepe husdyr, og blir selv et skadedyr og dermed forfulgt og i verste fall avlivet. En ytterligere konsekvens er at de fleste av nasjonalparkene og reservatene er så små at tigerhannene ikke kan søke hunner på andre områder. Risikoen for innavl som lett gir mindre levedyktig avkom og nedsatt fruktbarhet hos hannene øker dermed mye.[1]

Hvorfor verne tigeren?

Argumentene for hvorfor man  skal bevare denne utrydningstruede arten er sammensatte, og føyer seg inn under de mange, mer generelle argumentene for hvorfor man skal bevare artsmangfoldet. Jeg skal i denne artikkelen konsentrere meg om de etiske og moralske grunner, men nevner likevel andre vel så viktige innvendinger.[2]

1. Økologisk nødvendig
Biologiske organismer er avhengige av hverandre for å overleve. De lever i et nett av kompliserte samspill. En skade på ett sted i det økologiske nettet, kan få uante konsekvenser et annet sted.

2. Manglende kunnskap
Vi antar at storparten av verdens arter gjenstår å bli beskrevet. Hittil er ca. 1,5 millioner arter beskrevet, men man regner med at det finnes over 10 millioner.

3. Indikatororganismer
Svingninger i bestander kan være et varsel om at noe er galt i naturen. Slik kan alvorlige miljøforurensninger oppdages.

4. Kilde til vekstforedling
De viktigste matproduserende vekstene stammer fra et lite antall ville vekster. For å utvikle høyere avlinger og større motstandskraft mot sykdommer, er det nødvendig å ha tilgang på ville arter i den videre planteforedlingen.

5. Basis for framstilling av medisiner
Ca. 40 % av medisinene som fins på markedet kommer opprinnelig fra ville planter. I jakten på nye medisiner i kampen mot kreft, aids osv., er de ville vekstene en viktig ressurs.

6. Kilde til kreativitet og inspirasjon
Mangfoldet i naturen, med sinnrike tilpasninger og vakre og fullendte former, gir menneskene etiske, intellektuelle og følelsesmessige impulser.

7. Basis for industrien
Ville dyr og planter har alltid vært menneskets viktigste ressurs i kampen for å overleve.

8. Etiske og moralske grunner
Utryddelse av arter er irreversibel (uomstøtelig). Man spør seg hvilken rett menneskene har til å utrydde andre arter.

Dyreetikken

Skal man gå mer spesifikt inn på bevaring av arter som et dyrevernspørsmål bør man kjenne til dyreetikken. Som en egen gren av etikken omhandler den spørsmålet om dyrs interesser og rettigheter. 

Tanken om at dyr skal tilkjennes rettigheter handler mye om hvordan vi skal forstå de ikke-menneskelige dyr, og forutsetter at menneskene skal omgås andre arter på en anstendig måte.

I nyere tid har det skjedd en utvikling i oppfatningene av forholdet mellom mennesker og dyr som har gjort idéene om å tilkjenne dyr rettigheter og etisk relevante interesser tenkelige.

Medfølelsen med dyrene er blitt større i takt med større intervensjon og rasjonalisering av omgivelsene. Industrialiseringen og urbaniseringen i det 18. århundret med oppfostring og drap av dyr ut fra menneskelig konsum er aspekter av denne intervensjon. Likeledes er avskyen og bekymringen forbundet med drapet på dyrene blitt mer fremtredende i takt med at avlivningen er blitt mer effektivisert og ofte fjernet fra det offentlige lys. Videre gjorde de tekniske og naturvitenskapelige fremskritt i løpet av det 19. århundre det mulig å utnytte, kontrollere og intervenere i omgivelsene i en helt annen målestokk enn det hadde vært for den førindustrielle bonde. Dyrene ble i dette tidsrommet fraværende i det daglige liv for borgerskapet i byene, idet den enkelte ikke lengre følte seg avhengig av dyrenes arbeidskraft for å overleve. Mens den sosiale avstanden til dyrene dermed økte i byene, delte man til gjengjeld hus med en ny type dyr, kjæledyrene, som det ble stadig flere av.

En annen beslektet utvikling er de nye oppfatninger av mennesket. Moderne vitenskap har med utviklingslæren, legevitenskapen og adferdsstudiene av dyr gjort grensen mellom mennesker og dyr hårfin og usikker på en annen måte enn tidligere. Forestillingen om at mennesker og dyr er del av et større fellesskap er knyttet til de umiddelbart (usynlige) likheter mellom organiske, levende vesener.

Filosofiske begrunnelser for dyrevern

Det er i utgangspunktet flere filosofiske retninger innen dyreetikken, som gir en utdypning av de etiske og moralske grunner til at man skal bevare artsmangfoldet. Grad av artsforskjeller og evnen til å kjenne smerte - lidelse - står sentralt i vurderingen av dyrs rettigheter, og som vi skal se er disse to fenomener fremtredende i den filosofiske debatten.

1) Rettighetstenkning som begrunnelse for dyrevern

Tom Regan tar i sin bok The case for animal rights til orde for at dyr skal ha rettigheter når han hevder at alle livssubjekter (subjects of a life) har en iboende verdi. Dette betyr at dyrene ikke bør behandles som om de var midler til et mål (Regan 1983). «Bare vesener med en iboende verdi har rettigheter. Iboende verdi er det som individer har uavhengig av hvor gode eller brukbare de er for andre, for rettigheter er det som beskytter deres verdi.» Å være livssubjekt innebærer å være i stand til å oppfatte og huske, å ha forestillinger, behov og preferanser, å handle intensjonelt i jakten på sine ønsker eller mål, å ha et følelsesliv, samt en fornemmelse for fremtiden (s.264).

Menneskene har i følge Regan ingen identifiserbare karakteristika som ikke dyrene også har. Derfor skal dyrene ha de samme moralske rettighetene som menneskene og han tillegger som nevnt dyr iboende verdi. Regan går her mot andre filosofer, som bl. a. Carl Cohen, som argumenterer for at evnen til fri moralsk vurderingsevne skiller menneskene fra dyrene, og at dyrene dermed ikke kan ha rettigheter. Som moralfilosof tolker han  menneskers manglende respekt for dyrene som uttrykk for innbilskhet og sjåvinisme.

2) Utilitarisme (Nyttighetsprinsippet)

Utilitarisme ble først beskrevet av Jeremy Bentham (1784 - 1832).

I 1780 fastslo den britiske filosofen i sin Introduction to the principles of morals and legislation at spørsmålet er ikke om dyrene kan tenke eller snakke, men om de kan lide. Ettersom både dyr og mennesker kan lide anser han dyr og mennesker for å være likestilte.

I 1975 ga den australske filosofen Peter Singer ut sin bok Animal Liberation, A new ethic for our treatment of animals, og både boken og året 1975 blir ofte nevnt som startskuddet for den moderne dyrerettighetsbevegelsen som særlig i USA, Canada og Europa ble mer aktiv i 1970-årene.  Året etter oppstod aksjonsnettverket Animal Liberation Front i England, og opp gjennom 1970 årene og 1980 årene ble både ulovlige direkte aksjoner og lovlige kampanjer for dyrenes rettigheter mer utbredt især i USA og Nordvest-Europa. Regan påvirket starten på den moderne dyrerettighetsbevegelsen Det er mulig at den politiske aktivisme ville blomstret opp også uten Singers bok, men Singer, Regan og en håndfull andre filosofer ga dyrerettighetsaktivistene argumenter hvis betydning ikke skal underdrives.

Singers moralfilosofi representerer en utilitaristisk posisjon. I følge utilitarismen er ikke en handling i seg selv moralsk god eller moralsk forkastelig, men må vurderes i forhold til de konsekvenser den har for balansen mellom nytelse og smerte i verden.

Singer mener at mennesker skal anerkjenne de ikke-menneskelige dyrs interesser ut fra et prinsipp om likhet som går på tvers av arter. Singers likhetsprinsipp er likhet i betydningen likeberettigelse, og  likeberettigelsen knyttet til forestillingen om at mennesker og dyr er del av et større fellesskap. Det er evnen til å føle smerte og ikke størrelsen på et levende vesens intellekt, som ifølge Singer burde være avgjørende for hvordan mennesker behandler dette vesen. På samme måte som vi respekterer mentalt handikappede medlemmer av vår egen art, skal vi respektere alle følende vesener. Alt annet oppfatter Singer som spesisisme eller artsrasisme, idet han forkaster alle forsøk, også de religiøst begrunnede, på å tilkjenne menneskene en særlig utvalgt plass i verden (Singer 1995). Singer redegjorde her for det betenkelige i å bruke dyr til forsøk og matproduksjon - og ikke mennesker til det samme. For Singer er dette ikke noe mindre galt enn slaveri eller annen form for rasisme. Han hevder at hvis artsforskjeller bare er raseforskjeller, så er det galt å vektlegge slike forskjeller i behandlingen av mennesker og dyr.

I motsetning til Regan skriver ikke Singer i Animal Liberation noe om at dyr skal ha rettigheter. Smerte er smerte for Singer, uansett art, og like interessehensyn når det gjelder smerte er begrunnelsen Singer gir for å gi dyr rettigheter. Han er dermed kritisk til Descartes som forsvarte dyreforsøk ut fra idéen om at de manglet evnen til å kjenne smerte og til å tenke - og dermed var som sjelløse maskiner å regne.

3) Sympati - følelser

Sympatien kan trekkes inn som en tredje grein. Som sitatet fra Djuretik - en overblik av Lori Gruen sier: «Visserligen finns det olika filosofiska principer som kan vara till hjälp i att besluta hur vi bör behandla djur. Men en tråd löper genom alla dem som tål kritisk granskning: vi bör inte behandla djur så som vi, som samhälle. behandlar dem i dag…. Våra moraliska val är sällan extrema. Det är helt enkelt inte sant att jag skulle lida stor skada utan en päls eller lammstek. Praktisk taget ingen av oss kommer någonsin att behöva välja mellan vår baby och vår hund. I hypoteser kan man klargöra och förfina våra moraliska intuitioner och principer, men våra val, och miljarder djurs lidande, är inte hypotetiska. Hur man än drar gränsen, finns det inget försvar för att behandla djur på annat sätt än som varelser som är värda moralisk hänsyn».

Imidlertid fins det klare innvendinger mot å trekke inn følelser som grunnlag for dyreetikken. Immanuel Kant (når….) hadde flere tanker som han mente la grunnlag for å utelate følelser eller sympati:

Følelser er flyktige. Det du mener i dag mener du kanskje ikke i morgen.

Følelser er ikke jevnt fordelt. De som viser sympati kan favorisere. Et eksempel er at vi kan ha store følelser for kjæledyrene, men ikke for produksjonsdyr/dyrene vi spiser.

Konklusjon: På dette grunnlaget er følelsesmessig etikk ikke universalbar - man kan ikke gjennom denne fastslå etiske lover.

Det andre og tredje punktet viser at en etikk på grunnlag av følelser er uforenlig med ideen om at alle skal behandles likt eller rettferdig.

Senere er Kant blitt kritisert av dyreetikere. I moderne moralfilsofiske retninger som nærhetsetikk og omsorgsetikk er følelsene helt sentrale, og synet på om følelser bør inkluderes er blitt mer nyansert. For dyrevernere er det gjerne lettere å appellere til følelser hos menneskene, ettersom den mer teoretiske utilitarismen og rettighetsteorien i mindre grad kan gå inn på oss. [3]

Spesisisme som den neste frigjøringskampen

Mange mener dyrenes kamp for frigjøring nå er neste steg på veien mot en verden der alle stiller med de samme rettighetene. Både Singer og Regan sammenligner eksplisitt kampen for dyrenes frigjøring med tidligere tiders frigjøringsbevegelser. De mener at menneskers medfølelse med tiden vil vokse til også å inkludere dyrene, og de problematiserer på hver sin måte skarpe artsgrenser mellom mennesker og ikke-menneskelige dyr. Selve betegnelsen "ikke-menneskelige dyr" henviser til at også mennesket er et dyr, om enn et dyr med visse særskilte evner. Først og fremst spør de om ikke dyrene er etisk relevante, dvs. om ikke det skillet som angir at vi skal ta etisk hensyn til andre mennesker, men ikke til de ikke-menneskelige dyr, er vilkårlig. Aristoteles' oppfatning av at naturen ikke skapte noe uten grunn, er relevant i denne sammenheng. Planter var skapt med henblikk på dyrene, og dyr var skapt med henblikk på menneskene (Thomas 1983:17).

Dyrs etiske relevans per i dag

Mange i dag ville nok svare bekreftende på spørsmålet om hvorvidt dyr er etisk relevante. Selv om det fins motstridende oppfatninger av artsgrensen mellom mennesker og dyr, så er idéen om å ta etisk hensyn til dyr nå en del av dyrevernlovgivningen. Oppfatningen av artsgrensen mellom mennesker og dyr har aldri vært gitt og uproblematisk, snarere vag og i konstant forandring både historisk og kulturelt. For eksempel var Descartes' beskrivelse i 1630-årene av dyrene som sjelløse maskiner også i hans samtid gjenstand for problematisering. Tolkningen av Bibelen har også vært i forandring. Opp gjennom historien har man både fortolket Bibelen slik at menneskene skal underlegge seg dyrene, samtidig som Bibelen både før og nå har blitt fortolket langt mer dyrevennlig. Da har man lagt større vekt på at menneskene som dyrene er en del av Guds skaperverk, eller på menneskets posisjon som ansvarlig og kjærlig forvalter av naturen. Vår forståelse av menneskers relasjon til sine omgivelser er på en annen måte enn tidligere preget av en bevissthet på skillet menneske og natur, og hvor flytende den er. Menneskene har tatt innover seg at selv om det er forskjeller på mennesker og andre dyr, så kan disse forskjeller ikke rettferdiggjøre at vi i for høy grad ignorerer dyrenes velferd.

Hva gjøres for å bevare tigerbestanden som truet art?

Da man tok innover seg at tigeren som art kanskje ville dø ut sammensatte man en internasjonal redningsinnsats, støttet av myndigheter, organisasjoner og frivillige. Mye er blitt gjort siden, og fremtidsutsiktene for tigerbestanden har blitt klart bedre de siste årtier. 

Flere internasjonale organisasjoner arbeider for å redde tigeren. WWF (Verdens naturfond) "the World Wildlife Fund" er én av disse. Som en av verdens største og mest innflytelsesrike organisasjoner for vern av natur og miljø har organisasjonen bevaring av tigeren som et hovedsatningsområde. WWF's strategi og handlingsplan for bevaring av tiger - Conserving Tigers in the Wild: A WWF Framework Strategy for Action 2002-2010- har tanken om at både mennesker og dyr skal ha fordel av vernede områder som utgangspunkt. Handlingsplanen identifiserer viktige tigerområder hvor sjansene er best for en langvarig bevaring av tigeren. WWF ønsker å redusere den ulovlige jakten, avskaffe handelen med tigerprodukter samt gi insentiver som vil oppmuntre lokalsamfunn til å støtte bevaringen av tiger.

WWF spilte en svært sentral rolle i realiseringen av "Project Tiger" i India i 1973. Da var det anslagsvis 1 800 dyr igjen i India. Som landet med  flest tigere igjen, telte opprettelsen av opprinnelig 9 tiger-reservat (dette tallet har blitt høyere og høyere), samt forflytting av folk og tamkveg bort fra tigerens leveområde mye for bevaring av tigerbestanden. [4] I 1990 antok man et bestanden talte 4 300 dyr. Altså en fordobling i løpet av 20 år. Men man innså at for å holde bestanden oppe kreves det stadig innsats, og India er nå involvert i et massivt bevaringsarbeid som dekker over 30 nasjonalparker og friområder. WWF støtter også nasjonalparker i Russland og Indonesia som er bosted for tigere. Videre er organisasjonen aktiv i  Bangladesh, Bhutan - den skogkledde foten av Himalayafjellene -  og Kambodsja.

WWF arbeider også på tvers av grenser. Et eksempel er det tette samarbeidet organisasjonen har med India omkring grønne korridorer for å bedre spesielt bengaltigerens framtidsutsikter. Dette WWF-initierte Terai Arc Landscape-programmet sikter mot å utvide leveområdet for tiger ved å gjenopprette landskapskorridoren som tidligere knyttet sammen nasjonalparken i det nepalske lavlandet med verneområdet i India.[5] Dette har nå lykkes. En "biologisk korridor" ble i 2001 dannet  mellom India og Nepal. Flere uavhengige kilder har bekreftet at den bengalske tigeren benytter seg av korridoren. Eksemplet viser at når tigeren får spre seg over større områder så gir det bedre beskyttelse av den samlede bestand, og færre konflikter mellom tigrene og lokalbefolkningen oppstår.[6]

Tigerfondet (Save the Tiger Fund) ble etablert i 1995 av private miljøverngrupper og amerikanske myndigheter i fellesskap for å støtte langsiktig bevaring av (Asias) gjenværende bestand av ville tigere. Fondet støtter en rekke bevaringsprosjekter i tigerens landområder, i USA og i Europa.  Siden starten har fondet brukt rundt $12 millioner dollar fordelt på rundt 200 prosjekter på forskning på og bevaring av tigeren. I 1998 ble The Tiger Emergency Fund (TEF) startet av WWF og IUCN. TEF skal håndtere mer umiddelbare trusler mot ville tigerbestander. De støtter prosjekter i blant annet India, Russland og Vietnam.

CITES (Convention on International Trade in Endangered Species of wild Fauna and Flora) er en FN-ledet konferanse om den internasjonale handelen med truede arter. Den skal oppdatere det internasjonale regelverket for, og dermed regulere handelen med, dyr og planter for å unngå at de mest truede artene blir utryddet. I konvensjonens forord heter det at "internasjonalt samarbeid er avgjørende for vern av visse ville plante- og dyrearter arter mot overutnyttelse ved internasjonal handel." En total avverging av tyvjakt og smugling er beviselig vanskelig, og nasjonale tiltak er ikke nok med mindre man også innfører regulering av innførselen.[7]

WWF og TRAFFIC - et internasjonalt overvåkingsprogram for overvåkning av vilthandel som WWF og IUCN står bak - arbeider i nært samarbeid med CITES for å få forbruket av tiger til medisinske formål ned, og å oppfordre til bruk av effektive alternativer. I India blant annet har TRAFFICs arbeid ført til en rekke beslag av tigerprodukter, arrestasjon av en betydelig smuglerliga, og avdekking av ulovlige handelsruter mellom India, Nepal, Bhutan og Øst-Asia.[8]

TRAFFIC har intensivert overvåkningen i Russland. Dette har sammenheng med at den økonomiske krisen i Russland, kombinert med en avtakende grensekontroll og lettere tilgang til det asiatiske markedet, har ført til en sterk økning i uolvlig jakt. En konsekvens er at Russland er blitt en av de største leverandørene til tradisjonell kinesisk medisin, hovedsakelig til Øst-Asia, samtidig som man også har funnet tigerprodukter til salgs på Russlands eget marked. WWF har i samarbeid med den russiske regjeringen, lokale foreninger og utenlandske naturvernorganisasjoner klart å bryte opp krypskyttermiljøene, og den sibirske tigerbestanden i det østlige russland er i dag stabilisert. I følge anslag gjort av Tigerfondet har krypskytning av tiger i regionen gått ned med så mye som 60 prosent sent på 90-tallet.

WWF har også kampanjer gående for å få til et strengere lovverk i Nord-Amerika med forbud mot import og salg av disse medisinene. Tiltak som skal dempe etterspørselen etter tigerprodukter i Kina, USA og andre markeder oppnår stadig mer oppmerksomhet og resultater. "We have seen a major shift in attitudes at the highest level of government that is having a big impact, sier Ginette Hemley, visepresident i WWF.

WWF spilte videre en aktiv rolle i etableringen av Det globale tigerforumet. Dette er en regional avtale mellom 11 av de 14 tigerlandene. Målet er å stoppe den illegale handelen av kroppsdeler fra tiger, øke utstrekningen av beskyttede leveområder og fremme opplæring, oppmerksomhet og vitenskapelig forskning. Fem land har til nå ratifisert avtalen (Bangladesh, Bhutan, India, Myanmar og Vietnam). 

Tigerens fremtid er fortsatt usikker

Et tiår tilbake fryktet mange naturvernere det verste for verdens villtigerbestand. 3 av 8 tiger underarter hadde allerede blitt utryddet, og man fryktet at den omfattende krypskytningen og ødeleggelsen av dyrenes leveområder ville utrydde resten også. Naturvernere har i dag blitt mer positive idet de ser at tigerbestanden nå har stabilisert seg.[9] Sammenligner man omfanget av bestanden i dag med ganske få tiår tilbake, så er statistikken oppløftende. Selv om de fortsatt er i fare i sine landområder, streifer de fortsatt i skoger og på gressletter på det indiske kontinent, i tropiske skoger i Indonesia og i sørøst Asia og i øst Russland. Forutsetningen for at den skal opprettholdes er beskyttelse av de gjenværende tigerreservater rundt omkring i verden.[10] "If we're able to protect the existing wild areas we have left, we can increase the world tiger population ten-fold," uttalte John Robinson i "the Wildlife Conservation Society".[11]

En ytterligere forutsetning er forskning. I dag fins mer tilgjengelig forskning om bevaring av tigerens leveområder sett bare i forhold til et tiår tilbake. Forskningsresultatene har hatt en avgjørende innvirkning på hvordan man håndterer utrydningstrusselen, hvor kunstig befruktning er et eksempel.[12]

Mye gjenstår imidlertid, og mange teoretikere mener stadig at tigerens overlevelsessjanser er liten. Oppfatningen er at arbeidet som er blitt gjort de siste 20 år er bare noe som kan forlenge artens liv, mens det garanterer ikke dens fremtid. Man ser lite fremskritt innenfor bekjempelse av illegal handel og andre trusler mot tigerbestanden. Videre vurderes lovverket per i dag for beskyttelse av tigrene og deres reservater som utilstrekkelig for at tigeren skal ha en sjanse til å overleve.