|
|
|
|
I den norske kystkulturen har det vært tradisjon for å betrakte fisk som mat mer enn medskapninger. Fisk har et fremmedartet kroppsspråk og mangler mimikk. De får ikke hjertene våre til å renne over av omsorgsfølelse og sympati.
Innen vitenskapelige miljøer erkjenner likevel stadig flere at velferden til disse dyrene må tas på alvor. Som alle virveldyr har fisk en velutviklet smerteledning fra kroppens vev via ryggmargen til hjernen, og dette apparatet har samme relative størrelse som hos pattedyr, og lager sterke følelsesmessige impulser for at fisken skal fjerne seg fra en ubehags- eller smerteutløsende faktor (Brattelid 1999). Fisk svømmer raskt unna negative sansestimuli. Gjorde den ikke det, ville den raskt bli dødsdømt av evolusjonens seleksjonsmekanismer. I forsøk lærer den lettest ved å bli "straffet" med smerte, fordi den prøver så sterkt å unngå den. Videre har fisk en svært nyansert oppfatning av virkeligheten ved hjelp av utmerkede sanser. Synssansen er god. Det indre øre og sidelinjeorganet registrerer i fellesskap både lyd, fiskens egenbevegelse og små vannbevegelser. Derfor kan fisk f.eks. "blindsvømme" i grumset vann. Luktesansen er velutviklet, med en ekstrem følsomhet. Den spiller en viktig rolle i næringssøk, orientering under vandring, i paringslek og skjelning av hvert enkelt individ i en flokk. Fisken har smaks-celler over hele kroppen, og mange fiskearter kan "smake" på et mulig bytte før det tas inn i munnen. Regnbueørreten bruker trolig sin magnetsans til navigasjon. Naturen ville neppe ha utviklet fiskeartenes rike og varierte sanseapparat om ikke fiskehjernen kunne omsette informasjonen til nyttig handling basert på tidligere erfaringer ved å vurdere og tenke (Børresen 2000). Fiskehjernen anses som mer enn tilstrekkelig til slik aktivitet (Kesner 1990).
En god del mennesker er på vei bort fra holdninger der naturen og dyrene er til for menneskets del. Trenden går i retning av mer økologiske synspunkter, der mennesket er en del av et større fellesskap blant alt levende liv. Dette gjør seg også gjeldende blant forbrukerne i mange land. De blir gjennomgående mer opptatt av at også fisk skal ha et godt liv før den konsumeres som mat. Europarådet har kommet med et utkast til anbefalte etiske normer for hold av oppdrettsfisk. EUs veterinærkomité har for tiden sterk fokus på dyrevelferd hos fisk. I det følgende vil jeg drøfte fiske og fiskeoppdrett i lys av dyrevernloven, som også omfatter fisk. Hovedtankegangen i denne loven er at "dyr ikkje skal lida i utrengsmål". Det er følgelig tillatt med en viss, begrenset "liding" dersom andre forhold er tungtveiende nok.
Anvendt på fiske blir min tolkning slik: Fangstmetoder innebærer lidelse for fisken. Både garnfiske (langvaring avlivingsprosess), notfiske (kveling) eller fiske med sluk (krok i mage/munnhule) er brutale handlinger. Metodene er likevel lovlige, fordi det er vanskelig å unngå at fangst av vill fisk medfører smerte. Dessuten har slik fisk fått leve livet i sitt rette miljø inntil den ble fanget, og lidelsen varer ikke lenge i forhold til det øvrige livsløp. I tillegg er fisk et sunt og godt næringsmiddel. "Catch-and-release"-fiske innebærer bl.a. at det fiskes med sluk, og at fisken slippes ut i vannet igjen etter endt dyst. Hvis hesikten med denne aktiviteten utelukkende er spenning og underholdning, er nytten eller "trengsmålet" tvilsomt, og aktiviteten bør være ulovlig.
"Fisk i steng" er fisk som er fanget med not, for så å bli oppbevart i en notpose i sjøen til den kan selges. I Sogn & Fjordane brukte en distriktsveterinær korrekt nok dyrevernloven til å gjøre vedtak i en sak der fisk i steng døde unødvendig.
Dyrevernnemnda i Bergen har fått mange henvendelser om fiskekummene på Torget. Fiskene har det trangt, og de oppholder seg i samme kum som krabbe og hummer. Noen fisker har sår, mangler øyne osv. Nemnda registrerte den 24. oktober ca. 25 torsk med snittvekt nær 3 kg sammen med 30 krabber i en kum med et volum på knappe 0,35 m3. På den andre siden kan fisk i kummer ha en viss nytteeffekt ved at de gir reklame for et utmerket næringsmiddel. Det er også en verdi i det å holde flere hundre års Bergens-tradisjon i hevd. Derfor er fiskekummer som konsept lovlig etter dyrevernloven. Likevel bør nemnda gjøre vedtak om en øvre grense på antallet fisk som kan være i en kum, samt stille krav til hvordan selger overvåker fisken - slik at åpenbart syk fisk blir avlivet snarest.
Innen fiskeoppdrett har vi et enda større ansvar, siden vi har tatt kontroll over hele livsløpet til fiskene, fra stryking av stamfisk og fram til slakting. Det dreier seg om et stort antall enkeltindivider. Pr. i dag står anslagsvis 70 millioner individer bare i Hordalands mat- og settefiskanlegg. Dette er et langt høyere tall enn f. eks. tradisjonelt husdyrbruk opererer med.
Siden fiskeoppdrett ble en stor næring på 80-tallet, har det skjedd mye framgang for fiskens velferd. Framgangen har kommet der det er umiddelbart sammenfall mellom god økonomi og god dyrevelferd. Eksempler er reduksjon av sykdom gjennom vaksiner og smittehygienske tiltak, bedre medikamenter mot lus og innvollsorm, bedre fôr og godt tilpassede fôringsrutiner. Likevel må enkelte forhold utredes bedre, og eventuelt korrigeres:
I motsetning til for villfisken, har en her bedre muligheter til å la avlivingen skje kontrollert og med minimal smerte. Mange steder skje likevel kritikkverdig bedøvelse av fisken før bløgging (blodtapping) i fiskeslakteriet. Noen slakterier "bedøver" ved å nedkjøle fisken med is. Da blir fiskens evne til å bevege seg sterkt redusert, og det hele ser tilsynelatende bra ut. Det er likevel dokumentert at nedkjøling ikke minsker fiskens evne til å føle smerte, redsel o.l. Metoden er derfor forbudt. Bedøvelse ved å punpe CO2 inn i karet med fisk, er derimot tillatt. Likevel er denne metoden kritisert. Den fører til kvelning av fisken, som i panikk gjør sitt beste for å komme unna. Kanskje burde man her utnytte fiskens tilpasning til et nær vektløst liv i vann (Børresen 2000). Dens bindevev er derfor mer sårbart for stump vold enn hos landlevende dyr. Hvis fisken kunne sluses inn i ei renne, der hvert individ fikk et raskt og solid slag i hodet, ville de ikke merket påfølgende bløgging.
Landbruksdepartementets råd for dyreetikk kritiserer næringens bruk av underfôring. Med få unntak frarås sultefôring som markeds-, produksjons- eller kvalitetsregulerende tiltak.
Norsk fiskeoppdrett har så langt sagt nei til genmanipulering på fisk. Likevel har den tradisjonelle avlen på oppdrettsfisk hatt mulige bivirkninger, f. eks. hjerteproblemer.
Fiskeoppdrett er et komplisert samspill mellom biologi og teknologi. Hvis noe svikter eller gjøres for dårlig, kan det bli lidelse for fiskene. Det fins en rekke kritiske punkter. Eksempler er lyssetting for å framskynde veksten, det å holde akseptabelt oksygen-nivå i settefisk-kar eller stikkvaksinering.
Forvaltning av dyrevern på fisk er vanskelig, fordi det er for lite tilgjengelig vitenskap. Det skjer ikke nok forskning som går spesifikt på hvordan fisken føler og oppfatter de livsbetingelser vi gir den i oppdrett. Kanskje har Bergens forskningsmiljøer innen fisk og havbruk en oppgave her? I en tid da dyrevernnemndene kjører på sparebluss grunnet mangel på ressurser, vil det være problematisk å gå inn i et såpass krevende og upløyd område. Det er lite av tidligere forvaltningspraksis å orientere seg ut fra, og regelverksutviklingen er ikke kommet langt nok. Til tross for disse problemene, bør fiskeri- og oppdrettsnæringen hilse initiativ fra dyrevernmyndigheter velkommen. Det kan være svært nyttig å ha en gjennomtenkt og offensiv strategi til dyrevern. Disse eksportrettede næringene profilerer seg på at de produserer høykvalitets næringsmidler. God etikk er en del av kvaliteten. Om ikke annet, kan dårlig dyrevelferd for fiskene fort gi grunnlag for en økonomisk baksmell. Hvem husker ikke kjempemessige negative mediaoppslag om fiskeoppdrett da intibiotikabruken var på sitt høyeste? Det kan være farlig å krampholde på en forestilling om at fiskene er så tilbakestående at vi ikke trenger ta dem på alvor som bevisste, følende medskapninger.
|
|