|
|
|
|
Av Ivan Nøtnes, tidligere eier av et hvalmottak på Skrova
Vågehvalobservasjoner er noe usikre: Den samme hvalen kan være observert flere ganger fra samme båt, særlig hvis det er større flokker. Flokker på trekk kan også bli registrert flere ganger. Disse forhold kan føre til for høye tall i registreringene (Christensen). I dag er det kun en inspektør ombord i hver hvalfangstbåt. Det burde vært to inspektører i hver båt, inkludert en utenlandsk.
Til tross for at moderne fartøyer er blitt stadig mer effektive, med hensyn til bl.a. stillegående dieselmotorer (som ga økt fart og rekkevidde), klarer hvalfangere likevel ikke å fylle sine forholdsvis moderate kvoter. I 1998 ble kvoten satt til 671 vågehval, men kun 625 dyr ble tatt. I 1999 ble kvoten satt til 753 dyr, men bare 598 ble fanget. Selv om fangsttiden har vært forlenget og restkvotene har vært overført til neste års kvote, har det ikke lykkes å fange de angitte hvalene. Dette er ikke i samsvar med inntrykket i media: At hvalbestanden har økt eller i verste fall holdt seg stabil i antall.
Forskning viser at det fødes 42,7 prosent hunnhval og 57,3 prosent hanner (marinbiologene Jonsgård/Christensen). I Barentshavet var 40% hunner kjønnsmodne mot 70% ved Øst- og Vest-Grønland, et tallmateriale som viser at det er fangstet sterkt (Christensen). Det fanges i gjennomsnitt 75% hunndyr, ved Spitsbergen 90 prosent. En av grunnene til denne skjevheten i kjønnet på hvalene er at drektige hunner vandrer lengst nord og ankommer nordområdene først på leting etter mat. Av den grunn bør det nordøstre Barentshavet og området rundt Spitsbergen fredes.
Vågehvalen reproduserer mellom november og mars. Hunnen er drektige i 10 måneder, og kalvene dier i 4 til 6 måneder. Fangstdata viser at det er fanget diende kalver med melk i magen så sent som 4. juli (Jonsgård), noe som beviser at tidlig fangst er ødeleggende for kalver som er avhengige av morens melk. Det er underlig at fangsten starter så tidlig, når man vet at det er de drektige og diende hunndyr som først kommer på trekk nordover. Enda underligere blir det når lederen for hvalforskningen, Lars Walløe, anbefaler at det helst fanges moden, drektig vågehval. Denne praksisen er forkastelig fra et forvaltningssynspunkt.
Forskning viser at det har vært en reduksjon i antall vågehval til tross for restriksjoner på fangsten (Christensen). For egen del registrerte jeg på hvalmottaket på Skrova et vekttap pr. enhet på ca. 700 kg i fangstene fra Barentshavet fra 1950-årene utover i 70-årene, altså yngre og yngre dyr i fangstene. Vekttapet var særlig markant utover i 70-årene. Vanligvis fører kvoter til at uttak av de største dyrene gir størst lønnsomhet. Mine observasjoner tyder derfor på at antallet store, kjønnsmodne vågehval er blitt drastisk redusert. Dersom dette er tilfellet vil bestandens formeringspotensial være nedsatt, noe som kan ha dramatiske konsekvenser.
HVORFOR HVALFANGST ER DYREPLAGERI
Paradoksene står i kø. Fotsaksen er forbudt etter norsk lov. Krøking av levende dyr er forbudt. Det er ikke lov å krøke levende fisk på angel for å
fiske med. Norske bestemmelse setter strenge restriksjoner for jakt i ynglingstiden - det er bare "skadedyr" som kan utryddes når de er drektige og dier. Men det er i Norge lov å skyte og krøke
diende og drektige hvaler, dyr som veier 8-9 tonn. For å drive med hvalfangst er det nødvendig å sette til side intensjonene i norsk dyrevernlovgivning.
Når varmeharpunen rammer dyret, eksploderer den i såret og lager et krater i det knuste kjøttvevet. Ved dårlige treff faller harpunen lettere ut fordi mothakene ikke får feste. Eksempelvis i 1992 hadde en båt 20 bomskudd for å fange 17 hvaler (altså totalt 37 skudd). Enda senere trengte en skytter ca. 30 skudd for å fange fem hvaler. Hvor mange av "bomskuddene" er streifskudd og dermed skadeskyting? I et tidligere intervju med en av oslopressens journalister, Ole Magnus Rapp, uttalte veterinær Ole Egil Øen: "Ett dyr ble registrert dødt først etter 55 minutter etter at skuddet gikk av", og videre "Ingen av dyrene ble skadeskutt eller kom seg unna i live"! Er ikke et dyr som har overlevd i 55 minutter skadeskutt? Er dette kunnskapsløshet eller bevisst feilinformering?
Hvalens dødskamp varer ofte fra 10 minutter til en time før hvalene blør seg til døde. Drukning på grunn av lungeskade ser greit ut i en avlivningsstatistikk, men er det akseptabelt som avlivningsmetode? jakt i ynglingstiden er vanligvis forbudt. Hvorfor er det tillatt under hvalfangsten?
Under utprøvningen av varmharpunen fungerte ikke 10 prosent av ladningene, og er derfor å betrakte som kaldharpun - noe som er ulovlig i Norge. Fangsten ble likevel ikke stoppet da man oppdaget fadesen. Burde ikke da ansvarshavende for forskningsfangsten vært tiltalt og straffet? Hvem har forøvrig patentet og fortjenesten på varmharpunen? Det finnes mange ubesvarte spørsmål, men få nordmenn som er villige til å stille spørsmålene eller konfrontere svarene.
|
|