|
Hva er dagens strafferamme?
Dyrevernlovens straffebestemmelse er §32. Straffesanksjonen er bot eller fengsel i opptil 6 måneder. Hvis tiltalte har vært straffedømt for dyreplageri
tidligere, har retten mulighet til å fastsette en noe lenger fengselsstraff; inntil ett år. I denne artikkelen skal jeg vise hvilke vurderinger retten må
gjøre før den kan domfelle etter §32. Det vil si at jeg gjennomgår en del alminnelig strafferett, sett i lys av dyrevernloven.
Faktum
For at en skal finnes skyldig i dyreplageri, må påtalemyndigheten bevise at en har forbrutt seg mot bestemmelser i dyrevernloven. Dette er et spørsmål
om å kartlegge hva som faktisk har skjedd. Det byr ofte på problemer, fordi selve handlingen/handlingsunnlatelsen (f.eks. slag, manglende mosjon o.l.) finner sted
uten vitner. Forutsatt at dyrevernnemnda har foretatt inspeksjoner eller at andre tør å vitne om hva de har sett og hørt, kan nettet likevel snøre
seg sammen rundt dyreplageren.
Det objektive gjerningsinnhold
Problemet er om den påberopte bestemmelse i dyrevernloven etter sin ordlyd kan ramme dyremishandlingen som har funnet sted. Ofte er dette ganske enkelt å
fastslå, fordi dyrevernloven er så konkret utformet. Er en gris beviselig skoldet før den er død, rammes dette av §9. Er en hund sparket, rammes dette
av §8. Men hva hvis hunden har blitt skutt på med sprettert? Da er det spørsmål om dette kan rammes av §8, som nevner at "lignende" handlinger som slag og spark rammes.
Påtalemyndigheten må da argumentere for at §8 også rammer sprettertskudd, mens dyreplagerens advokat må argumentere for det motsatte. Ved slike tvilsspørsmål
er dyrevernlovens §2 god å ha i bakhånd for den som forsvarer dyrets interesser. §2 forbyr etter sin ordlyd all dyremishandling som skjer "i utrengsmål".
Subjektiv skyld
En hovedregel i strafferetten er at ingen kan dømmes uten skyld. Etter dyrevernloven kan skylden være forsettlig, dvs. "med vilje", eller den kan være uaktsom. Regelen om at
folk kan straffes for uaktsomt dyreplageri, er svært viktig! Regelen kan bidra til å skjerpe folks aktsomhet i forhold til dyr. Uaktsomheten kan være bevisst: man slipper
sauen på utmarksbeite uten tilsyn, og håper at bjørnen ikke er så veldig sulten den sommeren. Her tar man en kalkulert risiko. Uaktsomheten kan også være
ubevisst: man sykler på en asfaltert vei med den utrente, gamle Passopp i bånd ved siden av. Og tenker ikke over at Passopp får fryktelige potesår. Her er man
tankeløs.
En kan også dømmes som medvirker til dyreplageri. Denne bestemmelsen er svært praktisk. Dersom en gårdbruker ikke steller dyra sine, men lar dem stå på båsen med møkk oppover beina, kan også kona til gårdbrukeren dømmes for det som er skjedd. Hun visste hva som foregikk, og hun burde foretatt seg noe, selv om hun ikke eide dyra og ikke var direkte ansvarlig. Hvis en guttegjeng torturerer en katt, er det ikke bare utøveren som straffes. Han som holdt katten, han som fanget den, han som bare sto og så på uten å gjøre noe kan også straffes. En må "klart ha distansert seg " fra handlingen for å gå fri.
Når straff likevel ikke kommer til anvendelse
For å kunne straffes, må en være strafferettslig tilregnelig. F.eks. må en være over 15 år, ikke mindre begavet og ikke sinnssyk i gjerningsøyeblikket.
Dette betyr selvfølgelig ikke at personer i nevnte kategorier kan fortsette med sitt dyreplageri. Selv om de ikke straffes, kan de miste retten til å ha med dyr å gjøre, se
nedenfor. En sjelden gang vil en kunne slippe straff av andre grunner, f. eks. pga. provokasjon. Handler man i nødverge, er handlingen ikke straffbar overhodet. En dyremishandlingssak
er foreldet allerede to år etter at dyreplageriet opphørte. Dette er som en forstår, først og fremst et problem ved enkeltstående handlinger. I mange tilfeller vil
dyreplageriet være av vedvarende art, f.eks. vedvarende omsorgssvikt eller stadig mishandling.
Straffespørsmålet
Når skyldspørsmålet er avklaret, er spørsmålet hvilken straff tiltalte skal idømmes. Her står retten ganske fritt. Det er et generelt prinsipp i vår
strafferettspleie at retten skal utmåle straffen individuelt. Som nevnt ovenfor, har retten en øvre grense for hvor langvarig fengselsstraff som kan utmåles i dyremishandlingssaker.
Dyrebeskyttelsen Norge mener at denne grensen er satt for lavt, fordi dyremishandlingssaker kan være av svært forskjellig karakter. I fransk rett finnes f.eks. en spesiell regel som retter
seg mot grusomhet og tortur overfor dyr. En slik regel har norsk rett i straffeloven, da som straffskjerpende moment ved torturlignende handlinger overfor mennesker. Dyrevernloven burde hatt en
lignende regel som ga takhøyde for strenge reaksjoner i særskilt graverende tilfeller.
Dessuten setter maksimumsstraffen en slags mal på dyremishandlingen. Når høyeste straff er 6 måneder, vil retten kvie seg for å gi strengeste straff, den skal jo bare brukes i de aller groveste tilfellene. Dyrebeskyttelsen stiller spørsmål om vi ikke heller burde hatt en minimumsstraff i dyrevernloven. Innvendingen er at da kan retten la være å gi noen fengselsstraff overhodet, fordi den mener minimumsstraffen er for høy. Med så få fengselstraffer i dyremishandlingssaker som i dag, kan jeg ikke se at situasjonen har mulighet for å utvikle seg i en slik retning. Vi er allerede på bunn-nivå. Et eksempel er slakteriarbeideren som skoldet en gris levende. Han fikk ikke fengsel, men en bot på 15 000 kroner. Bøtenivået er, som eksempelet viser, også svært lavt. Dyrebeskyttelsen mener at bøtenivået bør heves betraktelig. Særlig gjelder dette i tilfeller der foretak, slik som slakterier, dyrebutikker, hestesentre o.l. forbryter seg. Et slikt krav er ikke spesielt radikalt. Det eneste vi ber om er at dyrevernsakene skal følge utviklingen i resten av rettsapparatet, hvor økte bøtesatser overfor foretak er et stadig oftere benyttet virkemiddel, bl.a. i saker som gjelder miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet.
Hvorfor fungerer lovverket så dårlig for dyrene?
For det første, både dyrevernnemnder og enkeltpersoner nøler ofte i det lengste med å gå til politianmeldelse. Et såpass alvorlig virkemiddel bør selvfølgelig ikke benyttes i utide, men på den annen side, dyrevernlovens straffebestemmelser bør ikke bare være "pynte-bestemmelser"! Reglene er laget for å bli brukt, og hvis en ikke politianmelder, får ikke politi og påtalemyndighet se hvor ofte dyrevernloven blir brutt, og hvor grove bruddene er.
For det andre, politiet, som fra før er overarbeidet, prioriterer ikke dyremishandlingssaker. Anmeldte saker blir oftest henlagt. Ferdig etterforskede saker kan risikere å aldri bli prøvet for retten, fordi påtalemyndigheten mangler folk.
For det tredje, domstolene har lagt seg på et svært lavt nivå i straffeutmålingen.
Legg merke til at straffebestemmelsene må sees i sammenheng med adgangen til å fradømme folk retten til å holde dyr, se dyrevernloven §32.
For dyrenes del er denne bestemmelsen viktigere enn straffebestemmelsen. Fradømmelse av retten til å ha med dyr å gjøre er ikke straff, men skjer i straffeprosessens former. Årsaken er
at inngrepet sees som såpass alvorlig at det ikke kan fattes som administrativt vedtak. Følgen er at det er komplisert og tidkrevende å frata noen retten til å ha med dyr å gjøre. Fordi fradømmelsen kan gjøres tidsbegrenset, er det i praksis svært få som mister retten for all fremtid.