FORTSATT STRID OM HVALFANGST

Av: Veterinær Toralf B. Metveit

Uenigheten mellom de land som mener hvalfangst er fornuftig og de land som mener den er forkastelig ble på det nylig avsluttede årsmøte i Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) i Oman enda en gang fastslått. Denne "hvalkrigen" har pågått i 15 år, og hvalfangstlandene Japan og Norge kan nå komme til å forlate organisasjonen i protest mot de fastlåste frontene.

- Kompromiss er den eneste veien ut av uføret. I verste fall kan hele IWC falle fra hverandre som verdens suverene forvaltningsorgan for de store hvalene, sier formann Michael Canny til Aftenposten.

På årsmøtet stemte et klart flertall i IWC gjennom den årlige avskyresolusjonen såvel mot Norges kommersielle hvalfangst som mot Japans vitenskapelige fangst av vågehval i Antarktis. Også Canada måtte tåle kritikk fordi landet selv utsteder urbefolkningskvoter på flere hvaltyper.

Også årets møte ble avsluttet uten at delegatene fra et tredvetall land var kommet til enighet på noe vesentlig punkt, og Toralf B. Metveits referat fra fjorårets årsmøte i IWC, som beklageligvis ikke kom med i forrige blad, synes derfor fortsatt å være dekkende for situasjonen.

Rapport fra Den internasjonale hvalfangskommisjonens (IWC) møte i Monaco oktober 1997

Det 49. årlige IWC-møte ble avholdt i Monte Carlo, Monaco i tiden 20.-24. oktober 1997. 32 medlemsstater deltok med sine respektive delegasjoner, foruten observatører fra Canada, Island, Italia, Marokko, Portugal og Zimbabwe. I tillegg var det ca. 100 personer (inkludert undertegnede) som representerte frittstående organisasjoner, såkalte NGOs (Non Governmental Organisations).

Prins Rainier foretok den offisielle åpningen av konferansen, og fremholdt at Monaco vil motsette seg en eventuell gjenopptagelse av kommersiell hvalfangst. Han sa på den annen side at han fryktet at IWC skulle bli redusert til en liten "verneklubb", som får minimal innflytelse i verdenssamfunnet.

De 2 "sorte får" i IWC-sammenheng er stadig Norge og Japan. Begge driver nemlig kommersiell hvalfangst, og trosser således IWCs eget moratorium fra 1982. Selv om Norge har reservert seg, oppfattes det svært negativt at denne fangsten finner sted. Antallet dyr som avlives har også vært stigende. Den 6. desember 1997 bekjentgjorde den norske fiskeriministeren at vågehvalkvoten i 1998 vil bli hevet til 671. Dette er en økning på 91 i forhold til 1997-kvoten, som var på 580 dyr (bare 503 ble fanget). Det er også mulighet for at det kan innføres en "carry-over"-ordning, hvilket innebærer at dersom årets kvote ikke blir fanget fullt ut, kan de resterende dyr overføres til neste års kvote.

I likhet med tidligere år ble det på møtet vedtatt en resolusjon som oppfordret Norge til å revurdere sin hvalpolitikk. Dvs. å stanse all kommersiell fangst, samt å beholde forbudet mot eksport av hvalprodukter. Denne resolusjonen ble vedtatt med 17 mot 10 stemmer, mens 3 nasjoner avholdt seg fra å stemme (hvert land har 1 stemme i IWC). Den norske delegasjonen forlot møtelokalet (dette skjedde også i 1996) når denne resolusjonen ble behandlet, men inntok sine plasser igjen etterpå.

Irland lanserte et uformelt kompromissforslag, for om mulig å få slutt på "stillingskrigen" som har pågått i IWC-fora i en årrekke. Forslaget går ut på at det skal være tillatt med

kommersiell kystfangst av hval, mens all hvalfangst på det åpne hav skal være forbudt. Bare nasjoner som kan betegnes som "hvalnasjoner" skal få lov til å avlive hvaler til eget konsum. Forslaget ventes å komme opp på nytt på IWCs neste møte i mai 1998.

Reaksjonene på forslaget var blandet. USA gjentok sin motstand mot enhver form for kommersiell hvalfangst. New Zealand er vernenasjonen par excellence, og ønsket å frede alle hvalartene, mens Australia ville ha et varig forbud mot all kommersiell utnytting av verdens hvalbestander. UK ønsket også å frede hvalene, men var åpen for at urbefolkningen skulle få mindre fangstkvoter. Danmark, Finland og Sverige ønsket å arbeide videre med det irske forslaget. Japan og Norge tilkjennega en viss interesse for det irske initiativet, men hadde tunge innvendinger mot ordlyden slik den forelå. Bl.a. ønsket de å reservere seg mot at kjøtt og andre produkter bare skulle kunne konsumeres lokalt (i det landet hvor hvalene var fanget).

Japan var som vanlig ute i hardt vær, og fikk kritikk for sin omfattende forskningsfangst på de sydlige breddegrader. En sterk resolusjon om dette ble vedtatt med stort flertall. Også i det nordlige Stillehav driver japanerne hvalfangst, og det ble hevdet at store mengder hvalkjøtt ble frembudt for salg. Ellers ble den japanske avlivningsmetoden med bruk av elektrisk lanse behørig kommentert. Etter utskyting av harpunen, stikkes det en lanse inn i hvalkroppen. Denne blir koblet til elektrisk strøm. Framstående fagfolk mener dette er en høyst inhuman avlivingsmetode.

En dansk anmodning om å øke Grønlands vågehvalkvote med 20 dyr årlig over en 5-årsperiode ble akseptert ved consensus. Kvoten ble sist økt i 1994, og flere deltakere ga uttrykk for at de for fremtiden vil undersøke slike saker nærmere før avgjørelse tas.

USA hadde gjort grundige forberedelser for å overbevise forsamlingen om berettigelsen av fangst av 5 gråhvaler utenfor kysten av delstaten Washington. Det var Makah-indianerne som angivelig, etter 70 års opphold, ønsket å gjenoppta denne fangsten (Forslaget vant ikke gehør i 1996, og ble da trukket tilbake). Amerikanerne fikk motbør, og allierte seg så med russerne om en felles kvote (på vegne av Chuchi-stammen i Sibir).

Den nye felleskvoten ble fastsatt til 124 dyr pr. år, derav 4 gråhval til Makah-stammen i USA. Russerne hadde tidligere fått aksept for hele 140 dyr, men aksepterte motvillig reduksjonen. Flere deltakere var misfornøyd med at denne amerikansk-russiske fellestillatelsen ble gitt. Betingelsen var imidlertid at hvalkjøttet skulle nyttes av urbefolkningen alene. Det fant sted en livlig diskusjon i forkant av dette vedtaket, og uenighet om tolkning av vedtaksteksten er allerede et faktum. Dette kan muligens resultere i en rettssak i USA om temaet.

Japan ivret sterkt for at hemmelig avstemning skulle innføres på IWC-møtene. I klartekst vil dette si at ethvert medlem (nasjon) av kommisjonen, sammen med 3 andre kan forlange at stemmegivningen blir hemmelig. I dag foregår enhver avstemning i full åpenhet. Dermed blir stemmegivningen kjent for alle som er til stede, og eventuelt senere for media og offentligheten. Forslaget vant ikke fram, og vil bli behandlet videre på 1998-møtet.

Formannsvervet i IWC har i de siste år vært utøvd av Peter Bridgewater fra Australia, mens Michael Canny fra Irland har vært viseformann. Den sistnevnte ble i Monaco valgt til formann (chairman), mens svensken Bo Fernholm ble innvalgt som viseformann. Begge har en funksjonstid som utløper i år 2000.

Det ble også utpekt en såkalt "Advisory Committee", som skal gi råd til sekretariatet i administrative spørsmål. Komitéen består av formann, viseformann og 2 kommisjonærer (leder for en nasjonal delegasjon). Inntil videre skal Norge og Mexico delta i komitéarbeidet.

Rett før jul ble det kjent at Michael Canny ønsker å avholde et 3 dagers uformelt møte for kommisjonærer og NGO- representanter på Antigua (Karibien). møtet starter den 3. februar 1998. Hensikten er antagelig å diskutere det irske kompromissforslaget mer inngående. Målet er å få mer støtte for Irlands framstøt når det gjelder kystfangst, og om mulig å få vedtatt forslaget på neste IWC-møte i Oman 16.-20. mai 1998.

Den norske hvalfangstkommisjonær uttalte til norsk radio den 15. januar 1998 at han nå, foran Antigua-møtet så optimistisk på muligheten for at norsk kommersiell vågehvalfangst ville bli akseptert av IWC. Han nevnte videre at dette synspunktet ble støttet av bl.a. Danmark, Nederland, Sverige og Tyskland. En slik utvikling er en utfordring for oss som er motstandere av denne form for utnytting av forsvarsløse dyr.

De forskjellige NGO-representantene, som ønsker å verne hvalene og hvalartene, har god kontakt med hverandre mens IWC-møtene pågår. Hver kveld, etter at de formelle plenarmøtene er avsluttet, samles representanter for organisasjonene til uformelle drøftinger. Her planlegges ofte strategiske framstøt for om mulig å påvirke enkelte lands delegasjonsmedlemmer.

Samtalene under disse møtene og i andre sammenhenger er verdifulle og nyttige på mange måter. Som utsending fra Nordisk Dyrebeskyttelsesråd får jeg ofte spørsmål om grindehvalfangst på Færøyene og om hvorfor Norge stadig trosser verdensopinionen med hensyn til kommersiell fangst av en av verdens største sjøpattedyrarter. Til kjedsommelighet har jeg både i utlandet og her hjemme beklaget den offisielle argumentasjonen. De norske (og antagelig også de danske/færøyiske myndigheter) ser på hvalene først og fremst som en matressurs. Og selve hvalfangsten som et viktig fundament hva angår arbeidsplasser i distriktene. Næringen bør også opprettholdes fordi det er tradisjoner knyttet til den, hevdes det. Det er først når en art er utrydningstruet at fangsten bør opphøre.

Det prinsippet som legges til grunn, er at enhver dyreart som ikke er truet, bør beskattes, uansett hvor nødvendig fangsten er for oss mennesker. Og med altfor liten vekt på de lidelser beskatningen måtte medføre for det enkelte dyr.

I dette bildet er det nødvendig med motforestillinger, og et korrektiv til det gjengse materialistiske synet på nyttedyr i sin alminnelighet, og i denne sammenheng, hvaler i særdeleshet.