|
Norsk offentlig dyrevern står under tilsyn av Landbruksdepartementet, som er øverste trinn i "forvaltningshierarkiet" for dyrevern. I praksis er det likevel ikke departementet som er den viktigste utøveren av dyrevernarbeidet, - her står dyrevernnemndene i en særstilling. Høsten 1997 har Dyrebeskyttelsen Norge vært invitert som foredragsholder på konferanser for dyrevernnemndene i tre fylkesveterinærdistrikter: Hordaland distrikt, Sogn og Fjordane distrikt og Troms og Finnmark distrikt.
Forvaltningen av norsk offentlig dyrevern:
Landbruksdepartementet
I
Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn
I
Fylkesveterinær
(vi har tilsammen 9 fylkesveterinærkontorer i landet)
I
Distriktsveterinær
(vi har 206 distriktsveterinærer).
Vanligvis hører det en dyrevernnemnd til hver distriktsveterinær.
Distriktsveterinæren er nemndas sekretær, i praksis en faglig rådgiver. Han har ikke stemmerett i nemnda. Det er distriktsveterinæren som foreslår medlemmer til nemnda for hver 4-årsperiode.
Nemnda har først og fremst en kontrolloppgave: i dyrevernlovens § 24 står det at nemnda har plikt til å holde seg orientert om dyreholdet i sitt distrikt og foreta inspeksjoner.
Nemnda har dessuten en opplysningsoppgave: den skal veilede folk om riktig dyrehold.
Etter lovendring i 1995 er nemnda også et offentlig forvaltningsorgan. Dette er viktig, fordi det betyr at nemnda kan fatte bindende vedtak overfor dyreholdere. Dyrevernnemnda har også myndighet til å gjennomføre vedtak den selv har gjort. E.eks. kan nemnda hente et vanskjøttet dyr fra eieren. Det er imidlertid bare en midlertidig gjennomføring det er snakk om: skal tiltaket være permanent, må nemnda anmelde saken til politiet, som avgjør om den skal fremmes for retten, avvises eller henlegges.
Dyrebeskyttelsen Norge er opptatt av at nemndene skal bli så effektive som mulig. Vi er derfor tilfredse med at nemndene, i 1995, ble tildelt større makt enn tidligere. Likevel mener vi at mye gjenstår før nemndene kan oppfylle den rolle de er tiltenkt; som selve krumtappen i det offentlige dyrevernet. I våre innlegg på dyrevernnemndkonferansene har vi vært opptatte av både å komme i dialog med de forskjellige nemndene om de problemer de selv føler at de har, og å komme med (forhåpentligvis konstruktiv) kritikk.
1. Flere av nemndene føler maktesløshet i forhold til politiet. Som nevnt ovenfor er det politiet som avgjør om en sak skal fremmes for retten. Selv om dyrevernnemnda kan bevise dyremishandling i så alvorlig grad at det er snakk om å frata dyreholderen dyret på permanent basis, evt. fradømme vedkommende retten til å holde dyr, kommer nemnda ingen vei dersom politiet henlegger saken. Dessverre, politiet er overarbeidet og nedprioriterer dyrevernsaker.
Hva kan gjøres?
På sikt er det mulig loven kan endres slik at dyrevernnemndene får utvidet kompetanse, så de selv kan fatte vedtak om varig tap av retten til å holde dyr. Inntil videre kan nemndene ikke gjøre annet enn å forberede/begrunne sine politianmeldelser så grundig at de iallfall ikke henlegges på grunn av bevisets stilling, men tvert om er så grundige at de representerer minimalt arbeid for politiet.
2. Mange nemnder dekker svært store geografiske avstander, med svært mange dyreholdere. De har derfor problemer med å rekke over hele området. Nemndmedlemmene har vervet i nemnda som bierverv, og derfor er tid et knapphetsgode.
Hva kan gjøres?
Med flere nemnder pr. distrikt, flere medlemmer pr. nemnd og evt. en fast ansatt person i enkelte av nemndene, kan effektiviteten økes.
3. Flere nemnder følte at de manglet kunnskap om enkelte typer dyrehold. Dette gjaldt særlig de nemndene som kontrollerer spesielle typer dyrehold, som reindriften. Føler man seg usikker på hvilke behov de enkelte dyreslag har, føles det vanskelig å kritisere dyreholderen.
Hva kan gjøres?
For det første kan man velge å rekruttere folk med spesialkunnskap til nemndene. I Finnmark fylke er det i dag bare én nemnd som har et medlem med bakgrunn i reindriften. Faren ved at nemndene får medlemmer som har tilhørighet til en spesiell næring, er som jeg skal komme tilbake til, at "bukken" passer havresekken"... En annen mulighet er naturligvis å satse på bedret skolering av nemndene. Dette arbeidet er det fylkesveterinærkontorene som står for. Det kan være årvisse konferanser, utdeling av informasjonsmateriale osv. Nemndene utpekes for en periode på 4 år, og det er derfor begrenset hvor mye de lærer i denne tiden. Det er meningen at nemnda skal få faglig veiledning fra sin sekretær, distriktsveterinæren. Han er dessverre ofte en overarbeidet mann, og flere nemnder klager over at både han og fylkesveterinæren er umulige å få fatt i.
1. Sammensetningen av nemndene.
Ifølge dyrevernlovens § 20 skal nemnda bestå av folk med
kunnskap om og interesse for dyrevern, og med praktisk skjønn på
dyrehold og dyrestell. Dyrebeskyttelsen har foretatt undersøkelser
for å finne ut hvem som sitter i nemndene. Dette arbeidet er ikke
fullført, men inntrykket til nå er at et overveiende antall
av nemndene har medlemmer som enten selv er bønder, eller som på
annen måte er knyttet til denne næringen. I flere nemnder hadde
samtlige medlemmer en slik tilknytning. Selvfølgelig er det nyttig
å ha folk med slik fagkunnskap i nemnder som kontrollerer produksjonsdyr.
Problemet er der konsentrasjonen av folk fra denne næringen blir for
tett; nemnda er ment å være en legmannsnemnd, dvs. at den skal
være sammensatt av folk med forskjellig bakgrunn. Det er viktig at
folk med andre vinklinger på dyrevern er medlemmer også, folk
som ikke har næringsinteresser tilknyttet dyrene. Bare slik kan nemnda
bli oppfattet som et selvstendig organ.
2. Nemndenes arbeidsrutiner
Ifølge dyrevernlovens § 24 har nemnda plikt til å gjøre
uanmeldte inspeksjoner. Det er også vanlig praksis at nemnda foretar
anmeldte inspeksjoner. Enkelte nemnder foretar bare en type inspeksjon.
Etter Dyrebeskyttelsen Norges mening bør nemnda praktisere begge
typer inspeksjoner. Fordelen med varsel på forhånd er at da
er man sikker på at man treffer noen hjemme hos dyreholderen. Dessuten
kan man lettere bygge opp et tillitsforhold på denne måten.
Ulempene er at med den kapasiteten nemndene har i dag, blir kontrollene
svært sjeldne. Det kan gå 4-7 år iallfall mellom hver
kontroll. Melder nemnda sitt besøk på forhånd, vil den
dyreholderen som har noe å skjule, får rikelig anledning til
dette. Det kan Dyrebeskyttelsen Norge dokumentere flere groteske eksempler
på.
3) Dyrevernloven
Lovteksten er uklar. Når nemndene føler seg usikre på
fortolkningen, blir resultatet gjerne maktesløshet og påfølgende
passivitet. Dette er iallfall ikke lovens intensjon! Dyrebeskyttelsen Norge
oppfordrer nemndene til å bruke loven mer aktivt. Konkret vil det
si at de må fortolke loven dristigere til fordel for dyrene. Spesielt
kan lovens formålsparagraf, § 2, med fordel benyttes langt oftere.
Når vi blir klar over et tilfelle av mulig dyreplageri, er det dyrevernnemnda vi må melde fra til. Nemndas sammensetning, dens plikter og rettigheter, er regulert i dyrevernlovens kapittel 7. I § 24 står det at nemnda har plikt til å undersøke "korleis stoda er" dersom den har grunn til å tro at dyr lider " i utrengsmål". Hvis nemnda får tips om vanskjøtsel eller mishandling, har den naturligvis en slik grunn til å sette i verk undersøkelser. Dessverre er mange nemnder plaget av useriøse henvendelser, som har grobunn i nabokrangel o.l., og ikke har noe med dyreplageri å gjøre. En viss vurdering må derfor nemnda gjøre. Mange nemnder fungerer godt, tatt i betraktning de ressursene de har. Likevel, enkelte nemnder gjør ikke jobben sin, og da må du som dyreverner reagere.
Dyrevernnemnda er et offentlig forvaltningsorgan, og derfor underlagt offentlighetsloven av 19. juni 1970, nr. 69. Det følger av lovens § 2 at nemndas dokumenter i utgangspunktet er offentlige. Dette innebærer at f. eks. nemndas årsrapport er tilgjengelig for alle interesserte. Den avgis hvert år innen utgangen av januar. Rapporten får du ved henvendelse til nemnda selv, evt. ved henvendelse til fylkesveterinæren. Rapporten er svært nyttig, fordi den viser mye både om nemndas aktivitet og om forholdene rundt dyreholdet i ditt distrikt. At du som dyreverner viser interesse for rapporten, er viktig av to grunner:
Etter offl. § 2 har du også rett til innsyn i enkeltsaker som nemnda har behandlet. Vilkåret er at du kan angi hvilken sak det gjelder. Nemnda er da pliktig til å gjøre deg kjent med innholdet i saken, men i anonymisert form. Av hensyn til personvernet eller til arbeidet i nemnda kan det i visse tilfeller gjøres unntak fra hovedregelen, slik at du kan nektes innsyn. Nemnda må i så fall sende deg en begrunnelse for avslaget, hvor den viser til den aktuelle unntaksbestemmelsen i loven. Forutsatt at du får innsyn, er det nemnda som avgjør på hvilken måte dette skal skje, skriftlig eller muntlig.
Fylkesveterinæren er klageinstans for forhold som har med nemnda å gjøre. Hit rettes klage om nektelse av innsyn i nemndas dokumenter, manglende oppfølging fra nemndas side, vedtak nemnda har truffet. Juridisk er klagereglene ganske kompliserte. Det gjelder regler om tidsfrist, hvem som kan rette klage, hvordan klagen skal utformes etc.
Det mest hensiktsmessige er derfor at du kontakter Dyrebeskyttelsen Norges sekretariat, hvis du mener en klage til fylkesveterinæren er påkrevet. Dyrebeskyttelsen Norge vil da vurdere behovet for klage og eventuelt hjelpe deg i klageomgangen. Uansett er det ingenting i veien for at du underretter fylkesveterinæren og distriktsveterinæren om din misnøye med nemnda. Saklig begrunnet er dette nyttig informasjon for dem, bl.a mht. forslag om nye nemndmedlemmer for neste 4-årsperiode.