TIL SAK MOT PELSDYRHOLD

INNHOLD:

Dyrebeskyttelsen Norge til rettssak mot pelsdyrhold

Dyrebeskyttelsen Norge har tidligere satt fokus på burhønsdrift, og dette har resultert i at egg fra frittgående høner og økologisk produserte egg er kommet på markedet.

Nå vil Dyrebeskyttelsen Norge sette fokus på pelsdyrhold. Saken innledes med en forliksklage mot to tilfeldig valgte pelsdyrholdere, som driver med rev og mink. Dette er gjort av prosessuelle grunner. Domstolene krever nemlig at det må foreligge et konkret saksforhold. Påstanden som nedlegges er at pelsoppdrettervirksomheten er i strid med lov om dyrevern av 20. desember 1974, nr. 73, § 2 i dyrevernloven, som sier at det skal tas hensyn til instinkt og naturlig trang hos dyret, og § 4, som sier at den som eier husdyr skal sørge for at dyret har et fullt tjenlig tilholdsrom med stor nok plass osv.

Pelsdyr oppbevares i nettingbur. Burene er vanligvis uten innredning. Det foreligger ingen bestemmelse som regulerer burets størrelse, form eller materiale, men Norsk Pelsdyralslag har for rev anbefalt at avlsburseksjonen består av to bur på henholdsvis 180x102x75 cm og 75x102x75 cm. Å sperre dyrene inne i nettingbur av den størrelse som er angitt ovenfor, er i strid med dyrevernlovens § 2 og § 4.

Mink og rev har sterk motivasjon for aktivitet, og ved å bli sperret inne i små bur, vil de vise tegn på stress og angst. De vandrer ofte hvileløst frem og tilbake i burene (stereotypi), og det forekommer at dyrene tygger på egne lemmer, og at tispene tar livet av hvalpene.

Dyrevernloven er en beskyttelseslov som gjenspeiler menneskets samfunnsmoral på dette området. Det er de unødige lidelser eller faren for unødige lidelser som er forbudt å påføre dyrene.

Spørsmålet i denne saken blir om lidelsene revene og minkene blir utsatt for i bur overskrider grensen for den "tillatte" lidelse. Dyrebeskyttelsen Norge gjør gjeldende at ved avgjørelsen skal økonomiske mål ikke legges til grunn. Således kan lidelsene ikke begrunnes som nødvendige, fordi nåværende pelsdyroppdrett-driftsform er den eneste rasjonelle måte for å konkurrere i pris.

Det foreligger flere utredninger om pelsdyr. Landbruksdepartementets etikkutvalg har konkludert med at de driftsformer som anvendes i dag ikke kan forsvares, og derfor bør avvikles. Holland har innført forbud mot revefarming, en bestemmelse som trer i kraft i år 2005. I Sverige er lovverket endret, slik at pelsdyr der ikke lenger skal kunne plasseres i bur. Revene skal dessuten ha mulighet til å grave. De nye, strenge reglene vil antakelig føre til en avvikling av pelsdyroppdrett i vårt naboland.

I Norge er vi altså ikke kommet så langt, men Dyrebeskyttelsen Norge håper å vinne rettssaken, slik at hold av pelsdyr kan bli avviklet også i Norge.

(Øverst)

Fakta om pelsdyrnæringen

2. Pelsdyroppdrett - kort historikk
De første oppdrett av pelsdyr ble startet i Canada på slutten av forrige århundre. Dette dreide seg i første omgang om sølvrev. Til Norge kom de første sølvrever i 1914, og blårev mot slutten av 1920-tallet. Samtidig startet også importen av nordamerikansk mink.

I dag drives det hovedsakelig oppdrett av 3 arter:

• Sølvrev, som er samme art som rødrev (Vulpes vulpes)
  
• Blårev, som er samme art som fjellrev (Aløopex lagopus)
  
• Mink (Musela vison)

I perioder har det vært drevet noe oppdrett på ilder, chinchilla, bisamrotte og sumpbever (nutria) og forsøksvis på mår og mårhund. Disse artene er nærmest uten betydning som pelsdyr i Norge i dag.

3. Domestiseringsgrad
Rev og mink er de av våre husdyrarter som er minst domestiserte. Dette skyldes at pelsdyr har vært holdt i fangenskap i relativt få generasjoner sammenlignet med de tradisjonelle husdyrartene, som har levd sammen med mennesker i flere tusen år.

Selv om artsspesifikk adferd generelt viser liten genetisk variasjon og derfor påvirkes lite av seleksjon, viser emosjoner som frykt og aggresjon begge en relativt høy arvbarhet.

4. Naturlig levesett for pelsdyrartene

Rødrev:
Sølvreven er som nevnt en fargevariant av rødreven. Nyere undersøkelser viser at rødreven er mer sosial enn man tidligere trodde. Det vanligste er at rødreven lever i et monogamt parforhold, men i områder der dyretettheten er større, er det alminnelig at grupper med rever lever sammen. Gruppen har rangordning. Flokken består av nær beslektede tisper og én hann. Det er vanligvis bare den mest dominante tispa som reproduserer. Gruppen har felles hi, og alle revene hjelper til med å fø opp ungene. Rødreven hevder revir som markeres med urin og avføring. Den jakter alene, og er nærmest alteter. Overflødig mat samles i forråd som graves ned. Rødrevens parringstid er i januar til mars, og 5-6 unger fødes i hiet i april eller mai. Rødreven er vanligvis mest aktiv om natten.

Fjellrev:
Blåreven er en variant av fjellreven (polarrev). Fjellreven er mindre enn rødreven, og den lever i arktiske strøk. Fjellreven får naturlig beskyttelse mot streng vinterkulde gjennom sin tykke pels, korte lemmer og små ører. Den kan legge opp et tykt lag med underhudsfett som både tjener som isolasjon og opplagsnæring. Fjellreven lever i par eller i større familiegrupper. Om vinteren, når næringstilgangen er liten, lever fjellreven oftest alene. Den kan da foreta lange næringsvandringer. Fjellrevens revir er stor, mellom 8 000 og 60 000 dekar. Hiet kan være meget komplekst, med til sammen flere undre meter ganger i 2-3 etasjer og flere titalls åpninger. Farmreven nedstammer imidlertid fra fjellrevstammer i strøk med permafrost, der hiene er enklere utformet. Fjellreven er mindre sky enn rødreven. Paringstiden er fra februar til mai, og hunnen går drektig i 53 dager. Dersom fjellreven lever i en gruppe, er det normalt bare den mest dominante tispa som reproduserer. Fjellreven kan få opptil 23 valper, men vanligst 6-8. Fjellreven er dagaktiv.

Mink:
Minken lever alene langs kyst og vassdrag. Minken er en utmerket svømmer, og jakter både i vann og på land. Den tar små pattedyr, fugl og egg, frosk, fisk og krepsdyr. Minken samler forråd. Begge kjønn hevder revir, ca. 100 mål store våtmarksarealer. Paring skjer i tiden februar - april. Minken er mest aktiv om natten.

5. Pelsdyr i farmmiljø

Bur:
Pelsdyra går i nettingbur. Gulvnettingen er hos rev plastbelagt. Tidligere ble rev gjerne holdt i større utebur (løpegårder). Fra 1930-tallet gikk man over til å holde dyra i skur under tak. Burene ble mindre, og de fikk nettingbunn. Dette beskyttet pelsen mot uheldig påvirkning av direkte sol og regn og bidro til å holde pelsen ren. Mink har hele tiden vært holdt i bur. For rev består en avlburseksjon av 2 bur, et stor (180x102x75 cm) og et lite (75x102x75 cm), mens bur for mink har standardmålene 30x90x40 cm.

Fôr:
Voksne pelsdyr fôres én gang daglig, unger oftere. Moderne pelsdyrfôr er svært konsentrert, og fôrvolumet er drastisk redusert i forhold til tidligere. Våtfôr dekker alene 65.75% av væskebehovet.

6. Pelsdyras atferd
Kjennskap til dyrenes atferdsbehov har stor betydning for å kunne gi dyra god velferd. Motivasjonen som ligger bak en atferd er ofte komplisert. Noen atferdsmønstre utløses av ytre stimuli, mens andre har en sterk indre motivasjon. De unge rødrevhannenes vandringer ut av foreldrenes territorium på høsten er f. eks. hormonelt styrt. Atferder som er indre motivert anses som viktigst å tilfredsstille.

Naturlig atferd er f. eks. fôrsøk (jakt), hevding av revir, seksuell atferd, hibygging og yngelpleie. Fôrsøk og jakt gir dyra mosjon. Bevegelsesbehovet opphører ikke selv om næringsbehovet er dekket. Rever antas å ha et uttalt behov for å grave, en atferd som er en viktig del av reirbyggingen. Svømming og jakt er en spesifikk atferd for mink. Hvor stor betydning tilfredsstillelse av artsspesifikke atferder har for dyra almene velferd, er ikke klarlagt. Men siden 1987 har det pågått et nordisk forskningssamarbeid om pelsdyras atferd og velferd i farmmiljø.

(Kilde: Landbruksdepartementets etikkutvalg)