Respekt for individet


Dyrenes Forsvarer 1/96

Hvalfangst - sporene skremmer

Av Ole Lindquist


Om forfatteren:
Ole Lindquist er utenlandsdanske, 48 år gammel, og har de siste 25 år bodd på Island. Han er magister i historie og filosofi fra Tyskland, og var lektor i disse fag ved gymnaset i Akueyri fra 1973 til 1987, unntatt 1979/80, da han studerte nordisk arkeologi ved Universitetet i Bergen. I 80-årene deltok han i mange arkeologiske utgravninger for norske museer. I november 1994 laget han doktordisputasen "Whales, dolphins and porpoises in the economy and culture of peasant fishermen in Norway. Orkney, Shetland, Faeroe Islands and Iceland, ca 900,1900 AD, and Norse Greenland, ca 1000 - 15000 AD" (3 bind) frem ved Universitetet i St. Andrews i Skottland, og forsvarte den senere. Fra og med 1983 har Ole Lindquist vært akkreditert observatør ved Den internasjonale hvalfangstkommisjons årsmøter, siden 1985 for International Oceans Institute (Valletta, Malta). Han skriver her som privatperson og forsker for Dyrenes Forsvarer.

Den Internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst
Foranledningen til den Internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst (ICRW) fra 1946 anerkjenner bl.a. "verdens nasjoners interesse i å sikre de store naturressurser som hvalstammene utgjør for fremtidige generasjoner", og "at hvalfangstens historie har sett overfiske av et område etter det andre og av en hvalart etter den andre i en slik grad at det er vesentlig å beskytte alle hvalarter mot ytterligere overfiske".

Konvensjonen tilstreber "å etablere et internasjonalt reguleringssystem for hvalfangst for å sikre egnet og effektiv bevarelse og utvikling av hvalstammene". Til dette formål etablerte konvensjonens partnere den Internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC). Den internasjonale hvalfangstkommisjonen gjelder for fabrikkskip, landstasjoner og fangstskuter under tilsluttede staters jurisdiksjon samt alle farvann der det drives hvalfangst av slike fabrikkskip, landstasjoner og fangstbåter (jfr. ICRW, art. 1,2).

Konvensjonen består av en "hovedtekst" og et regulativ (Schedule). Regulativet inneholder konvensjonens gjennomførelsesbestemmelser, og kan endres med trefjerdedels majoritet (av ja- og nei-stemmer). Vedtatte endringer trer i kraft 90 dager etter notifikasjon av signatarmaktene, med mindre en regjering innen da har reservert seg med en protest (objection) til IWC-sekretariatet; i så fall utsettes ikrafttredelsen i ytterligere 90 dager (osv.).

For å "tilveiebringe bevarelse, utvikling og optimal utnyttelse av hvalressursene" kan IWC "på vitenskapelig grunnlag" fastsette fredning av hvalarter og hvalstammer; fangstsesonger; "åpne og lukke farvann", inklusive fastleggelse av reservater (sanctuary areas), minimumsmål", tid, metoder og intensitet av hvalfangsten, "typer og spesifikasjoner for utstyr og apparatur og innretninger som må brukes", målemetoder, fangstopplysninger og andre statistiske og biologiske opplysninger (jfr. ICRW, art. V, 1-2). Regulativendringer gjelder ikke for stater som har reservert seg ovenfor dem (ICRW, art. V,3). Enhver signatarmakt kan tildele sine borgere en spesiell tillatelse (special permit) til å fange hvaler i vitenskapelig forskningsøyemed (for purpose of scientific research) (jfr. art. VII, 1), som er utenfor IWCs vitenskapskomite (jfr. Regulativ, § 30).

IWC klassifiserer hvalfangst i to sosialøkonomiske kategorier, uavhengig av fangstteknikk, nemlig urbefolkningers husholdningsfangst (aboriginals subsistence whaling) og kommersiell hvalfangst (commercial whaling). Siden 1982 tillates en utbefolkning å drive fangst på en ellers fredet hvalstamme, så fremst den kan sikres en begrenset tilvekst og urbefolkningen kan godtgjøre "ernæringsmessige, husholdningsmessige og kulturelle behov" (nutritional, subsistence and cultural needs). Kjøtt og andre produkter fra slik fangst er "utelukkende til lokalt forbruk for urinnbyggerne" (jfr. Regulativ, § 13).

I dag har IWC 33 aktive medlemsstater; Antigua og Barbuda, Argentina, Australia, Østerrike, Brasil, Chile, Kinesiske Folkerepublikk, Danmark, Dominica, Finland, Frankrike, Tyskland, Grenada, India, Irland, Japan, Koreanske republikk, Mexico, Monaco, Nederlandene, New Zealand, Norge, Oman, Russiske Føderasjon, St. Lucia, Storbrittania, St. Vincent og Grenadierne, Solomon Islands, Sydafrika, Spania, Sverige, Schweiz og USA. Ytterligere 6 stater (Costa Rica, Kenya, Peru, Senegal, Seychellene og Venezuela) er formelt sett medlemmer av konvensjonen, men har ikke deltatt i IWCs møter i de seneste år. Island trakk seg tilbake fra hvalfangstkommisjonen med virkning fra 30. juni 1992. Færøyene og Grønland har ingen selvstendig stilling i IWC, da det er det danske rike som er signatarmakten. IWCs sekretariat er i Cambridge i England. Kommisjonens årsmøte, som varer en uke, avholdes normalt i tiden fra slutten av mai til begynnelsen av juli i de forskjellige medlemsland. Av de mange underkomiteer og arbeidsgrupper er vitenskapskomiteen den viktigste. Den består av de vitenskapsmenn (en, få eller mange), hver medlemsregjering finner anledning til å sende til møtene. Komiteen uttaler kun vurderinger og avgir kun anbefalinger, ofte med henvisning til flertalls- og mindretallssynspunkter. Den samlede vitenskapskomite møtes normalt i 14 dager, tre til fire uker forut for IWCs årsmøte , men hovedmøtet forberedes ofte med mindre spesialmøter.

Hvalfangsten i dag
På grunn av usikkerheten omkring hvalstammenes tilstand og problemene med å fastsette bæredyktige fangstkvoter besluttet IWC i 1982 med en regulativendring (§ 10e) å nullstille alle kommersielle fangstkvoter (catch limits) fra og med 1985/86 p å den sydlige halvkule. Videre skulle det gjennomføres en omfattende bestandsvurdering (comprehensive assessments), slik at kommisjonen senest i 1990 kunne vurdere endringer i § 10e og eventuelt andre kvoter. Dette forutsetter nødvendigvis også utforming og antagelse av et helt nytt forvaltningssystem. Opphevelsen av dette såkalte moratorium for kommersiell hvalfangst krever trefjerdedels flertall.

I regulativet fastsetter IWC kvoter etter hvalstammer (populasjoner) som medlemslandene eventuelt fordeler seg imellom. De gjeldende IWC-kvoter for urbefolkningers husholdningsfangst er:

Høsten 1982 reserverte bl.a. Norge og Japan seg mot moratoriet for kommersiell hvalfangst (Regulativ, § 10e). Mens Norge opprettholder sin protest, trakk Japan sin tilbake mht. pelagisk hvalfangst og fangst fra landstasjoner i Japan med virkning fra henholdsvis mai og oktober 1987. Siden da har Japan drevet såkalt forskningsfangst ved Antarktis ifølge egen regjerings spesielle tillatelse. IWC har mange ganger i form av resolusjoner oppfordret den japanske regjering til å unnlate å utstede disse spesielle tillatelser, fordi fangsten ifølge IWCs vitenskapskomites vurdering ikke bidrar med vesentlig informasjon til den rasjonelle forvaltningen av hvalstammene og/eller tilfredsstiller andre avgjørende forskningsbehov. I 1994/95 fanget to fangstbåter (tilknyttet et fabrikkskip) 330 vågehvaler i det antarktiske fangstområde V. I sesongen 1995/96 planlegger japanerne å fange ytterligere 100 vågehvaler (+/- 10%) i område III, eller inntil 440 vågehvaler i alt.

I 1985 analyserte IWCs vitenskapskomite tilgjengelige opplysninger om den nordøstatlantiske vågehvalstammen. Den konstaterte at hvalstammen "sannsynligvis" var betydelig under de ca. 54 % av sin opprinnelige størrelse, som ifølge IWCs forvaltningsregler kalte og kaller på fredningsstatus, at "køerne var betydelig færre enn tyrene", og at det var tegn på underrapportering av fangster. "De fleste medlemmer" av vitenskapskomiteen anbefalte derfor at kommisjonen klassifiserte den nordøstatlantiske stammen som "PS" (Protection Stock), dvs. fredet (jfr. IWC/37/4: 31f). Regulativendringen ble vedtatt bed 25 stemmer for, 1 (Island) imot, og 10 som avsto fra å stemme foruten Norge, som demonstrativt lot protokollere at man ikke deltok i avstemningen. I oktober 1985 registrerte den norske regjeringen en protest mot fredningsklassifikasjonen, som for øvrig trådte i kraft den 30. januar 1986.

I 1986 og 1987 drev Norge kommersiell fangst på den nordøstatlantiske vågehvalstammen under begge sine reservasjoner og på den sentrale nordatlantiske vågehvalstammen (som er uklassifisert i Regulativet) under protesten mot moratoriet. I 1987 fremla Norge planer for forskningsfangst fra og med 1988. Ved årsmøtene i 1998, 1989 og 1990 vedtok IWC resolusjoner om den norske vitenskapelige fangst, som var nesten enslydende med dem som ble vedtatt mht. den japanske forskningsfangst. Straks i 1987 anbefalte vitenskapskomiteen at ikke-dødbringende (non-lethal) metoder skulle anvendes, slik som biopsi-piller og dermed forbundne DNA-analyser samt tellinger (jfr. IWC/39/4: 28). Med henvisning til viktigheten av bl.a. forskning i vågehvalens rolle og stilling i havets næringsvev drev Norge vitenskapsfangst på den nordøstatlantiske vågehvalstamme i 1988-1990 og igjen i 1992 (95 dyr), 1993 (69) og i 1994 (73). Det var ingen slik fangst i 1995. Den kommersielle fangst ble gjenopptatt i 1993: 157 vågehvaler ble fanget i 1993, 206 i 1994, og kvoten for 1995 var på 232 dyr.

Kommersiell hvalfangst: Fra "minedrift" til bæredyktig utnyttelse?
Det er klart at etableringen av et nytt, holdbart forvaltningssystem for hvalfangst ikke er en enkel sak, og det blir ikke gitt flere sjanser. Etter 1870 drev hvalfangstkompaniene ca. 40 års fri "minedrift" på blå- og finnhvalene i Nordatlanteren innen stammene brøt sammen og hvalfangerne forflyttet seg til de store jaktmarker på den sydlige halvkule. Der anvendtes hvalfangstindustriens og hvalfangstlandets absurde blåhvalsenhet (BWU) med 1 blåhval = 2 finnhvaler = 2 1/2 pukkelhvaler = 6 seihvaler til "regulering" av bardehvalfangsten fra 1932/33 til 1971/72.

"Derved ble alle store hvalarter redusert, unntatt de relativt små vågehvaler, til en brøkdel av det de opprinnelig var".

Først i 1972/73 begynte IWC å fastsette kvoter for enkelte arter, enskjønt kommisjonen var blitt inntrengende oppfordret til dette av vitenskapskomiteen ti år tidligere. Den såkalte nye forvaltningsprosedyre (NMP), besluttet i 1974 og anvendt fra og med 1975), ble utarbeidet av IWCs vitenskapskomite, men viste seg raskt ute av stand til å forhindre fortsatt nedgang i hvalstammen. Ettersom det ikke har skullet settes kommersielle kvoter siden 1985/86, anvendes NMP ikke lenger.

Problemet har således to aspekter: For det første "De fleste hvalstammer er betydelig redusert, i noen tilfeller til utryddelsesgrensen, uten at deres faktiske størrelse og dynamikk egentlig er kjent." Og for det andre har den hittidige fangstregulering (rent bortsett fra dens uvitenskapelige eller svake vitenskapelige grunnlag) aldri vært effektiv, fordi hvalfangsterhvervet og hvalfangstlandene på mange forskjellige måter har satt seg ut over den. Kataloget av kynismer er langt og variert, f.eks. fangst under protest, "vitenskapelig" fangst ifølge særlig tillatelse, underrapportering og annen forfalskning av statistikk, uregulert fangst under bekvemmelighetsflagg, dvs. utenfor konvensjonen, og forhaling av datainnlevering til bestandsvurdering. Snakk om at de kommersielle hvalfangere, den kommersielle hvalfangst som erhvervsgren og de pågjeldende land har en selvfølgelig interesse i en ansvarlig og bæredyktig utnyttelse av hvalene som ressurs bekreftes hverken av historien eller nåtiden.

Det må huskes at inntil slutten av 1970-årene var hvalfangstlandene enerådende i den internasjonale hvalfangstkommisjon. FNs konferanse om det menneskelige miljø i Stockholm i 1972 krevde et tiårig moratorium for kommersiell hvalfangst, øket internasjonal forskningsinnsats omkring hvalene og oppfordret FNs medlemsland til å tiltre den Internasjonale hvalfangstkommisjon for å gi IWC en mer allsidig sammensetning. Det resulterte i at Kommisjonen i 1979 forbød bruken av fabrikkskip ved annen pelagisk fangst enn av vågehval. Den vedtok samme år også å opprette et reservat i Det indiske hav (Indian Ocean Sanctuary) nord for 55 grader sydlig bredde mellom Afrika og Australia. Moratoriet for kommersiell fangst ble så vedtatt i 1982, men det kan knapt sies at det har vært effektivt siden det trådte i kraft i 1985/86. I 1994 besluttet IWC å opprette et reservat i Antarktis (Southern Ocean Sanctuary) syd for 40 grader s.br., dog syd for 60 grader s.br. ved Sydamerika for å holde Argentinas og Chiles økonomiske soner utenfor, og for øvrig i tilknytning til reservatet i det Indiske hav. Reservatene skal revurderes med ti års mellomrom, dvs. neste gang i henholdsvis 2002 og 2004.

Samtidig med at de kommersielle hvalfangstinteresser og hvalfangstlandene taler meget om ansvarlig og bæredyktig utnyttelse an hvalen, blir det innimellom klart at de helst så at hvalfangsten igjen "reguleres" av en liten klubb med land, dvs. slike, som de sier, "med umiddelbar interesse" i hvalfangsten. Da Island med store armbevegelser og nedlatende bemerkninger om IWCs og dets mer fredningsvennlige medlemsland i 1992 trakk seg tilbake fra den Internasjonale konvensjon for regulering av hvalfangst, var det nettopp fordi man trodde at man kunne drive hvalfangst utenfor og utenom IWC, og at man for øvrig ville få følge av bl.a. Norge. Men så enkelt er ikke verden lenger innrettet. Parallelt med at kyststatenes økonomiske sone på inntil 200 sjømil vant hevd i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene og ble tatt inn i FNs havrettskonvensjon fra 1982 vant prinsippet frem om hvalene som menneskehetens felleseie, for hvem det gjelder helt spesielle regler.

Havrettskonvensjonens del V, art. 65 (jfr. art. 120) bestemmer at "Intet... begrenser en kyststats rett eller en behørig (appropriate) internasjonal organisasjons kompetanse til å forby, begrense eller regulere utnyttelsen av havpattedyr strengere enn bestemt i denne Del om den økonomiske sone. Dvs. at havpattedyr er unntatt fra prinsippene og reglene om utnyttelse av ressurser i den økonomiske sone.

Videre: "Stater skal samarbeide med henblikk på havpattedyrs bevaring og skal hva angår (alle slags) hvaler (cetaceans) i særdeleshet arbeide gjennom de relevante internasjonale organisasjoner for deres bevaring, forvaltning og studium". Dette er forståelig fordi de fleste hvalarter hvert år vandrer frem og tilbake i havene over lange avstander, ofte mellom tropiske og subtropiske og subarktiske farvann, og ferdes gjennom mange staters økonomiske soner og mellom dem og det internasjonale hav utenfor. Det såkalte dagsordenspunkt 21 (Agenda 21) fra FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i juni 1992 nevner uttrykkelig IWC som den "behørige" organisasjon for forvaltning av hvalene.

Regjeringen og andre (såkalte) ansvarlige på Island har lenge fremholdt at en organisasjon som kalles NAMMCO (North Atlantic Marine Mammal Commission) kan overta reguleringen av hvalfangsten i Nordatlanteren. Hvor det fintklingende navn kommer fra er uvisst, for det står ikke i det dokument man omtaler og behandler som om det var en internasjonal traktat mellom Færøyene, Grønland, Island og Norge. I virkeligheten er det kun en viljeserklæring (Memorandum of Understanding) som Færøyenes og Grønlands hjemmestyrer og fiskeriministeriene p å Island og i Norge underskrev den 19. april 1990 angående opprettelsen av "en uformell komite" om "samarbeid, bevaring og forvaltning av havpattedyr". Det fremgår av sluttpasusen at den Uformelle komite kun kan tiltredes "med de eksisterende underskriveres samtykke".

Hvalfangstinteressene åpenbarer her drømmen om de "gode gamle dager", og det bør tas alvorlig. Med hensyn til forvaltningen av hvaler, inklusive kvoter, har den Uformelle komite av 1990 dog aldri vært annet enn keiserens nye klær - og blir aldri annet. Da det for et par års tid siden begynte å gå opp for noen "ansvarlige" islendinger, lanserte man en ny variant av den islandske drømmepolitikk; at Island skulle tiltre den Internasjonale konvensjon om regulering av hvalfangst, men med reservasjon mot nullkvotene (Moratoriet) for kommersiell hvalfangst.

Det kan knapt sies tydeligere at keiseren virkelig ikke har noen klær på. Island utenfor IWC driver ikke hvalfangst, i hvertfall ikke offisielt. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at mange vågehvaler i de siste par år regelmessig er gått i islandske fiskebåters garn, for Island rapporterte tidligere aldri slik bifangst til IWC eller gjorde oppmerksom på at det var et problem som burde studeres. Kjøttet fra denne såkalte bifangst er blitt solgt i butikker i Reykjavik og Akureyri, foruten at det sirkulerer "privat". Senest 20. oktober 1995 brakte den islandske ettermiddagsavis DV på baksiden et stort fargebilde av en blodig vågehval, liksom en navngitt eier av en fiskeforretning i Reykjavik sperret munnen opp på. Teksten lyder: "Vågehval skåret. Garnbåt ved sydkysten fanget denne fine vågehval, som veier omkring to tonn". Det går aldeles upåtalt. Og hvis noen anmeldte saken, ville den nok bli henlagt, som det er skjedd tidligere, f.eks. med henvisning til at avisen har misforstått saken. Selvfølgelig.

Man skal tydeligvis være sterk i troen hvis man i alvor mener at hvalfangstlandene vil inngå i et virkelig forpliktende samarbeid om et holdbart forvaltningssystem og at hvalfangsten overhodet lar seg kontrollere. Hvalfangstlandene og hvalfangsten leverer hele tiden de beste argumenter for at kommersiell hvalfangst burde forbys helt.