Respekt for individet



 

Snart selforbud i EU

Er det etisk eller økonomisk riktig å fortsette med selfangst i Norge?

Selfangst og EU
Selfangst er i søkelyset igjen. EU er i ferd med å innføre et forbud mot handel med selprodukter. Forbudet inkluderer også transport av selprodukter gjennom EU-land. Nesten samtlige norske selprodukter går gjennom EU, med omtrent 20 prosent til EU-markeder, og 80 prosent til andre markeder, slik som Russland og Asia. Et forbud mot omsetning av selprodukter kommer til å ramme norsk selfangst, men verken næringen eller myndighetene har gitt opp kampen.

Norske myndigheter truer med å ta saken videre til Verdens handelsorganisasjon (WTO) hvis forbudet blir vedtatt.

For å hjelpe næringen har Fiskeri- og kystdepartementet for 2009 bevilget 13 millioner kroner til norske fartøyer som driver selfangst. Dette er 5,8 millioner kroner mer enn i 2008. I tillegg får også det norske selskinnfirmaet Rieber Skinn økonomisk støtte fra staten.

Rieber Skinn er et norsk firma som foredler mesteparten av verdens selskinn. De tar imot skinn fra den norske fangsten i Vestisen, og skinn fra fangst i Østisen, en fangst som foregår i samarbeid med Russland. Rieber Skinns canadiske søsterfirma mottar omtrent 70 prosent av all sel fra den canadiske fangsten. I tillegg mottar Rieber Skinn selskinn fra Namibia. Canada, Russland, Namibia og Norge er verdens største selfangstnasjoner, og et norsk firma står altså ansvarlig for hovedandelen av verdenshandelen i selskinn.

Med statens støtte har Rieber Skinn også samarbeidet med russiske fiskerimyndigheter i et prosjekt om opptrening av russiske menn til selfangst. De har forsøkt å gjenoppbygge en småskala og lite populær fangst. Men selskapet har fått uventede problemer: Russland har nylig vedtatt en strengere regulering av selfangst og har innført et forbud mot fangst av sel som er under ett år, samtidig som de har innført et forbud mot fangst av hunn-sel.

Kontroversiell fangst
Prosessen i EU for å forby omsetning av selprodukter begynte i utgangspunktet som en reaksjon til fangstmetodene av sel. Folk har reagert mot brutale og smertefulle fangstmetoder under selfangsten. Dyrene blir skutt eller slått i hodet med en såkalt hakapik – en stokk med metallhake. De er vitner til hverandres død. I noen tilfeller er selene utsatt for skadeskyting, og det blir stadig rapportert om sel som har blitt flådd levende. Forskjellige fangsttekniker er brukt i de ulike selfangstland, men resultatet er det samme: Lidelse og død for tusener av dyr – kun for å produsere luksusprodukter som pels. Dyrevernorganisasjoner, aktivister, og myndigheter verden over reagerer derfor sterkt på slakt av sel.

Næringen påstår på sin side at selfangst er gjennomført på en human måte, at det er en tradisjon som må beholdes til tross for lite lønnsomhet. Videre påstås det at selfangst er viktig av hensyn til fiskeindustrien. Det er ofte argumentert med at sel er en bærekraftig ressurs som må forvaltes i tilnærming til hele økosystemet. Det hevdes at selfangst er misforstått, og at motstand til fangst er basert kun på følelsesmessige grunner.

Det er feil å legitimere fangsten som en tradisjon som må beholdes av hensyn til fiskeressursene. Mange fiskebestander er truet eller i nedgang. Myndighetene hevder at det er selen som forsyner seg grådig av ”vår fisk”, og mener at dette er en av de viktigste grunnene til å fortsette med selfangst. Dette til tross for at den generelle oppfatningen hos forskere er at fiskerinæringen selv har ansvaret for den alvorlige situasjonen verdens fiskebestander står overfor. Det å si at selene spiser vår fisk er en foreldet påstand som ikke tar hensyn til kompleksiteten av økosystemene. Det er propaganda.

Den nåværende situasjonen med klappmyss er et viktig eksempel på hvor vanskelig det er å regulere et økosystem. Selv om fangst på klappmyss i Norge har blitt basert på vitenskapelig rådgiving har ungeproduksjonen gått betydelig ned de siste årene uten en åpenbar forklaring. Fangst på klappmyss til kommersielt formål har derfor vært forbudt siden 2007.

Til tross for den truende situasjonen klappmyssbestanden nå befinner seg i, presser næringen, nemlig Rieber Skinn, på for en begrenset fangst på klappmyss for å holde markedet gående! Om ikke det var nok ble det foreslått at hele forskningsfangsten kunne brukes til dette formålet. Dette innebærer drap på opptil 400 klappmyss! Forskerne selv ble bedt om å komme med en forskningsplan som er tilpasset næringens ønske om opptil 400 klappmysskinn, for å legitimere fangsten. Dette er svært urovekkende, særlig når det åpenbart var tilstrekkelig med under 65 klappmyss til ”forskningsformål” i både 2007 og 2008.

Norsk selfangst er en sterkt subsidiert, liten næring som kun sysselsetter noen få mennesker. Næringen besørger et nisjemarked med unødvendige luksusprodukter, og baserer seg på produkter som er synonymt med dyrs lidelse. Prosessene i EU er et skritt i riktig retning. Mye tyder på at et forbud i handel av selprodukter innen EU kommer til å gå gjennom. EU-kommisjonen, EU-parlamentet og det europeiske råd møtes på onsdag 22. april for å diskutere saken. Enighet vil sannsynligvis føre til at saken blir vedtatt før sommeren. Norske myndigheter har sagt klart i fra at de vil fortsette å kjempe for norsk selfangst. Et forbud fra EU kommer derfor antageligvis til å føre til en tvist mellom EU og Norge i WTO.