Respekt for individet


2003.01.15 Dyrebeskyttelsen:   Brev ved DNs sekretariat

Til

Medlemmer av Stortingets næringskomité

Vår referanse:
J.nr 27/03-511.11 		Deres referanse: Dato:
2003.01.15

Stortingsmelding 12 Om dyrehold og dyrevelferd

Dyrebeskyttelsen Norge vil først benytte anledningen til å takke for at vi er blitt invitert til denne høringen. Vi er glad for at dyrevernloven skal revideres. Det er på tide, for dagens versjon er på mange måter foreldet.

Siden loven ble vedtatt i 1974 har vi fått ny kunnskap om dyrs adferd, evne til å tenke og ikke minst til å lide. Dette er kunnskap vi ikke kan ignorere.

Stortingsmelding nr. 12 tar opp de mange dyrevernsmessige problemene i dagens husdyrhold, og viser innsikt og forståelse for dyrs behov og lidelser. Det er derfor svært skuffende å se at regjeringen velger å legge tiltakene på et minimumsnivå. Fremdeles settes menneskers ønske om økonomisk profitt foran dyrenes velferd.

Dyrebeskyttelsen Norge er ikke negativ til all bruk av dyr, men vi mener at dyr skal ha et godt liv så lenge de lever. De skal få utløp for sine instinkter og behov. Det viktige er at all bruk og omgang med dyr, skjer ut fra "Respekt for individet" - uavhengig av art og innen alle driftsformer.

Dyrebeskyttelsen Norge leverte et grundig gjennomarbeidet innspill forut for stortingsmeldingen, hvor både problemer og tiltak blir skissert. Vi viser til dette, samtidig som dere vedlagt finner en detaljert og lettfattelig oversikt over våre synspunkter på Stortingsmeldingen. Det er mange temaer som skulle vært nevnt. I denne omgang har vi måttet begrense oss til noen. Det betyr ikke at vi ikke har synspunkter på eller samtykker med det vi ikke nevner.

Noen av punktene i vedlegget kommer vi nærmere inn på her.

Det offentlige dyrevernet - ansvar og forpliktelser

I følge dyrevernloven § 6 er alle pliktige å hjelpe syke, skadde eller hjelpeløse dyr. Videre heter det at utgifter til tiltak i hht. denne paragrafen skal betales av staten. Til nå har staten kun støttet avlivingstiltak. Dyrebeskyttelsen Norge mener at avliving ikke nødvendigvis er det samme som å hjelpe, noe som også er presisert i forarbeidene til dyrevernloven.

Dagens ordning med dyrevernnemnder fungerer heller ikke optimalt i praksis. Samtidig arbeider Landbruksdepartementet med at dyrevernnemndene skal underordnes det nye "Mattilsynet" og få en rådgivende rolle. Dyrebeskyttelsen Norge mener at man må ha et offentlig dyrevern med plikt til å følge opp henvendelser og myndighet til å utføre sanksjoner. Å legge det offentlige dyrevernet under Mattilsynet blir feil. "Mat" er en uegnet betegnelse når det gjelder ivaretakelse av dyr.

For øvrig er vi svært positive til stortingsmeldingens forslag om kunnskapskrav hos de med husdyr som yrke. Dette vil utvilsomt kunne forebygge dyretragedier.

Sau

Tapet av sau på beite er uakseptabelt høyt, og dyrene bør få bedre tilsyn. Dyrebeskyttelsen Norge er positive til sonedeling mellom rovdyr og sau, som foreslått i Stortingsmeldingen. Ordningen for erstatningsutbetaling for rovdyrdrepte dyr må endres, slik at bøndene finner økt tilsyn og andre tiltak for å redusere rovdyrskaden økonomisk interessant. Frem til dette skjer bør næringen i rovdyrutsatte områder måtte søke om tillatelse før sau slippes på utmarksbeite.

Fjørfe

Dagens fjørfehold er preget av til dels alvorlige dyrevernmessige problemer, som for eksempel burmiljøene, transport og slakting. Næringen må få frister for å forbedre levevilkårene. F.eks. er det i dag påbud om at alle burhøns innen 2012 skal over i såkalte innredede bur. Dyrebeskyttelsen Norge mener at dette ikke er tilstrekkelig. Tiltakene er for lite omfattende og overgangsperioden for lang. Alle burhøns må derfor innen 2012 heller ut av burene og over i frittgående systemer. Forskningsinnsatsen må intensiveres, slik at man kommer frem til gode alternativer som sikrer dyrene god livskvalitet.

Pelsdyr

Stortingsmeldingen innrømmer pelsdyrenes dårlige mentale helsetilstand, og vil gi pelsnæringen 10 år for å gjøre forbedringer. Hvis det ikke blir forbedringer, "bør det vurderes å avvikle pelsdyrholdet", står det. Vi mener dette ikke er tilstrekkelig klar tale i forhold til de alvorlige dyrevernproblemene driften innebærer. Flere instanser, bl.a. Rådet for dyreetikk og Eidsivating lagmannsrett, har uttalt at pelsdyrhold er etisk uakseptabelt. Dette er også poengtert i forarbeidene til dagens dyrevernlov, samt i Stortingsmeldingen. Pelsnæringen vil aldri kunne komme med tilfredsstillende forbedringer. Skal man gi dyrene levevilkår hvor deres behov og instinkter blir ivaretatt, så vil dette knekke næringen økonomisk. Istedenfor en 10-års forbedringsfrist, kan næringen få en 10-års avviklingsfrist. Den årlige statstøtten på 80 millioner kroner kan gå til omskolering av næringens ansatte.

Katter

Dyrebeskyttelsen Norge er positiv til ID-merking av katter. Det vil lette arbeidet med å finne frem til eier, samt øke kattens status i samfunnet. ID-merking av katt vil kunne synliggjøre og forhåpentligvis ansvarliggjøre katteier og vil også kunne bidra til at anskaffelse av katt ikke skjer på impuls.

Human behandling av hjemløse katter og forebygging av problemene rundt disse dyrene er det offentliges ansvar. Forebyggende tiltak som formeringskontroll ved kastrering og sterilisering bør iverksettes.


Til slutt vil vi appellere til næringskomiteen om å vise mer mot enn hva regjeringen gjør i stortingsmeldingen. Dyrene er tause aktører i diskusjonen om deres liv. Dyrenes fremtid ligger nå i deres hender, og vi ber dere om å bruke tid på dette viktige arbeidet. En dyrevernlov er ment å ivareta dyrene. At vi tar dyrevelferd på alvor, må reflekteres i våre økonomiske og politiske beslutninger.

Dersom noen trenger mer informasjon eller har spørsmål rundt enkeltsaker, er dere hjertelig velkomne til å ta kontakt med oss.


Med vennlig hilsen
Dyrebeskyttelsen Norge


(sign.)
Siri Relling
sekretariatsleder Dyrebeskyttelsen Norge


(sign.)
Hege Johansen
styreleder Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus
(sign.)
Gunda Ruud
saksbehandler Dyrebeskyttelsen Norge


(sign.)
Ingrid Solberg
styremedlem Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus

Vedlegg: Dyrebeskyttelsen Norges synspunkter til utvalgte deler av stortingsmelding nr 12 "Om dyrehold og dyrevelferd"

Dersom forbrukere bevisstgjøres om hvordan og hvorfor økt dyrevelferd hos våre husdyr vil kunne gi seg utslag i økte produktpriser, er Dyrebeskyttelsen Norge ikke i tvil om at befolkningen både kan og vil betale. Vi vil derfor oppfordre til økt ressursbruk for å styrke folks mentale grensevern, for på den måten skape forståelse for politikken knyttet til dyrevelferd.

Dyrenes juridiske status
s. 136, kap. 7.1.3
s. 150, kap. 9.2 		Den norske dyrevernloven definerer ikke dyrs rettslige status. Juridisk antas det at dyr er ting. I EU fikk dyr i 1998 juridisk status som følende vesener ("sentient beings"). Dette er fastslått i en egen protokoll, som er knyttet direkte opp til Amsterdam-traktaten.

Et følende vesen vil åpenbart ha interesser som en ting ikke kan ha. For et følende vesen vil det f.eks. ha relevans å bli vernet mot lidelse. Som et tolkningsmoment vil det kunne ha stor praktisk betydning om dyrevernloven omhandler "ting" eller "følende vesener".

Fordi dyrevelferd er en del av EØS-avtalen, har Norge sannsynligvis plikt til å endre dyrs juridiske status på samme måte som EU. Juridisk er det ikke problematisk å gi dyr juridisk status som følende vesener også i Norge. Tingsretten vil fremdeles kunne gjelde der det er hensiktsmessig, f.eks. kjøpsrettslig.

Stortingsmeldingens målsetning er å gi dyr egenverdi, men dyrene vil fremdeles kun defineres som ting juridisk. Hvis dyr får status som følende vesener, vil dette rent teoretisk bidra til å klargjøre dyrevernlovens formål.
Statens betalingsplikt etter dyrevernloven
§ 6. Hjelp
(ikke omhandlet i stortingsmeldingen) 		Råkar nokon på eit dyr som synleg er sjukt, skadd eller hjelpelaust, skal han hjelpa det så langt råd er. Let det seg ikkje gjera å gjeva hjelp eller god nok hjelp og dyret er eit husdyr, tamrein eller storvilt, skal han snarast råd er seia frå til dyret sin eigar eller innehavar eller til næraste politi.

Når det er klårt at dyret ikkje kan leva eller verta godt att, kan kvar den som råkar på det, taka livet av dyret med det same i samsvar med reglane i § 10, såframt det trengst for å spara det for meir liding. Den som tek livet av husdyr, tamrein eller storvilt, skal snarast råd er melda frå til næraste politi. Husdyr, tamrein og storvilt må ikkje avlivast etter denne føresegna dersom det let seg gjera å få tak i eigar eller innehavar, veterinær eller politi innan rimeleg tid.

Utgiftene med tiltak etter denne paragrafen skal staten betala, men pengane kan krevjast att hjå eigaren eller innehavaren.

Statens dyrehelsetilsyn konkluderer med at staten plikter å dekke utgifter borgerne har ved å etterleve § 6. Dette gjelder også utgifter til hjelp/avliving av eierløse og viltlevende dyr, herunder småvilt. Hjelpeplikten understøttes av forarbeidene til dyrevernloven.

Til nå har ikke staten fulgt opp sin plikt om å dekke utgifter forbundet med å hjelpe dyr. Dyrebeskyttelsen Norge mener at § 6 heretter bør tas til etterretning og følges opp.
Krav om kunnskap hos personer med dyr i sin varetekt og i skolen
s. 151, kap. 9.4.1
s. 154, kap. 9.4.4 		Dyrebeskyttelsen Norge ser veldig positivt på økt kunnskap hos befolkningen, og spesielt hos den del av befolkningen som har husdyr som yrke. Vi etterlyser opplæring om dyrenes adferd og i dyreetikk - både hos næringsutøvere og eiere av kjæledyr. I førstnevnte tilfelle må det gjennomføres et obligatorisk kurs der et "bevis" utstedes for bestått. Ikke alle mennesker er kvalifisert for det ansvaret det er å ha dyr i sin varetekt. Det er blitt avdekket at dyr er blitt utsatt for helt uakseptable lidelser. I sistnevnte tilfelle må dette også omfatte dyr som selges i zoologiske butikker. Dyrebeskyttelsen Norge bifaller stortingsmeldingens forslag om opplæring i etikk og dyrevelferd i skolen.
Brannvarsling
s. 53, kap. 6.1.4
s. 156, kap. 9.5.2 		Dyrebeskyttelsen Norge mener det er på tide med et krav om installering av brannvarslingsanlegg. Vi mener imidlertid at en overgangstid på fem år er for lang. Det er dokumentert god effekt ved brannvarslingsanlegg. Hvert år dør 2000 gris og kyr, samt utallig tusen fjørfe i landbruksbranner. Det blir mange dyreliv innen et påbud trer i kraft. Dyrebeskyttelsen Norge etterlyser samtidig et krav om brannslukkingsanlegg.
Transport
s. 157, kap. 9.5.3 		Det er dokumentert at transport, med oppbrudd fra faste rutiner, påfører dyr ekstra stress. Mange dyr har aldri vært utenfor båsen, flere har også beinlidelser som følge av gulvet, mangel på mosjon og bevegelse. Dette gjelder i særlig grad fjærfe. Likevel "plukkes" disse og bæres etter beina ut i transportkasser. Dyrebeskyttelsen Norge er glad for at transporttider skal vurderes, men vil heller oppfordre til nytenkning: Mobile slakterier bør være et alternativ. Slakteren må komme til dyrene, ikke omvendt.
Rapporterings-plikt for dyremishandling
s. 45, kap. 5.7
s. 152, kap. 9.4.3 		Dyrebeskyttelsen Norge er glad for at det skal innføres en rapporteringsplikt, også for helsepersonell, dersom de får kjennskap til vanskjøtsel eller mishandling av dyr hos en av sine pasienter. Uansett hvordan personens psyke er eller hva som er de bakenforliggende forhold for handlingen, så rettferdiggjør ikke det at dyr blir skadelidende.
Akvatiske dyr i oppdrett og fangst av viltlevende akvatiske dyr
s. 55, kap. 6.2.1
s. 158, kap. 9.6.1 		Dyrebeskyttelsen Norge er glad for at fisk og andre akvatiske dyr sin velferd skal tillegges økt hensyn og at det skal avsettes ressurser til økt forskning rundt dette. Forskningsresultater har imidlertid en tendens til å ikke være "evigvarende sannheter". Vi krever at tvil om dyrenes smerteopplevelse må komme dyrene til gode. Dyrebeskyttelsen Norge finner dagens driftsformer uakseptable.
Storfe
s. 60, kap. 6.2.2
s. 160, kap. 9.6.2 		Kravene om overgang til løsdriftfjøs og krav om liggeunderlag ser Dyrebeskyttelsen Norge som skritt i riktig retning for økt dyrevelferd. Vi mener imidlertid at en overgangsperiode på hhv 20 og 3 år er for lenge. Det er vist at dyrene vegrer seg mot å ligge på hardt gulv, mens dersom de tilbys liggeunderlag vil de ligge flere timer lenger. Det er også dokumentert mindre jurbetennelse og økt melkeproduksjon som resultat av mykt liggeunderlag. Med andre ord vil utgiftene dekke seg selv.

Dyrebeskyttelsen Norge synes det er en selvfølge at dyr i løsdrift også skal på beite minimum 8 uker. Dyrene må tilbys utendørs mosjon de øvrige dagene. Også okser må komme på beite. Disse må tilvennes menneskelig håndtering og forholdene legges til rette slik at dette er praktisk gjennomførbart.

Dyrebeskyttelsen Norge ønsker et umiddelbart forbud mot kutrener. Dette er en stressfaktor som tvinger dyret til unormale bevegelser og hindrer kroppspleie. Det viser seg at kutreneren er feil justert i flere fjøs. Det har også forekommet at kutreneren har falt ned og blitt liggende over kuas rygg.

Dyrebeskyttelsen Norge finner dagens driftsform, der kalven tas fra kua rett etter kalving, for etisk uakseptabel. Både kalven og kua lider under dette. Det må utvikles driftsformer der mor og kalv kan gå sammen. Kalvebokser bør forbys.
Svin
s. 66, kap. 6.2.3
s. 161, kap. 9.6.3 		Dyrebeskyttelsen Norge mener at purker ikke skal fikseres under fødsel. Hensikten er at hun ikke skal tråkke på eller ligge ihjel sine egne unger. Hun fratas imidlertid muligheten for redebygging, til å føle seg frem med trynet og kommunikasjon med ungene. Det å kunne føle seg frem på denne måten ville nettopp ha redusert muligheten for ihjelligging. Og det er spesielt i tiden rundt fødsel at purka har store adferdsmessige behov. I Stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd er det gitt en 10 års frist for at fiksering av purker må opphøre. Dyrebeskyttelsen Norge mener at fikseringen må opphøre før den tid.

Tannklipping av smågriser bør forbys, da dette ikke har noen dyrevelferdsmessig hensikt.

Grisene har ikke svettekjertler. Dyrebeskyttelsen Norge mener at det bør monteres sprinkel/dusjanlegg i fjøs.

Griser er aktive dyr. Under naturlige forhold bruker de mye tid til å rote i bakken. Dyrebeskyttelsen Norge ser på overgangen til løsdrift som et stort fremskritt. Dyrebeskyttelsen Norge synes det bør være en selvfølge at det innføres et påbud om at griser skal få komme seg ute på beite - selvsagt uten trynering.
Sau
s. 72, kap. 6.2.4
s. 163, kap. 9.6.4 		Dyrebeskyttelsen Norge mener at sauehold basert på beite kunne vært ideelt og dyrevennlig. Det er det dessverre ikke. Dagens enorme tap av dyr på beite og lidelsene dyrene påføres finner vi uakseptabel. Vi etterlyser krav om økt tilsyn av disse domestiserte husdyrene! Det er anslått at tapet ligger på ca. 130.000 dyr, og det utbetales rovvilterstatning for vel 30.000 av disse. (Kilde: Statens dyrehelsetilsyn 2002). Langt flere dyr dør altså som følge av bl.a. giftplanten rome, ulykker i terrenget, brekte bein, drukning, parasitter, ryggvelt, at dyret blir sittende fast for eksempel i hytter eller gjerder eller på fjellhyller enn av rovdyr. Samtidig bør erstatningsordningen for rovvilttap endres, slik at bøndene heller gis økonomisk tilskudd for hvert enkelt levende dyr.

Dyrebeskyttelsen Norge er positive til forslaget om saue- og rovviltsoner.

Frem til tiltak for å hindre de pågående dyrelidelsene blir iverksatt, bør næringen i rovdyrutsatte områder måtte søke om tillatelse før sau slippes på utmarksbeite.
Rein
s. 79, kap. 6.2.6
s. 165, kap. 9.6.6 		Dyrebeskyttelsen Norge er glad for at forholdet mellom antall dyr og beiteareal skal kartlegge. Mye tilsier at det ikke er samsvar mellom dette, slik at dyr sulter.

Tapet av dyr til rovvilt er uakseptabelt stort og kan reduseres bl.a. ved økt tilsyn.

Dyrebeskyttelsen Norge etterlyser mobile slakterier i reindriftsnæringen. Dyrene er ikke vant til menneskelig håndtering og vil oppleve transporten til slakteriet som en stor stressbelastning.
Fjørfe
s. 84, kap. 6.2.7, 6.2.8, 6.2.9, 6.2.10, 6.2.11
s. 167, kap. 9.6.7, 9.6.8, 9.6.9 		Dyrebeskyttelsen Norge mener at dagens hold av fjørfe er dyrevernmessig fullstendig uakseptabel. Dyrene har overhodet ingen mulighet til å leve ut sine instinkter og adferd. Dette er et dyrehold Norge ikke kan vedkjenne seg.

Verpehøns holdes i nakne bur uten mulighet til bevegelse, flaksing med vingene, plukking eller annen sysselsetting. Produksjonen og driftsformen gjør dyret fysisk utarmet. De har ikke energi til for eksempel erstatte fjørtap og de har ofte beinlidelser. Dyrebeskyttelsen Norge mener at næringen ikke viser omtanke for enkeltindividet. Dyrebeskyttelsen Norge mener at overgangen til modifiserte bur på ingen måte er tilstrekkelig. Arealet dyrene tilbys blir mindre, og støvbadet tilfredsstiller heller ikke dyrenes psykiske behov. Dyrebeskyttelsen Norge mener det må settes en tidsfrist for overgang til løsdrift, da dette vil initiere økt forskning på dyr og systemer tilpasset dette. Dyrebeskyttelsen Norge krever at denne tidsfristen settes til 2012, datoen som opprinnelig er foreslått for overgang til modifiserte bur. Samtidig må arealet som tilbys dyrene umiddelbart økes!

Slaktekylling og kalkun vokser så hurtig at skjellet ikke tåler vekten. Dyrene har ofte store fysiske lidelser. På slutten av oppdrettsperioden er tettheten av dyrene for stor. Avlsdyr skal leve lenger, de må derfor ikke bli tyngre enn at kroppen tåler det. Disse dyrene sultefôres. Dyrebeskyttelsen Norge mener at det må komme krav om at oppdrettsnæringen må avle frem fysisk friske dyr, og at kravet om profitt må nedprioriteres i forhold til dyrevelferd - det er ikke tilfellet i dag.

Det må innføres krav om uteareal for fjørfe.

Håndteringen av dyrene når de plukkes og transporteres medfører ofte lidelse. Dette må reguleres.

Dagens slakterutiner for fjørfe er ikke dyrevernmessig akseptable, og andre bedøvelses og avlivingsmetoder må straks innføres.
Pelsdyr
s. 94, kap. 6.2.12
s. 168, kap. 9.6.10 		Stortingsmeldingen innrømmer pelsdyrenes dårlige mentale helsetilstand, og vil gi pelsnæringen 10 år for å gjøre forbedringer. Hvis det ikke blir forbedringer, "bør det vurderes å avvikle pelsdyrholdet", står det. Vi mener dette ikke er tilstrekkelig klar tale i forhold til de alvorlige dyrevernproblemene driften innebærer. Flere instanser, bl.a. Rådet for dyreetikk og Eidsivating lagmannsrett, har uttalt at pelsdyrhold er etisk uakseptabelt. Dette er også poengtert i forarbeidene til dagens dyrevernlov, samt i Stortingsmeldingen. Pelsnæringen vil aldri kunne komme med tilfredsstillende forbedringer. Skal man gi dyrene levevilkår hvor deres behov og instinkter blir ivaretatt, så vil dette knekke næringen økonomisk. Istedenfor en 10-års forbedringsfrist, kan næringen få en 10-års avviklingsfrist. Den årlige statstøtten på 80 millioner kroner kan gå til omskolering av næringens ansatte.
Katter
s. 116, kap. 6.2.20
s. 171, kap. 9.6.13 		Dyrebeskyttelsen Norge er positiv til ID-merking av katter. Det vil lette arbeidet med å finne frem til eier, samt øke kattens status i samfunnet. ID-merking av katt vil kunne synliggjøre og forhåpentligvis ansvarliggjøre katteier, og vil også kunne bidra til at anskaffelse av katt ikke skjer på impuls.

Human behandling av hjemløse katter og forebygging av problemene rundt disse dyrene er det offentliges ansvar. Forebyggende tiltak som formeringskontroll ved kastrering og sterilisering bør iverksettes. Det bør også vurderes om katteeiere må pålegges å kastrere/sterilisere sine dyr, og at kun enkelte gis tillatelse av det offentlige til oppdrett av katter.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at det er det offentliges ansvar å ta hånd om hjemløse katter (definert som "ville" i Stortingsmeldingen). "Ta hånd om" vil si å iverksette omsorgsprogram - ikke avlive dyrene. Stortingsmeldingen legger opp til at organisasjoner, som Dyrebeskyttelsen Norge, skal stå bak sterilisering- og fôringsprogram. Dette krever mye ressurser og er helt klart en plikt for det offentlige dyrevernet, ikke frivillige enkeltpersoner, å følge opp.
Sirkus og dyreparker
s. 128, kap. 6.2.27, 6.2.28
s. 173, kap. 9.6.16, 9.6.17 		All forskning og praktisk erfaring viser at trening, oppstalling, transport og fremvisning av dyr i sirkus innebærer belastninger for dyrene. Dyrevernloven § 15 bør tolkes slik at offentlig fremvisning av dyr for underholdning på sirkus ikke lenger dispenseres.

Dyreparker legger sterke begrensninger på mange dyreindivider, og tilfredsstiller ikke dyrenes adferdsmessige behov. Produksjonen av "overskuddsdyr" er uakseptabel.
Forsøksdyr
s. 124, kap. 6.2.26
s. 172, kap. 9.6.15 		Den som skal utføre dyreforsøk i Norge, må ha gjennomgått et ukeslangt kurs (FELASA C-standard) ved Norges veterinærhøgskole. Alle dyreforsøk skal godkjennes av "ansvarshavende" ved forsøksdyravdelingen, m.a.o. den personen som er ansvarlig for dyreforsøksvirksomheten på stedet. Hvis ansvarshavende er i tvil om forsøket eller forsøket innebærer sterk smerte uten bedøvelse, skal forsøket sendes til det sentrale Forsøksdyrutvalget for godkjennelse.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at ordningen med ansvarshavende som ordinær godkjenningsmyndighet for gjennomføring av dyreforsøk bør avvikles. Myndigheten bør overføres til det sentrale Forsøksdyrutvalget. Forsøksdyrforskriften bør tilføres spesifiserte regler for arealkrav, miljøberikelse, osv. for alle arter som benyttes i dyreforsøk. Det bør også utarbeides særskilte regler for forsøksfisk. Norge bør etablere en nasjonal intensjonsplan om og bevilge økonomiske midler til utvikling av alternativer til dyreforsøk.