Respekt for individet


2002.09.26 Dyrebeskyttelsen:   Artikkel ved Ann-Carin Torrissen, nestleder Dyrebeskyttelsen Norge

Produksjonslidelser for norsk oppdrettsfisk

Hold av husdyr til matproduksjon er oppfattet som nødvendig for de fleste i vårt land. Vi snakker om produksjonsdyr både når det gjelder dyr på land og i vann.
Det norske havbruksmiljøet har opparbeidet mye kunnskap og har vært læremestre for andre land. Nye arter kommer til i næringen, for eksempel torsk, kveite, steinbit, røye, ulike typer skjell og kråkeboller.
Havbruksnæringen i Norge står for ca 1 % av den totale havproduksjonen i verden.
Eksport fra fiskeri og havbruk er den nest største eksportnæringen Norge har etter gass og olje. Det hevdes at næringen vil øke drastisk i framtiden, og da er det spesielt viktig å ha med føre var-prinsippet, slik at vi kan fortsette å være foregangsland for denne næringen uten å havne i dårlig rykteflom pga. at vi ikke tar hensyn til at fisk er levende, følende vesener som kommer inn under dyrevernloven.
Dyrevernloven § 2 sier at dyr ikke må lide unødvendig. Men hva er nødvendig lidelse for fisken? Har vi rett til å påføre fisk lidelser for at vi skal produsere mat?
Vi må da ta fiskens naturlige instinkter og behov på alvor, men vi trenger økt kunnskap om hva fisken velger i ulike situasjoner. Vi vet pr. i dag for lite om fiskens adferd og dens evne til å mestre stress. Ethvert dyr som opplever stress vil ha økt mulighet til å utvikle sykdom, fordi kroppen drives til for stor ytelse.
Dyr som holdes som produksjonsdyr har i mange sammenhenger blitt utnyttet maksimalt i forhold til naturens tålegrense. Vi presser dyr til å yte maksimalt. Dyrene utsettes for produksjonsrelaterte sjukdommer.
Krav til økt effektivitet og stramme økonomiske rammer gjelder også innen oppdrettsnæringen, som i annet husdyrhold. Det har ført til at fisken i likhet med andre produksjonsdyr har blitt offer for produksjonslidelser. Det er dessverre flere typer misdannelser både i skjelett og bløtdeler, som har vist seg å øke den senere tiden, samt at det er skader som følge av for stor tetthet eller for dårlig forhold under transport.
Fisk i merd er dyr som vi mennesker har tatt i vår varetekt og innskrenket bevegelsesmulighetene for, slik at de i liten grad kan komme unna temperatursvingninger eller eventuelle skadelige stoffer i miljøet.
Antibiotikabruken i oppdrettsnæringen har minsket drastisk, som er en fordel for både mennesker og natur. Men for fisken, som får sprøyter direkte i buken, er forandringene til det verre, og smertefulle sammenvekster er ofte resultatet. Fiskeoppdrettsnæringen har også problemer med parasitter - både utvendig og innvendig. Det gjør at det er nødvendig med behandling mot disse, for å hindre smitte til villfisk.
Norge planlegger å fordoble, eller helst tredoble, fiskeoppdrett mens matfatet som denne fisken skal ernære seg fra tømmes gradvis. Oppdrettsfisk legger beslag på rundt en tredjedel av verdens marine olje. Det begynner å bli mangel på slike oljer - det blir mindre og mindre viltfangede fisk tilgjengelig. Det er alltid ressurssløsing å la mat som mennesker kan nyttegjøre seg, gå gjennom en annen dyremage før man deretter spiser dyret. Her står næringa ovenfor en enorm utfordring.
Hva med etikken i at det brukes lys for å få økt tilvekst? Vi bør få mer kunnskap om virkninger og bivirkninger før kunstig belysning tas i alminnelig bruk. Sultefôring og avlivning er også temaer som må settes søkelys på.
Dyrevernbegrepet brukes altfor sjelden i forbindelse med fiskehelse-problematikken. I dag er det viktig at vi ikke glemmer at dyrevelferd også må tas på alvor for fisk. Forbrukerne stiller større krav til etisk matproduksjon og dokumentasjon på hvor maten opprinnelig kommer fra.
Vi må sørge for at vi kan si at fisken har hatt et liv i tråd med dyrevernlovens intensjoner.
Vi må søke å finne måter å dokumentere hvordan en dyrevennligere produksjon skal foregå.
Vi må få en klar prioritering av etikk og velferd som næringens viktigste grunnlag.
Vi må skape en kultur hvor dyrene betyr noe som enkeltindivider - ikke bare som tonn.
Dyrebeskyttelsen krever derfor en helt annen holdning, hvor føre var-prinsippet må ligge i bunnen hele veien, men det er viktig at oppdretterne selv er seg sitt ansvar bevisst. I dag er ikke fiske først og fremst en tilleggsnæring. I år 2000 ble det i Norge slaktet 470 000 tonn rund oppdrettsfisk av ørret og laks. Samme år tok slakteriene imot 259 200 tonn gris, fjærkre og storfe. Skal sammenlikningen bli helt rettferdig, burde vel statistikken tatt med også blåskjell, kamskjell, torsk, kveite og andre sjømatprodukter. Uansett forteller statistikken oss at den norske bonden er på vei til å bytte ut arbeidslompen og skyggelua med sydvesten.