Respekt for individet


2002.05.16 Dyrebeskyttelsen:   Kronikk ved Siri Relling, sekretariatsleder DN

Orienteringsløp "når og hvor vi vil!"?
På 70- og 80-tallet var orienteringsløp under heftig kritikk. Natur- og miljøbevegelser raslet med sablene, og forskerne sprang rundt i skogen og radiomerket dyr. Det kunne påvises at store orienteringsløp i Sverige og Finland var direkte årsak til stress og dødsfall hos dyr. Dyr ble observert på vill flukt, elg og rådyr løp bokstavelig talt til de stupte, det ble funnet aborterte rådyr-fostre, rovfugler ble jaget bort så lenge at de kom tilbake til kalde egg.
I Norge var ikke løpene så store, men også her var det kritiske røster. Orienteringsløp var på den tiden en populær sport med økende medlemsantall. Det kunne også her påvises stress hos dyr, selv om direkte dødelighet blant fugle- og dyrelivet ikke var så vanlig. Norges orienteringsforbund (NOF) tok derfor initiativ til en intensjonsavtale med ulike parter, som blant annet skulle sikre dyrenes interesser. Intensjonsavtalen inkluderte parter som grunneiere, skogeiere, miljø- og naturvernorganisasjoner, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet m.fl. Intensjonsavtalen oppnevnte også en kontaktgruppe som skulle ha jevnlige møter.
Dyrebeskyttelsen Norge har lenge vært klar over problemene orienteringsløp kan medføre, og arbeider alltid aktivt for å forebygge og bekjempe unødvendig dyrelidelser. Våren 2002 mottok vi flere henvendelser angående orienteringsløp, og ble bedt om å hjelpe. Kritikken gjaldt ulike forhold. I Kongsberg arrangeres det orienteringsløp i pinsehelgen, og man er redd det ikke er tatt nok hensyn til dyrene. På Enebakk, ble det fortalt, arrangeres det årlig orienteringsløp, og der jages visstnok viltet ut med varselsskudd før løpet. Kunne Dyrebeskyttelsen Norge gjøre noe her?
Jeg tok en telefon til NOF for å sjekke hva de hadde å si sentralt. Der møtte jeg tidligere generalsekretær Håvard Lillegård, som bryskt kunne fortelle at orienteringsforbundet kan arrangere o-løp "? når og hvor vi vil!". Javel. Hvis dette stemmer, hvorfor lage en intensjonsavtale? Neste runde gikk til departementene for å snakke med noen i kontaktgruppen oppnevnt i intensjonsavtalen. "Sitter vi i den?", var svaret jeg fikk der. Ikke ble jeg noe klokere hos Norges naturvernforbund. Da er det heller ikke så rart at ingen av disse partene deltok i kontaktgruppens møte februar i år. Fungerer da kontaktgruppen optimalt, når dens egne medlemmer ikke engang vet at de sitter i den? Oppfyller da intensjonsavtalen sine intensjoner?
Med utgangspunkt i Kongsberg, kan ikke jeg se at hverken intensjonsavtalen eller kontaktgruppen fungerer slik den skal. Her er o-løpet plassert i den sårbare hekke- og yngletiden for fugler og dyr. Hundyrene går på denne tiden drektige, og fuglene ligger på reder nede på bakken. Sverre M. Fjeldstad, for de fleste av oss kjent fra NRK med sine naturprogram, skriver at han er "svært skeptisk til o-løp som foregår før sankthans" (1991). I NOFs intensjonsavtale, under punkt 3 "Hensyn til naturmiljø", går det frem at orienteringsløp i hekke- og yngleperioden "bør ta særlige hensyn til dyrelivet", og perioden blir tidsbestemt frem til 15. juni. Er det å legge orienteringsløp over to dager i pinsehelgen med 700 deltagere å vise særlig hensyn?
Videre er det planlagt viltlommer i o-løpområdet. En viltlomme er et fredet område, hvor dyrene kan søke tilflukt under o-løpet. I følge Skogeierforbundet er utdriving av viltet å foretrekke fremfor viltlommer. Viltlommer kan fungere bra for noen dyr, men elg har mye større hjemmeområder enn f.eks rådyr, og trenger derfor mye større viltlommer for at dette skal fungere. Når elgen først er på flukt, løper den også mye lengre enn rådyret. Det aktuelle området i Kongsberg er begrenset av hovedfartsårer til Kongsberg og Telemark på den ene siden og Sørlandsbanen på den andre. Da er såkalte buffersoner å foretrekke. En buffersone er da et område mellom trafikk og o-løp, slik at dyrene ikke flykter rett ut i veien. Igjen: elgen har mye større bremselengde enn f.eks. rådyr, og dette må en slik buffersone ta høyde for. Etter det Dyrebeskyttelsen Norge erfarer er det ikke planlagt buffersoner i Kongsberg-løpet, og det skal gå løpstrasé gjennom viltlommen andre dag! Hvilken hensikt har da viltlommen? Og hva skal fugler med rede på bakken gjøre under orienteringsløpet? Ta redet på ryggen og gå til viltlommen?
Til slutt er det forholdet mellom grunneiere og Kongsberg orienteringslag. Det er ikke bare i Kongsberg grunneierne protesterer. Også i Røros er ikke grunneierne fornøyde, og vil helst ha o-løpene fjernet fra området. I intensjonsavtalen er grunneierne definert som en klar interessepart og en aktuell diskusjonspartner. Igjen: Hva er poenget med en intensjonsavtale, hvis de berørte parter blir ekskludert fra diskusjonen? I Kongsberg har situasjonen blitt slik at grunneierne føler seg overkjørte i beslutningsprosessen, og viltnemnda bare rister på hodet over det lokale orienteringslaget. Konklusjonen er at man bør prøve å komme mer på banen, og bli hørt, neste år. Et viktig argument for å ta med grunneierne i diskusjonen, er jo at de sitter med dyrbar kunnskap om dyrelivet på sitt område og deres habitat.
Orienteringsløp bør holdes i små skala og tidligst i siste halvdel av juli, helst ikke før august. Da er småskogen tett, og gjemmestedene flere. Begrunnelsen for å holde o-løp i pinsehelgen, er at da er det så mange som kan. Så kjekt for oss, men så uheldig for dyrene! I følge Johnny Lund Jeppesen (1987) bør ikke store o-løp arrangeres i tidsrommet mars-juni i det hele tatt. Han definerer videre store o-løp som arrangementer med mellom 700 og 1000 deltakere. Arrangementet i Kongsberg kommer dermed inn under denne definisjonen.
Nå skal ikke jeg si at Dyrebeskyttelsen Norge er imot orienteringsløp. For det er vi nødvendigvis ikke. Men når jeg blir møtt i døren med "? når og hvor vi vil" og referanser til friluftsloven, da merker jeg en merkelig trass som vokser nede i korsryggen. Nå har NOF hvilt lenge nok på laurbærene, og bør ta sitt ansvar seriøst. Det samme bør sies til ansvarlige myndigheter. Det er samtidig betenkelig at NOF ikke har gjort mer for å forebygge disse konfliktene. En intensjonsavtale er ingen sovepute, ihvertfall ikke når man står i fare for å la dyrene lide for rekreasjonens skyld.