[Brev sendt til samtlige stortingsrepresentanter 22.06.00 fra Dyrebeskyttelsen Norge]

Stortingets forutsetning om sameksistens
Under arbeidet med rovviltforvaltningen besluttet Stortinget følgende: "Forebyggende tiltak som fører til nedlegging av bruk eller avvikling av næring er uaktuelle." Da utnyttelse av utmarksressursene i mange områder er en nødvendig betingelse for fortsatt næringsdrift, synes denne beslutningen å forutsette sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Det gjør også uttalelsen om at: "Komiteen vil understreke at vi må ha et todelt mål som samtidig sikrer et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmarka til sau og rein."

Stortingets forutsetning om en dyrevernmessig forsvarlig drift
Myndighetene anså gjennomføring av effektive forebyggende tiltak som en forutsetning for sameksistens mellom store rovdyr og beitedyr. Dette fremgår blant annet av uttalelsen: "Flertallet mener det er nødvendig å styrke tiltakene og gjøre virkemidlene mer presise for å kunne oppfylle målet om en aktiv sau- og utmarksnæring i rovdyrtette områder".

Stortinget fremholder nødvendigheten av i større grad å skille beitedyr og rovdyr: "Komiteens flertall mener at det innenfor kjerneområdene for bjørn og jerv vil være nødvendig å sette i verk mer effektive forebyggende tiltak, herunder også driftsomlegginger for de utsatte buskapene med sikte på å redusere kontaktflaten mellom rovdyr og bufe/rein. For å oppnå dette må det stilles tilstrekkelige virkemidler til rådighet." "I en samlet strategi for å redde tap av sau i kjerneområdet for bjørn og jerv ønsker departementet i første omgang å prioritere tiltak som i større grad skiller rovdyr og beitedyr i hele eller deler av beitesesongen". Eksempler som gis på slike tiltak er varig flytting av sau og driftsomlegging.

Det kan hevdes at myndighetene har vurdert behovet for forebyggende tiltak kun i forhold til næringsinteressen, ut fra at dyrevern i liten grad er omtalt i innstilling og melding. Mot dette kan innvendes at Stortinget anså Europarådskonvensjonen om beskyttelse av produksjonsdyr som en overordnet ramme for rovviltforvaltningen. Videre uttales det i innstillingen at dersom en klarer å treffe tiltak som ivaretar næringsinteressen, så vil en også ivareta dyrevern. Hertil kommer at flere uttalelser i meldingen viser at forebyggende tiltak er ansett nødvendig også ut fra dyrevernhensyn

Etter dette synes Stortinget å forutsette at fortsatt drift må være dyrevernmessig forsvarlig.

Er en dyrevernmessig forsvarlig drift mulig ved sameksistens mellom rovdyr og beitedyr ?
Dersom sameksistens skal kunne gjennomføres innenfor rammen av dyrevernloven må det foreligge visse forutsetninger. Det må finnes skadeforebyggende tiltak som virker. Tiltakene må være kostnadseffektive eller finansieres gjennom offentlige støtteordninger.

Når rovviltmeldingen ble behandlet i Stortinget, hadde en ikke funnet frem til kostnadseffektive tiltak som i vesentlig grad reduserer skadeomfanget. De tiltak som etter en vitenskapelig vurdering kunne være effektive var samtidig meget kostnadskrevende.

Forvaltningens vurdering av gjennomførte tiltak i fylkene var at de hadde hatt liten effekt. Det er uttalt i meldingen: "Vurdert i høve til tapsutviklinga i dei aktuelle områda, må det likevel samla sett konkluderast med at dei førebyggande tiltak som har vore utprøvde i avgrensa grad har gitt målbar tapsreduserande effekt."

Det ble også ansett nødvendig å utvikle nye forebyggende tiltak for å realisere den todelte målsettingen om fortsatt utnyttelse av beiteressursene og vern av de store rovdyrene. Så langt har en ikke utviklet kostnadseffektive tiltak som reduserer skadeomfanget i særlig grad.

Kunnskap om mangel på kostnadseffektive forebyggende tiltak var trolig en av grunnene til at Stortinget uttalte at det skulle gis tilstrekkelig støtte til forebyggende tiltak. Så langt har den støtte som er gitt på ingen måte stått i forhold til behovet. Det er gitt relativt lite støtte, og mange søknader er helt eller delvis avslått. For 1999 var det budsjettert med 25,7 millioner kroner til forebyggende tiltak. Av dette ble 14 779 000 brukt direkte til forebyggende tiltak. Resten ble brukt til å betale forpliktelser fra tidligere år og til forskning på rovvilt i områder med tamrein og bufe. For år 2 000 er det bevilget 20 millioner til forebyggende tiltak over statsbudsjettet. Av dette er kun 11 750 000 bevilget til fylkesmennene for å brukes direkte til å støtte forebyggende tiltak.

Når en ser på hvor mye som brukes i erstatninger for dyr drept av rovvilt blir det åpenbart at støtte til forebyggende tiltak ikke står i forhold til behovet. Det ble i 1999 gitt over 25 millioner i erstatning for rein, og mer enn 48 millioner for sau. Det dreier seg her om over 14 500 reinsdyr og mer enn 33 040 sauer. For år 2000 er det budsjettert med over 50 millioner i erstatning for tap av bufe og 25 millioner for tap av tamrein som følge av rovviltangrep. Bak disse erstatningsbeløpene skjuler det seg enorme lidelser. Lidelser som i stor grad kan tilbakeføres til en menneskelige handlinger som innebærer brudd på dyrevernloven.

På bakgrunn av det som er fremkommet over vil en i mange områder mangle nødvendige forutsetninger for en dyrevernmessig forsvarlig drift.

Har uttalelser i innstillingen og meldingen bidratt til drift som er dyrevernmessig uforsvarlig ?
Beslutningen om at avvikling av næring er uaktuelt, samt uttalelser vedrørende utnyttelse av beiteressursene, er brukt hyppig i argumentasjonen for å holde fram med en beitebruk som har medført omfattende dyretragedier. Dette har vanskeliggjort arbeidet for etterlevelse av dyrevernloven. Blant annet opplever dyrevernforvaltere og andre når en argumenterer for dyrevern, å bli møtt med argumenter hentet fra Stortingets innstilling og rovviltmeldingen. En gjenganger i så måte er beslutningen om at avvikling av næring er uaktuelt. Det er også eksempler på at forvaltere av dyrevernloven argumenterer for at en ikke kan kreve at dyreeier treffer nødvendige tiltak for å sikre etterlevelse av dyrevernloven, når ikke myndighetene følger opp sitt ansvar bl.a. ut fra Stortingsinnstilling og melding. Flere ville trolig sett opphør av beiteutnyttelsen som en konsekvens av økt rovdyrbestand, dersom ikke Stortinget ikke hadde forutsatt sameksistens mellom rovdyr og beitedyr.

I Stortingsinnstillingen er det uttalt at dyrevernloven ikke gjelder direkte i forholdet mellom rovdyr og beitedyr. Dette er opplagt dersom en har ment at en rovdyr ikke kan holdes ansvarlig etter dyrevernloven. Dersom en har ment at dyreeier/innehaver ikke har plikt til å beskytte dyra sine mot rovdyrangrep er uttalelsen uriktig. Dyrevernloven setter en grense for hva som kan aksepteres av lidelser som følge av rovdyrangrep. Nevnte uttalelse kan gi inntrykk av at dyrevern ikke er en aktuell problemstilling i forbindelse med konflikten rovdyr - beitedyr. Dette kan være noe av bakgrunnen for at det ikke ble foretatt noen utredning om dyrevernmessige forhold under behandlingen av rovviltmeldingen. Denne uttalen kan også ha påvirket andres syn på forholdet mellom dyrevernlov og beitedyr/rovdyr.

På bakgrunn av det som er fremkommet over kan det hevdes at uttalelser i innstilling/melding har bidratt til en drift som ikke er dyrevernmessig forsvarlig.

Avsluttende vurdering
En har gjennom dagens rovviltforvaltning klart å øke bestanden av store rovdyr, men en har ikke klart å realisere Stortingets mål med hensyn til ivaretagelse av næringsinteressen. Samtidig har en brutt en grunnleggende forutsetning for den sameksistens det ble lagt opp til; en dyrevernmessig forsvarlig drift.

Etter Dyrebeskyttelsens syn må de krav som stilles i dyrevernloven etterleves, selv om det fører til redusert næringsutøvelse eller avvikling av næring i en del områder. Dyrevernlovens ivaretagelse av vern mot lidelser hos dyr er en almen interesse, som må gis forrang i forhold til private næringsinteresser. Her som ellers må næringsutøvelse skje innenfor de rammer som er fastsatt i lovverket. Dette gjelder også når ivaretagelse av næringsinteressen er nedfelt i en stortingsbeslutning. Dette følger av alminnelige rettskildemessige prinsipper.

Samtidig synes det nærliggende når en ikke klarer å realisere en av to hovedmålsettinger i tilstrekkelig grad, at en tar saken opp til ny behandling. Ikke minst gjelder dette når en ser på den store vekt næringsinteressen ble tillagt under stortingsbehandlingen. Det vises i denne sammenheng til følgende uttalelse: "For komiteen er det et svært viktig mål å kunne kombinere den framtidige rovviltforvaltninga med tiltak som gir grunnlag for en aktiv jordbruksproduksjon og reindrift basert på bruk av beiteressursene i utmarka". Ivaretakelse av saue- og reinnæringen har stor betydning for distriktene, og det er mange svært positive aspekter knyttet til bruk av utmarksbeitet. Av betydning i denne sammenheng er også de internasjonale forpliktelser vårt land har påtatt seg gjennom ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Dyrebeskyttelsen vil videre anføre at manglende utredning av dyrevernmessige forhold, har ført til at forvaltningen av de store rovdyra er utarbeidet på mangelfullt grunnlag. Dyrebeskyttelsen ser alvorlig på at situasjonen for beitedyra ved økt rovviltstamme ikke ble utredet, da det er disse som er de største taperne i rovviltkonflikten.

Når rovviltforvaltningen har vist seg å medføre omfattende dyreplageri, samt fått andre utilsiktete konsekvenser, bl.a. for næringsinteressen, er det naturlig og påkrevet at saken tas opp til ny behandling i Stortinget.

For å sikre etterlevelse av dyrevernlovgivningen må det gjennomføres et reelt skille mellom rovdyr og beitedyr i langt større utstrekning en det som er tilfellet i dag.